Kultur

Fotokunstneren Morten Krogvold: – Jeg prøver å få frem nevrosene

Morten Krogvold er aktuell med sin første store museumsutstilling i Tønsberg. – Jeg er nervøs, jeg sover ikke om natten, sier veteranen noen dager før åpningen.

Fotokunstneren Morten Krogvold foran rekken av kjente portretter, som han nå viser i Tønsberg. Her peker han på forfatteren Dag Solstad. – Når vi snakker om forfattere og kunstnere er nemlig saken den at en kunstner lever av sin egen sårbarhet. Tvilen er sterkt til stede, sier Krogvold. Foto: Rolf Øhman

  • Heidi Borud
    Heidi Borud
    Kulturjournalist

– Jeg prøver å få frem nevrosene i bildene, sier Morten Krogvold.

– Nevrosene?

– Ja, nettopp. Når vi snakker om forfattere og kunstnere, er nemlig saken den at en kunstner lever av sin egen sårbarhet. Tvilen er sterkt til stede. Driven mot sin egen ufullkommenhet er gnagende. Hvis en kunstner blir for høy på seg selv, skjer det noe som ikke er bra, sier Krogvold.

Han mener tvilen og sårbarheten er kjennetegn på en god, levende kunstner, og det prøver han å få frem hos kunstnerne og forfatterne han portretterer.

Stille lys i Tønsberg

Morten Krogvold er blant seniorene i norsk kunstfotografi, og nå viser han separatutstillingen Stille lys på Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg.

Det er en retrospektiv utstilling med motiver tilbake fra 1970-tallet, hans mest kjente portretter og helt nye bilder fra en reise til Japan i mars sammen med en fotogruppe. Det er drøyt 100 bilder som vises i de rommene på Haugar. Krogvold har også̊ samarbeidet med flere hjelpeorganisasjoner. I 2017 var han i Nepal og fotograferte funksjonshemmede barn i regi av Plan International Norge. Flere bilder fra Nepal vises også i Tønsberg.

Morten Krogvold gestikulerer, snakker fort – på innpust og utpust. Med ustoppelig energi viser han rundt i lokalene. Foto: Rolf Øhman

Les også

Fotokunstner Per Maning: – Døden ga meg en kraft til å skape

Morten Krogvold foran rekken av portretter av billedkunstnere og forfattere. Foto: Rolf Øhman

Portrettene

Morten Krogvold gestikulerer, snakker fort – på innpust og utpust. Med ustoppelig energi viser han rundt i lokalene.

Vi stopper først ved portrettene, det er dem han er mest kjent for. De er i svart-hvitt, men de inneholder likevel så mange nyanser. Her har han foreviget forfattere, billedkunstnere, politikere og menneskerettighetsforkjempere. Vi stopper ved forfatterne Vigdis Hjorth, Linn Ullmann, Tove Nilsen, Dag Solstad og Karl Ove Knausgård.

Forfatteren Tove Nilsen. Foto: Morten Krogvold

Forfatteren Vigdis Hjorth. Foto: Morten Krogvold

Et fortrolig blikk

– Se på det bildet av Vigdis (Hjorth, red.anm.). Hun hadde akkurat levert manus til romanen Arv og miljø, og hun visste at nå smeller det. Se på det bildet, se på ansiktsuttrykket. Hun holder seg til halsen, sier Krogvold.

– 80 prosent av fotograferingen handler om samtalene jeg har for å få frem det riktige uttrykket.

– Se også på Tove Nilsen, det er et fortrolig blikk, sier han.

– Og Knausgård, han er en av mine store helter. Han har en enorm arbeidsmoral, sier Krogvold.

Forfatteren Karl Ove Knausgård. Foto: Morten Krogvold

Folk må få ned tempoet

– Hva er det viktigste du vil formidle nå?

– Jeg er jo veldig inne på dette med tid. Folk er så på kjøret nå, det er tempo, tempo, tempo. Folk må roe seg litt ned. Jeg har jo dødsrommet her, med fotografier fra kirkegårder og kirker, sier Krogvold, som siden 1998 har arbeidet med billedserien Rekviem.

Med svart-hvitt fotografiets dramaturgi viser han oss dødens mange ansikter. Motivene har et bredt spenn, fra naturens forgjengelighet til religiøse ritualer hvor lengselen etter det guddommelige er et sentralt tema.

Familieportrettene

– Jeg synes det er viktig å tenke på at det eneste som er igjen når folk er gått bort, ja det er fotografiet. Da tenker jeg ikke på bildene på mobiltelefonen, de forsvinner jo, men jeg tenker på papirbildene, de som henger i besteforeldregenerasjonens stuer, familieportrettene. De forteller om tiden.

– Jeg er også opptatt av å sette folk i en melankolsk stemning, og da mener jeg ikke nødvendigvis i en tristesse. Melankoli – det er gleden ved å være litt bedrøvet, sier Krogvold.

Han håper de besøkende tar seg god tid til å stoppe opp og studere bildene.

Kunstneren Morten Krogvold. – Melankoli – det er gleden ved å være litt bedrøvet, sier Krogvold. Foto: Rolf Øhman

Krogvold var på sykehus i tre år

Selv mener fotografen at han ble opptatt av dette med tid da han som liten gutt lå tre år på sykehus, på Martina Hansens Hospital i Bærum.

– Fra jeg var syv år, lå jeg der. Det norske sykehusvesen på 1950-tallet var tøffe saker. Det var knallhard disiplin, og jeg fikk kun besøk 40 minutter om dagen. På julaften ble visittiden utvidet til en time. Jeg lærte ikke å lese før jeg var 10 år, for det var ikke noe sykehusskole den gang.

Den tynne glassveggen

Livets skjørhet er ord han bruker flere ganger. Likeså «den tynne glassveggen» mellom lykke og katastrofe, mellom lys og mørke.

– Både mor og far døde med tre ukers mellom i 1988. Mor fikk kreft og fatter'n ble påkjørt utenfor Ullevål sykehus da han skulle besøke henne. Det minner meg om den tynne glassveggen, sier han.

– Hvordan startet egentlig din vei inn i fotografiet?

– Det var mine brødre, de hadde mørkerom. Jeg var vel i 11–12 år-alderen. Jeg bare begynte å fotografere. Og så har jeg hatt to fantastiske mentorer opp igjennom årene; Svein Kojan og Carl Nesjar.

– Du har aldri latt deg fange av tidstypiske trender, men vært tro mot
det klassiske fotografiet. Hva er drivkraften din?

– Først må jeg starte med å sitere musikeren Jan Garbarek, som sier at enhver cd er lik, bortsett fra at det er en forskjell ... Det kan man kanskje si om mine bilder også. Jeg har holdt meg til det klassiske fotografiet. Jeg er ikke interessert i motetrender, men jeg har fått mye pepper underveis, sier Krogvold.

heidi.borud@aftenposten.no

Les mer om

  1. Utstilling
  2. Kunst
  3. Tønsberg