Kultur

Én bok – to anmeldelser: Er Niels Christian Geelmuydens «Sannheten i glasset» en god bok eller en dårlig bok?

To anmeldere har lest boken, hver av dem ut fra sine forutsetninger og med hver sin bakgrunn. Resultatet er to ganske forskjellige vurderinger.

Niels Christian Geelmuyden (f. 1960) er en norsk forfatter og skribent. Han er særlig kjent for portrettintervjuer av norske kjendiser og for en personlig, satirisk og ironisk skrivestil preget av ordspill og sterke meninger og karakteristikker. Her fotografert i sitt hjem på Tjøme.
  • Aftenposten Redaksjon
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Første anmeldelse er ved Mette Hofsødegård, forfatter og bokanmelder i Aftenposten:

Breddfull av opplysning

Med fjorårets suksess Sannheten på bordet og årets oppfølger Sannheten i glasset har Niels Christian Geelmuyden oppnådd status som helseguru og kostholdsprofet.

Merkelappene kommer fra kritisk hold, og er neppe ment som hedersbetegnelser. Men saken er at leserne i disse bøkene møter en av landets mest erfarne, profesjonelle og, om du vil, høyst profane skribenter.

Ladet med bred kunnskap og drevet av elegant stil fortsetter han sitt tankevekkende opplysningsprosjekt.

Vann viktigst

Når han nå tar for seg hva vi drikker, er vann det viktigste temaet. Og bare så det er sagt: Geelmuyden skriver ikke at drikkevannet i springen generelt er skadelig. Tvert imot anbefaler han det, fremfor å kjøpe langreist flaskevann som sikkert enkelte mer typiske helseguruer vil anbefale.

Men han tar opp flere kritiske forhold ved norsk vannforsyning. Som for eksempel tilstanden til det kommunale ledningsnettet, og at vannet vi drikker i stor grad er overflatevann, ikke grunnvann. Dette råvannet er relativt surt og mineralfattig.

Kan det lave magnesiuminnholdet ha betydning for at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder hoftebrudd? Han refererer til WHO som, med henvisning til 80 studier, tar til orde for at helsemyndighetene retter oppmerksomheten mot magnesium i drikkevannet.

Apropos hoftebrudd: Som i Sannheten på bordet , tar han opp det spesielt høye nivået av melkedrikking i Norge og mulige helseproblem, som benskjørhet.

Geelmuyden minner oss ellers om hvor livsviktig vann er for all sivilisasjon, om de økonomiske og geopolitiske interessene knyttet til vannressursene, og at det i verden i dag er et urovekkende høyt forbruk av grunnvann som følge av mønster i konsum og produksjon.

Les intervjuet med Geelmuyden: — Vi trenger myndigheter som forteller at laksen er blitt pølse

Andre drikker

Etter vannet kommer de i tur og orden, brus og søte drikker, vin, øl, melk, kaffe og te. Geelmuyden har en kritisk tilnærming til bruk av tilsetningsstoffer, og boken er derfor full av kjemi. Poenget er i og for seg ikke om miksturen er industrielt fremstilt eller ikke, men hva den inneholder og hvordan den virker.

Her er fortellingene om hvordan ulike søtningsmidler er blitt til som rene arbeidsuhell i kjemilaboratoriene. Og hvordan aspartam, som er blitt et svært vanlig søtningsmiddel, måtte kjempe lenge og vel før det ble godkjent først i tørrvarer og så i drikkevarer i USA.

Fra vinens rike kommer historien om produsenten i Italia som trikset så til de grader at 23 italienere døde. Vinen var tilsatt metanol for å øke alkoholprosenten.

Kjemi byr på fristelser for den som skal selge mat og drikke, det er faktisk lett å skjønne, og historiene er mange. Eksemplene er nesten i meste laget, jeg kunne ønsket meg færre og mer utdypede case.

Men det Geelmuyden får frem er at summen av all denne kjemien i mat og drikke utgjør noe av et eksperiment. Resultatet for helsen er usikkert, og kommer langsomt. Det vi vet er en del grenseverdier for stoff som hver for seg regnes som farlige.

Geelmuyden om organdonasjon: - Jeg har fått livet i gave

Kritisk til myndighetene

Offentlige organ, som Mattilsynet, er en viktig kilde til informasjonen. Samtidig er det ingen tvil om at Geelmuyden er kritisk til de samme myndigheter.

Han gir dem ikke skurkerollen, men de fremstår som urovekkende tilbakeholdne, og man minnes på at heller ikke offentlige organ befinner seg i noe vakuum. De er påvirket av politiske og økonomiske krefter.

Geelmuyden har en stil der nøktern saksfremstilling rett som det er glir over i den karakteristiske neddempede sarkasmen. Det blomstrer av vidd, spissformuleringer og finurlig bruk av ordtak. Kanskje er det grunnen til at de som føler sitt fag angrepet blir ganske hissige.

For oss andre er dette en leservennlig og underholdende side ved en faktamettet bok. Humoren og snerten vekker, men forhåpentligvis ikke på en slik måte at skyttergravene blir dypere.

