Sogedikterens tragedie

Per Sivle mistet mor og fem nyfødte brødre før han var fem år.

Men det er etter Sivle vi har noen av de vakreste ord om mor og noen av de flotteste nasjonale diktene og sogene.Steile fjell reiser seg mot regnskyene. Bratte veier svinger seg gjennom et landskap mange vil mene er ubeboelig, blant annet på grunn av rasfaren. Her i bakkene ved Stalheim vokste Per Sivle opp for 150 år siden. I forbindelse med jubileet gis ut en ny biografi om dikteren neste uke.I dag er den svingete veien og dampende fosser en av våre største turistattraksjoner. På veien mellom Voss og Gudvangen-Flåm er det turistbusser og biler med utenlandske skilter som regjerer. Kanskje de stopper ved bautaen der det står "Og det er det stora, og det er det glupa, at Merket kan standa um Mannen maa stupa." For mange vil navnet Per Sivle være ukjent. Diktet "Thord Foleson" er bare et av flere som står etter dikteren fra Stalheim.

Preget av savnet.

På Slottsplassen den 21. februar i år. Norges Konge er synlig rørt. Det er tydelig at majesteten kjemper med tårene. Statuen av hans mor kronprinsesse Märtha er avduket. Ingebjørg Haram Bratland synger Per Sivles "Den fyrste Songen". Savnet etter mor er tydelig hos kong Harald 53 år etter. 17 år var Kongen da hans mor døde. Per Sivle var to og et halvt. Før han var tyve år gammel skrev han den kjente sangen om "Mor sin song ved Vogga". Hele livet var han preget av dette savnet.Det var ingen glede i den lille stua da Per Sivle kom til verden den 6. april 1857. De var uekte barn, tvillingguttene Susanna Ryum fødte. Jordmoren klarte å få liv i bare den ene. Skammen over å få barn utenfor ekteskap er uforståelig for oss i dag. Susanna hadde prøvd å ta livet av seg, og det selv om faren til barna, Eirik Sivle, sto ved farskapet. De giftet seg etter hvert. To tvillingpar til fikk hun, kvinnen som alle synes så godt om. Men før Per var fylt tre døde hun i barselseng og ble begravet på Oppheim kirkegård sammen med sine fem dødfødte sønner.

Rappkjeftet unge.

Han vokste opp i tre forskjellige fosterhjem Per Sivle. Faren var en av landets største hestehandlere, og han betalte godt for gutten, og ville at han skulle lære å lese og bli til noe. Det siste hjemmet var på Brekke gård, rett ved siden av gården Sivle der faren kom fra. Og gutten ble god på skolen. Prest ville han bli, og faren, som var like sterk og hard som moren hadde vært mild og lys, betalte utdannelse for den begavede gutten. — Han ble en gluping til å huske ting. Og han fikk god karakter selv om han var rappkjeftet, sier Jens Brekke, leder i Sivlelaget og fortsetter med en episode da Sivle skulle konfirmeres; - Jeg har merket meg at du sier du til meg sa presten. Det sømmer seg ikke. Jeg sier du til høyere personer enn deg, svarte Per. Hvem da, svarte presten. Fader vår du som er i himmelen, svarte Per.Etter å ha gått på folkehøyskole i to år, ble Sivle sendt til Kristiania for å ta artium. Her traff han Anders Hovden, den senere kjente dikterpresten. Hovden ble en venn som skulle følge han hele livet. I hovedstaden fikk unge Per sitt livs annet store slag. Han fikk meslinger og som følge av det en nervesykdom som skulle følge ham livet ut. Han hadde ulidelige smerter i hodet og nakken. "Det er ofte i døgervis liksom nokon saga gjennom bakhovudet... saga og gav seg god tid", står det i Bjarte Birkelands biografi "Per Sivle".

Venstremann.

