Kultur

Tidenes mest ikoniske europeiske film relanseres på kino

Federico Fellinis «La Dolce Vita», som relanseres på kino nå, var ved siden av «Casablanca» den mest ikoniske filmen for etterkrigsgenerasjonen. I dag ser vi sporene etter den overalt.

Fra fredag kan du se Marcello Mastroianni og Anita Ekberg i en relansert versjon av «La Dolce Vita» på kino
  • Kjetil Lismoen

Da Federico Fellinis film La Dolce Vita vant Gullpalmen i Cannes i 1960, inntraff et av etterkrigstidens store kulturelle jordskjelv.

Skildringen av journalisten Marcellos (Marcello Mastroianni) opplevelser i Romas hedonistiske natteliv sjokkerte ikke bare den italienske overklassen og kirken, men også store deler av det europeiske borgerskapet og den politiske venstresiden.

I den nesten tre timer lange filmen fylte Fellini sin sirkusmanesje med nymfomane overklassedamer, fremadstormende kjendisjournalister, slibrige filmprodusenter, alkoholiserte filmstjerner og sist, men ikke minst: paparazziene. Ja, det var her de første gangen fikk et navn gjennom den innpåslitne fotografen Paparazzo, som energisk knipset et samfunn der verdiene tilsynelatende var i fritt fall.

I Norge skrev Arbeiderbladets filmkritiker Bjørn Bjørnsen en fordømmende anmeldelse av hva han oppfattet som Fellinis hyllest av umoral og dekadanse, mens Aftenpostens Svein Krohn ga uttrykk for den ambivalensen filmen utløste hos de fleste: Frastøtende og besnærende, var hans dom.

  • Verdens filmskapere i Cannes merker et økende trykk fra sensur og forfølgelse: Derfor er norske Sørfond blitt vårt viktigste bidrag til årets festival.

Vatikanet raste

Lurer du på hvorfor du må stå i kø for å ta en selfie ved Trevi-fontenen i Roma? Du kan skylde på denne legendariske scenen i Fellinis film.

I dag fremstår ikke rollegalleriet i filmen som mer sjokkerende enn deltagerne i en episode av Paradise Hotel. Kritikken da som nå gikk på mye av det samme: «Tom, innholdsløs sensasjonsjakt, en stigende trang til å gjøre det betydningsløse og verdiløse stort og vesentlig», skrev Krohn om filmens miljø. Men det var den nesten subversive visuelle kraften Fellini fremstilte disse festløvene med, godt hjulpet av Nino Rotas forførende musikk, som publikum ikke var forberedt på.

Fellini hadde fra før vunnet Oscarpriser for de varme kvinneportrettene med den folkekjære Giuletta Masina i La Strada og Cabirias netter, men dette var noe annet; det var hjerteløst, provokativt og briljant.

Den katolske kirken krevde sensur av den angivelig blasfemiske åpningssekvensen der en statue av Jesus løftes over alle nybyggene rundt Roma, mens kamera fester seg på noen halvnakne kvinner som soler seg på et tak. Fellini ble imidlertid mer direkte i sin kritikk av kirken i scenene der en folkemengde går amok mens den venter på at jomfru Maria skal vise seg. Filmen ble forbudt i Spania helt frem til 1975.

Les også

Les anmeldelsen av «Ulydige kvinner»: Pikant drama om forbudt kjærlighet

Persona non grata og superstjerne

Journalisten Marcello (spilt av Marcello Mastroianni) fester i hedonistiske Roma.

Fellini ble erklært persona non grata i Vatikanet, og ble et geni for en ny generasjon filmelskere. Ved siden av Hitchcock ble han den første regissøren som ble et populærkulturelt ikon og superstjerne.

Fellinisk ble synonymt med en slags uvirkelig sirkusmanesje der han svingte pisken over samtiden og feiret det karnevalsaktige. Derfor var det kanskje ikke så rart at kritikerne tok ham til inntekt for de overskridelsene rollegalleriet i filmen foretok. Han var den første filmkunstneren som iscenesatte seg selv på en offentlig arena, slik vi til fulle skulle få oppleve i hans neste film, den banebrytende 8 ½.

La Dolce Vita hadde en bitter bismak, men det er kun det søte livet og sporene i populærkulturen ettertiden husker. Fellini var opprinnelig inspirert av en lurvete mordsak som berørte det italienske klassesamfunnet på 50-tallet. Men de innvendingene han hadde mot det nye, klassedelte forbrukersamfunnet som hadde vokst frem i ruinene etter Andre verdenskrig, preller av oss i dag.

Hvor slutter satiren?

Isteden hyller vi Anita Ekberg og Mastroiannis omfavnelse i Trevifontenen – en scene som forente etterkrigsgenerasjonen slik Bogart og Bergmans kyss forente krigsgenerasjonen i Casablanca.

Det er utvilsomt en av filmhistoriens mest kjente og ikoniske scener, og det er gjerne her det brede lag av kinopublikumet skiller lag med enkelte egenrådige Fellini-kjennere: Mange opplever scenen som romantisk, men noen av oss opplever den som satirisk. Er det ikke sin egen tomhet Marcello ser i den poserende, overdådige blondinen?

Før han ga Ekberg rollen hadde Fellini selv sett henne i aksjon i Romas natteliv der hun suverent styrte paparazziene. Hennes skandaler var ofte iscenesatt, for å holde på oppmerksomheten, og La Dolce Vita var den første filmen som erkjente denne gjensidig utbytterike relasjonen.

For Ekberg skulle den globale populariteten som fulgte etter filmen like mye bli en forbannelse som en velsignelse, mente hun selv. Hun ble for alltid en slags ambassadør for «den svenske synden» og fikk sjelden andre typer roller etter det. Men Fellini løftet henne opp av b-filmen og gjorde henne udødelig.

Les mer om

  1. Film
  2. Gullpalmen
  3. Filmfestivalen i Cannes