For oss forbrukere er det verdifullt at en journalist, uten bindinger til hverken myndigheter eller næringsinteresser, bruker det frie ords makt om ting som angår liv og helse for oss alle.


Andre anmeldelse er ved Gunnar Tjomlid, forfatter, blogger IT-arbeider:

Plukker så det passer

Statistikeren og helseforskeren John Ioannidis skapte for ti år siden betydelig oppstyr da han demonstrerte at rundt 80 prosent av all publisert forskning var feil, grunnet svakheter i studiene.

Hvis Niels Christian Geelmuyden hadde tatt konsekvensene av dette, ville Sannheten i glasset ikke vært mer enn et flyveblad.

Geelmuydens nyeste bok tar for seg det meste av det vi drikker. Han starter med springvann og flaskevann, beveger seg innom brus, vin, øl og melk, før han avslutter med de varme drikkene kaffe og te.

Det ene farligere enn det andre

På ferden får vi i første kapittel høre at springvannet vi tror er rent og trygt, i virkeligheten er både potensielt kreftfremkallende, fullt av bakterier, og av så dårlig kvalitet at vi både brekker bein og kan dø av det.

Men allerede i neste kapittel, om flaskevann, er poenget hans det motsatte. Da får vi høre at springvann er mye bedre regulert og har en kvalitet som langt overgår det overprisede vannet vi får på flasker.

Det er iblant vanskelig å vite helt hva man skal frykte mest når man leser boken. Det eneste jeg er sikker på er at jeg bør være redd. Veldig redd.

Konspirasjoner

Frykt selger. Og Geelmuyden bruker hvert eneste kapittel til å minne oss på at vi ikke kan stole på myndighetene, og enda mindre på industrien.

Vi skal derimot stole på hans kilder, som blant annet består av sjarlataner som Vandana Shiva, Vani «The Food Babe» Hari og Joseph Mercola.

Førstnevnte er kanskje mest kjent for å ha spredt løgnen om at indiske bønder har begått selvmord i enorme antall på grunn av innføring av genmodifisert bomull, mens sistnevnte blant annet fornekter at hiv kan gi aids, mener at alle skoleskytingene i USA er iscenesatt av myndighetene, og at kreft kan kureres med bakepulver.

Sannheten doseres

Det er tidvis fascinerende å lese om alt fra uskyldig juksevin til den åpenbart dødelige drikken lettmelk, men mest interessant er likevel alt Geelmuyden ikke forteller.

I boken får vi eksempelvis høre at det kunstige søtningsmiddelet aspartam i sukkerfri saft og brus brytes ned til de giftige stoffene metanol og formaldehyd i kroppen.

Han siterer deretter en forsker som sier at dette gir kreft hos dyr som utsettes for stoffene. Det han derimot ikke skriver er at om du spiser en banan eller drikker et glass økologisk appelsinjuice, får du i deg bortimot dobbelt så mye metanol og formaldehyd. Helt naturlig og helt ufarlig.

Geelmuyden overser nemlig også i denne boken at det alltid handler om doser. Boken er gjennomsyret med henvisninger til stoffer som har vist seg å gi både kreft, hjertesykdom og nevrologiske skader i dyreforsøk, uten at forfatteren presiserer at dette er i doser flere tusen ganger høyere enn det vi får i oss gjennom drikkevarene. Skalerer du opp dosene i et økologisk jordbær på samme vis, vil også det gi deg kreft.

En studie viste at …

Geelmuyden forsøker å gi et inntrykk av å være kritisk til forskning, men hans eneste fokus er om en studie er industrifinansiert eller ikke. Det er riktignok et viktig poeng, men mye viktigere enn det er om en studie er av en slik kvalitet og størrelse slik at den kan vise årsaksmessige sammenhenger.

I boken får vi gang på gang høre om små studier utført på noen titalls mennesker, som ikke er gjentatt og bekreftet av andre forskere, og som gjerne har resultater i strid med andre større og bedre studier – som ikke nevnes. Det bidrar ikke til annet enn å holde leseren for narr.

Kirsebærplukking

Geelmuyden skriver i etterordet at boken inneholder «en flod av faktaopplysninger», og påpeker at kritikere nok vil arrestere ham for «cherry picking» av data. Og det har han jo rett i.

Men han forsvarer seg med at når han har portrettintervjuet folk så streber han etter å finne nettopp disse bortgjemte kirsebær.

Det borger nok for spennende portrettintervjuer, men vitenskap fungerer ikke slik. Ioannidis minnet oss på at det ikke gir mening å argumentere basert på små enkeltstudier. De er oftere feil enn korrekte.

Vitenskap er en prosess, og vi må, som Mattilsynet selv har påpekt, gjøre en totalvurdering, ikke plukke bare de fragmenter av forskningslitteraturen som passer oss. Men Geelmuyden ser dessverre ikke frukttreet for bare bær.

Les også:

Niels Christian Geelmuyden: — Vi trenger myndigheter som forteller at laksen er blitt pølse

Uviten: Det siste, håpløse påfunnet fra kostholdsguruene er at nesten alt vi drikker er skadelig

Niels Christian Geelmuyden om organdonasjon: Jeg har fått livet i gave