Kultur

Julian Barnes nekter å «komme over» sorgen

BOKANMELDELSE: Barnes skriver vakkert om bitterhet.

Både ballongen og kjærligheten er dømt til å brase i bakken. Julian Barnes skildrer tidlige ballongferder i en bok som hovedsakelig handler om tapet av ektefellen. ILL: Romanet & cie. / Library of Congress

  • Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Julian Barnes sikter rett på leserens hjerte når han nå skriver om kjærlighet og sorg i den selvbiografiske boken Livets nivåer . Denne ellers så subtile forfatteren forteller åpent og direkte om tapet av sin kone Pat Kavanagh, boken er også tilegnet henne.

Hvorfor leve videre?

Barnes har lenge hatt en sterk posisjon i både England og Frankrike, men da han ble intervjuet av Linn Ullmann under Litteraturfestivalen i Lillehammer, fortalte Barnes at folk nå kan stoppe ham på gaten i London og fortelle om egen sorg.

En sliten mann i sekstiårene hadde nylig tatt kontakt og takket for Livets nivåer . Som enkemann våknet han hver dag opp med et ønske om å begå selvmord. Men det kan du ikke gjøre, var svaret fra Barnes, for du er «the principal rememberer».

Linn Ullmann og Julian Barnes under Litteraturfestivalen i Lillehammer. Åge Solheim

Kanskje er det forfatteren som her møtte sin dobbeltgjenger? Livets nivåer har i hvert fall en nesten identisk refleksjon. I den fine, norske gjendiktningen er bokens nøkkelbegrep «the principal rememberer» oversatt med «fremste minnebærer»:«Det tok litt tid, men jeg husker øyeblikket – eller snarere det brått oppståtte argument – som gjorde det mindre sannsynlig at jeg skulle ta livet av meg. Det gikk opp for meg at i den grad hun i det hele tatt levde, var det i min hukommelse. Hun var naturligvis sterkt til stede i andres hode også, men jeg var hennes fremste minnebærer. Hvis hun fantes noe sted, var det i meg.»

Opp i luften

Dette er vel den eneste trøsterike passasjen i Livets nivåer . Det betyr ikke at boken er dyster.

Barnes velger et helt annet stilleie enn de mange kollegene som i senere tid har skrevet om sorg. Der eksempelvis Joan Didion og Joyce Carol Oates gjør dagboknotater fra sorgprosessen, åpner han med en serie anekdoter om – ballongferder og fotografi. Ja, de to første av bokens tre deler handler om fantastiske oppfinnelser som ved første øyekast har lite å gjøre med Barnes' eget liv og tap.

Vi får vite hva slags mat og drikke man fortærte om bord i ballongene på 1800-tallet, hvilke ideer som lå til grunn for oppfinnelsen, hvordan lokale bønder reagerte på landinger i deres nabolag.

Litterært overskudd

Stilen er fragmentarisk og essayistisk, med innskutte refleksjoner om modernitet, religion og romantikk.

Ballongferdene blir hos Barnes et uttrykk for det moderne menneskets forsøk på å «kolonisere luftrommet», ja, overta himmelen etter at Gud er død.

Samtidig får ballongferden sakte, men sikkert en fallhøyde han gjenfinner i kjærligheten.

Jeg leser disse partiene som et ønske om å utvide rommet rundt sorgen, som uttrykk for et litterært overskudd midt i tristessen.

Sukre pillen?

Både ballongen og fotografiet er gode, poetiske bilder for Barnes å arbeide med.

Den frie assosiasjonen fører imidlertid galt av sted i bokens midtparti, der Barnes fortaper seg i en fantasifull samtale mellom to av ballongfarerne – skuespilleren Sarah Bernhardt og oberst Fred Burnaby. Avdelingen blir stående som en kunstig overgang til hans egen historie. Bernhard og Burnaby fremstår som et umake og kortvarig par, mens Barnes for sin egen del skildrer et rikt og langvarig samliv.

Pat Kavanagh og Julian Barnes var gift i tretti år. Hun døde i 2008. Derek Thompson/Cappelen Damm

Kanskje er dette oppdiktede sidesporet et forsøk på å sukre pillen.Jeg fortrekker den rene, skarpe stilen i siste avdeling, som har overskriften «Tapet av dybde». Den er full av bitre påminnelser om sorgens nødvendighet:

«Det plutselige spydet i nakken kommer alltid. For enhver kjærlighetshistorie er en potensiell tragedie».

Sykdom, begravelse og praktikaliteter er så godt som renset vekk fra denne sørgesangen, i stedet skriver Barnes om kjærligheten, tomrommet og hvordan den avdøde blir et tabu i vennekretsen («av redsel for å røre navnet hennes, fornektet de henne»).

De fleste bøker om sorg beveger seg mot forsoning. Noe slikt finnes knapt nok hos Julian Barnes. Å være den «fremste minnebærer» blir like mye en protest som en redningsaksjon.

  1. Les også

    Litterær bingo eller bunnsolid dom?

Les mer om

  1. Anmeldelse

Relevante artikler

  1. KULTUR

    De aller beste bøkene fra 2016! Aftenpostens bokanmeldere hjelper deg å finne frem til gavene som aldri vil bli glemt.

  2. KULTUR

    Niels Fredrik Dahl: – Etter at hun døde, ble det tydelig for meg at jeg ikke visste hvem moren min var

  3. KULTUR

    Høstens debutanter: Marie Aubert slo gjennom lydmuren

  4. KULTUR

    Bokanmeldelse: Den kontroversielle nobelprisvinnerens nye bok tar en uventet vending

  5. KULTUR

    Bokanmeldelse: Inger Merete Hobbelstad og William Shakespeare er en god match

  6. KULTUR

    Finn Skårderud om Michel Houellebecq: «Det er tøys at han bryter seksuelle tabuer. De er brutt for lengst.»