Kultur

Lars Saabye Christensen med viltvoksende og sprø roman

"Magnet" er en god roman på sine egne, skrudde premisser, skriver Ingunn Økland

Forfatteren klarer å omstøte sin egen velkjente stil.

  • Ingunn Økland
    Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Lars Saabye Christensen: Magnet (Cappelen Damm)

En typisk norsk roman er på 290 sider. Eventuelt 330. Norske forfattere regner det ikke som nødvendig eller spesielt stilig å bruke de største litterære formatene.

Men denne «moralen» er tydeligvis i endring. I høst kommer det påfallende mange mursteinsromaner, og Lars Saabye Christensen er aktuell med sin hittil lengste bok. Magnet er en tenniskamp på nærmere 800 sider, for å bli i forfatterens eget billedspråk («badminton er novelle, tennis er roman og pingpong, det er dikt»).

Langformen egner seg for gruppeportretter og dramatisk familiehistorie. Saabye Christensen har tidligere brukt den på begge måter, i henholdsvis Beatles og Halvbroren .

Vil forvirre

Magnet er helt forskjellig fra disse bøkene, ja, en viltvoksende og ganske sprø bok som er innrettet mot å skape forvirring.

Romanen har en kaotisk struktur, beveger seg fortløpende mellom USA og Norge, inn og ut av sinnssykehus, frem og tilbake mellom fortelling, dagboknotater, sangtekster og tegninger. Den er full av sitater fra både faktiske og fiktive kilder.

Den kan leses som en tragisk kjærlighetshistorie, en farse om forfatterlivet eller et angrep på den moderne kunstscenen.

Hovedperson Jokum Jokumsen er en fotograf som blir manipulert av skiftende strømninger i politikk og kulturliv.

Forbløffende

Man skulle kanskje ikke tro det var mulig, men forfatteren klarer faktisk å kna det hele sammen til en forbløffende roman. Den er god på sine egne, skrudde premisser.

Det skyldes primært at Lars Saabye Christensen i det ene øyeblikket ligner på seg selv, for i neste øyeblikk å fremstå som en fremmed.

Han klarer å omstøte sin egen velkjente stil.

Eksempelvis er det typisk han å bruke sødmefylte gjennomgangsmotiver. Her dreier det seg særlig om en magnet, som Jokum Jokumsen utstyres med allerede tidlig i boken.

Les også intervju med forfatteren :

Les også

Jeg er opptatt av det jeg kaller de ømfintlige menneskene.

Magneten befinner seg vekselvis i en gammel koffert, nattbordskuffen og hovedpersonens lommer. Hvis den da ikke er sporløst forsvunnet. Eller blir konfiskert i sikkerhetskontrollen på en flyplass. Uansett dukker den alltid opp igjen.

Barnaktig underfundighet

Vi kan kalle det for en slags naivistisk hverdagsmagi. Forfatterens hang til snodige navn skriver seg inn i den samme barnaktige underfundigheten.

Magnet har mange slike klassiske Saabye-trekk.

Den har også slappe transportetapper og forfeilede fortellergrep, uansett hvordan man leser den. Særlig første halvdel er opplagt for lang. Etter å ha foregrepet dramatiske hendelser, kan forfatteren smette inn med drepende kommentarer av denne typen: «Men la oss ta det som det kommer og fordele disse begivenhetene langs de årene vi har til rådighet.»

Nei, jeg trenger ikke langversjonen, tenker leseren da.

Det spesielle med Magnet er at forfatteren også forutser – og svarer på – kritikken av egen stil. Det skjer ved hjelp av en implisitt forfatter. Historien påstås nemlig å være skrevet av en mann vi bare lærer å kjenne under kallenavnet Amper.

Manus må fettsuges

Denne karakteren dukker opp med jevne mellomrom i teksten, kommenterer egne valg og forteller om sin mislykkede karriere som forfatter.

På begynnelsen av 2000-tallet fikk han omsider napp hos et forlag. «Jeg overhørte noen i markedsavdelingen som sa: Dette manuskriptet må fettsuges (…) Jeg kuttet 841 sider og satt igjen med halvparten. Så strøk jeg i metaforene og endte opp med 492 sider. Jeg mistet matlysten og tapte vekt. Til slutt måtte jeg finne på en tittel. Jeg fant den i et minne jeg ikke ble kvitt, men jeg visste ikke om det kom fra min egen erindring: Magnet.»

Forfatteren som parasitt

Plutselig ser vi magneten i et nytt lys, sammen med forfatterens hang til metaforer. Motivet får flere slike vendinger utover i historien, til slutt er det blottet for søtladen magi.

Saabye Christens antyder også at denne mislykkede forfattertypen parasitterer på andres liv. Magneten er jo en rekvisitt i hovedpersonens univers, ikke hans eget. Amper er uten et eget liv og bygger skrivingen på Jokum Jokumsen og kjæresten hans, Synne Sager. Han møtte dem så vidt på Sogn Studentby på 1970-tallet, men har åpenbart svært spinkle kilder for å fortelle deres livshistorie i langdrag. Han oppgir noen av dem underveis (tidsskriftsartikler, avisoppslag) for liksom å skaffe seg ryggdekning.

Presset fra trendene

Men den parasittiske og upålitelige forfattertypen er bare det første nivået i det som i Magnet vokser til en kritikk av vår tids kunstneriske trender. Saabye Christensen bruker ham nemlig som en narr som får publikum til å erkjenne den triste sannheten midt i latteranfallet.

Kritikken av samtidskunsten kommer ikke i klartekst. Den er viklet inn i historien om Jokum Jokumsen.

Saabye Christensen gjør den troskyldige, følsomme mannen til et bytte ikke bare for forfatterens fantasier. Som student på 1970-tallet opplever han presset fra en tvangspreget marxist-leninisme, på 1980-tallet blir han selv en aktør i den fremvoksende privatlivskunsten. Fotografen Jokum Jokumsen blir en mann som – riktignok full av anfektelser – tramper inn i privatlivet til folk for å lage bilder til utstillingskonsepter som hans kurator/kjæreste har klekket ut.

Det er slik sett Saabye Christensens alternative kunsthistorie vi leser i Magnet .

Med både humor og tristesse skildrer han omkostningene ved vår egen utleveringsmani. Man slipper ikke unna forfatterens nostalgi for et før-moderne Oslo med telefonkiosker, drosjesjåfører i uniform og en blygere samværsform. Hans kjærlighet til den «anakronistiske» kunsten.

Men på snedig vis klarer han å inkludere en kritisk idéroman i den underfundige fortellerstilen sin.

saaby003-LulBi4Ac9o.jpg

Les også:

Les også

  1. Ketil Bjørnstad tar en Knausgård

  2. Her er bokhøstens norske forhåndsfavoritter

Les mer om

  1. Anmeldelse
  2. Kunst
  3. Bøker