Sykdommen førte til tungsinn. Både artium og presteutdannelse ble nå bare en drøm. Også barnetroen mistet han, unge Sivle. Livet besto i gode og dårlige perioder. Helsen skulle aldri bli ordentlig bra igjen. Han bestemte seg for å bli dikter. Opptatt av den nasjonale reisningen var han fra før, og nå ble han også venstremann. I Oslo møtte han radikalere som Hans Jæger. En av vennene fra Voss, Johan Seckmann Fleischer, var med i bohemkretsen.Sivle reiste til Danmark blant annet til folkehøyskolen Askov sør på Jylland. Her møtte han Wenche Nilsen, en Bergenspike av god familie. - Noen sa til Sivle; du burde gifte deg du som er en så flink kar. Ja, hvis noen vil sulte ihjel - så, svarte Sivle. Wenche Sivle sa ja, og sultet omtrent ihjel for hans skyld, forteller Jens Brekke. I perioder var han arbeidsufør og kona måtte flytte fra ham og selv livberge seg og datteren Sussi (Susanne, oppkalt etter moren). Per Sivles beste tid var i Danmark. Da var han nyforlovet og skrev det kjente diktet "Vår-von", der hvert vers ender slik: "Og kjenner du inkje ikvell, ikvell, at Livet, det er no det likaste lell!"

Første arbeiderroman.

Tross sykdom hadde Sivle jobb som redaktør både i Kristianiaposten og Buskerud Amtstidende i Drammen. Han bosatte seg i Drammen. Der hadde faren kjøpt en gård. Denne arvet han til slutt. Men den lite nevenyttige Sivle ble aldri noen gårdbruker.Livet var en evig kamp mot fattigdom, selv om han ble en kjent dikter i sin tid. Han skrev en rekke nasjonale dikt. I barndommen hadde han lest Snorre, og diktene er tydelig preget av det. Vossastubbene og sogene ble også populære. Romanen "Streik" er den første norske arbeiderromanen. Han skrev både på bokmål som han kalte dansk, og på landsmål. - Sivle hadde en evne til å være der ting skjedde, sier Jens Brekke. Han var redaktør og dikter og hadde absolutt noe å si i sin samtid, ikke minst i forbindelse med unionsoppløsningen. Han var så sterk nasjonalist at han var en av de dikterne tyskerne først ville arrestere, tross at det da var nesten 40 år siden han døde. - Sivle har skrevet markante ting som står som søyler i bokheimen. Sågene er voldsomt nære og intenst ærlige. Dikt som "Den fyrste Songen" er kolossalt sterkt. Jeg vil påstå at ingen norsk dikter har skrevet seg lenger inn i sjelen på den vanlige nordmann enn Sivle gjorde her, sier Brekke. Sammen med andre ildsjeler i Sivlelaget har han sørget for at alt Sivle skrev nå er utgitt på nytt.

Sivles testament.

Det var striden om dikterlønn som til slutt fikk Sivle til å gi opp. Han hadde hatt flere stipender, og fikk dikterlønn i et år av Stortinget, og deretter avslag.- Kanskje han var så alkoholisert på grunn av smertene at de ikke ville gi ham dikterlønn, sier Jens Brekke. Kanskje var han også redd at dikterkarrièren var over, skriver Bjarte Birkeland i biografien fra 1961. Sivle var syk, nedfor og redd for å komme på sinnssykehus. Han leverte diktet som hadde tittelen "Et testament" til Buskerud Amtstidende, kontordamen fikk han til å forandre tittelen til "Eit ord". Diktet begynner slik: "Ja, no skal Noreg ha Takk fyr meg. Og så fær då kvar ein syta fyr seg. Eg gjorde mitt, og det var ikkje stort. - Men endå eg segjer at gjort er gjort."Både Wenche Sivle og Anders Hovden forsto hvor langt nede Sivle var, men de klarte ikke å redde ham. Han skjøt seg på Torggata bad den 6. september 1904, 47 år gammel. Da hadde han på forhånd skrevet diktet: "Gøym meg mor". Diktet slutter sånn:

Og eg var eit barn og eg er ein Mann,og mykje eg vanta, og lite eg vann.Eg vanka og flutte på villande fot,og jamnast so bar meg no Vegen imot.Og no er eg trøytt, og eg stundar til Natt,og berre ein einaste Sukk eg hev att:"Mor, Mor, gøym meg, Jord!"