Teateranmeldelse: «Blikktrommen» fryser tiden. Og ryster sitt publikum.

Günter Grass’ Blikktrommen er blitt vindskeiv monolog i en skitten leilighet på toppen av Nationaltheatret. Det er så godt teater at du neppe har sett noe lignende.

Vår vurdering:

Det var en gang en skuespiller som sa at teateret har evnen til å stoppe tiden. Jeg skal innrømme at det ikke skjer så ofte, men under tirsdagens premiere på Blikktrommen i Malersalen var min verden uten tid i to timer og tre kvarter.

Jeg tror tiden forsvant på grunn av rommet.

Publikum er plassert foran et teppe av plast, og det er først da skuespiller Olav Waastad skrur på en liten lampe, at vi aner hvilket rom vi sitter overfor. Det er en treroms leilighet fra 1930-tallet, fullkommen med alt sitt rot fra minst fem tiår: En gulgrønn tapet som har levd hardt. Gamle vaskeservanter, en stressless, en treseng, en bærbar stekepanne. Poteter ligger slengt på gulvet sammen med gamle aviser og godt brukt sengetøy.

Dette er Oskars verden. Günter Grass’ romankarakter som nekter å vokse som treåring, men isteden klynger seg til en blikktromme. Han ser krigsårenes Polen med et forvridd voksent blikk, fra 94 centimeter over bakken.

Blikktrommen er et av 1900-tallets største romanverk. Nå er det i Kjersti Horns regi, Sven Haraldssons scenografi – og ikke minst Olav Waastads performance – blitt en stor teaterbegivenhet for vår tid.

Levende kanarifugler på scenen

Kjersti Horn har gjort to store grep med Blikktrommen. For det første har hun kuttet rammefortellingen. Mens boken er satt til en psykiatrisk anstalt, er monologen fortalt hjemmefra. Det andre grepet er å ikke ha en eneste blikktromme på scenen. Det gjør at trommen får mindre symbolsk kraft.

Günter Grass skrev magisk realisme, og leseren kan føle seg overveldet av symbolismen. Kjersti Horn tar de språklige bildene på alvor, men gjør det på en avslappet – men teatral – måte.

To levende kanarifugler er plassert på toppen av et skap. De er som en slags trussel til publikum. Har de det bra, der de kvitrer når de blir opphisset? Og hvis de slutter å kvitre, betyr det at det er ute med oss? Kanarifuglenes varsling blir et symbol på 1900-tallets Europa, som både startet og sluttet med folkemord.

Kjersti Horn lager ikke en trommende marsjtakt mot undergangen, men snarere en åpen performance der vi selv må tolke tegnene. Det gjør den desto mer skremmende.

Erik Hedins lydbilde bygger oppunder uroen. Triumferende Hollywood-musikk veksler til glad techno. Her er vi inne i Oskars hode, sier musikken, samtidig som det tordner og blåser utenfor. Fantasi og virkelighet kryper sammen.

Slik blir ironien inderlig

Skuespiller Olav Waastad har sminket seg blek og tar i bruk hele leiligheten, (ofte) kun ikledd en skitten truse. Den minner om en bleie. Slik skjønner vi at Oskar er både infantil og voksen.

Waastad har ofte en ironisk måte å fremføre teksten på. Dette er en stil som er blitt hans signatur i alt fra Pang på Riksteatret til ordføreren i TV-serien Zombie Lars. Før jeg gikk inn i salen, var jeg spent på om den ville holde nesten tre timer uten pause. Det gjør det. Waastad porsjonerer virkemidlene perfekt. Han er litt morsom, ganske så gal, og ikke minst: Han er inderlig ironisk.

Ironien er veien inn i noe ekte. Og den er veien inn til oss. Dette er ikke et verk av en død tysker, men noe som er fortalt av en gal mann i dag. Da forestillingen var ferdig, og Waastad lettet tok applaus, føltes det helt meningsløst å forlate salen. Jeg ville bare ha mer. Tiden var borte.

• Blikktrommen er enn så lenge ikke rammet av streiken. Spilles frem til 13. november.