Kultur

Spill, Vilde, spill!

Vidunderbarnet Vilde Frang Bjærke er blitt verdensstjerne, hun er blitt professor. Denne helgen skinte hun i Operaen, som symfonisolist.

Virtuost leker Vilde Frang Bjærke med sin Stradivarius under prøvene med operaorkesteret.
  • Lars Keilhau

Ikke mye distré og pretensiøs, professoren som dumper Stradivariusen ned på kafébordet etter endt øving med operaorkesteret. Stort smil; replikkene like kjappe som fiolinfingrene.

Skjønt, dumper og dumper. Instrumentet fra 1709 er forsikret for noen millioner. Og til låns for noen år.

— Det var sånn oj oj-overraskelse da jeg fikk det. Jeg var på turné med Esa Pekka Salonen da han om jeg hadde lyst til å spille på en Stradivarius. En stund senere skaffet han meg denne.

- Kul fele?

— Absolutt! Det er jo en drøm.

Stålvilje

Til å være så travel som hun er, med planer helt inn i 2016, og til å være en som må prestere på så høyt nivå som hun gjør, så er Vilde Frang Bjærke nesten skremmende laid back. Ikke noe pes her. Men man vet jo, at bak det avslappede ytre lurer en stålvilje. Som har brakt henne til topps. Som har gjort henne til Professor II på Musikkhøyskolen. 27 år gammel.

— Det er som Anne Sophie Mutter sier: Det nytter ikke med 80 prosent, du må yte 120. Og musiker er ikke noe du blir, det er noe du er.

Mutter–Frang Bjærkes store idol. Hun fikk møte det tyske fiolinesset 11 år gammel. Det kunne gått galt.

- Jeg husket ikke noe av hva jeg skulle si, ble tørr i munnen og engelsken fløy ut vinduet. Heldigvis glemte jeg ikke spilleferdighetene.

Mutter var annerledes. Hun så ikke vidunderbarnet Vilde, den søte piken Vilde. Hun så musikeren. Ba henne skrive og fortelle hva hun gjorde fremover så hun kunne følge ungjentas utvikling. Det endte med musikkstudier i München med Mutter som mentor.

— Jeg hadde hjemlengsel. Men det var bedre enn å være privilegert hjemme og lengte til Tyskland. Det var viktig å komme seg ut av trygghetssonen.

Øve-angst

Nå bor Frang Bjærke i Berlin. Stadig ute på turné. Så i platestudio. Når det er en åpning reiser hun til elevene på Musikkhøgskolen. Andre ganger må de reise til henne. Hun elsker å undervise. Får like mye ut av det som de som nyter godt av kunnskapene hennes. Gøy, faktisk.

En ting som ikke er gøy, er øving. Frang Bjærke utsetter og utsetter. Går først på posten, så tar hun oppvasken. Er det noe godt i kjøleskapet? Å stå alene og gnikke og høre det låte surt suger. Finpussing, finpussing, finpussing.

Men:

- Det beste i verden er når jeg har øvd! Da føler jeg meg optimistisk og trygg. Sier fiolinisten og ser virkelig slik ut, også med caffe latte i hendene.

Før hun skulle fremføre Korngolds fiolinkonsert i går, gikk det med en del selvpinende timer på kammerset.

— Teknisk hårreisende vanskelig. Faretruende når ti på vanskelighetsskalaen.

- Men like morsom å spille som det er å høre på?

— Enda morsommere!

Mye å lære

Hva Vilde Frang Bjærke kan! Vi så henne under orkesterprøvene: Gudbenådet bueføring, magiske fingre løp over strengene.

Men også: Alt Vilde Frang Bjærke ikke kan!

— Det er så mye jeg har lyst til å lære. Iver i øynene: - Lage mat. Kjøre bil. Ri. Kjøre båt. Og jeg har mer og mer behov for natur. Du får det, etter mange timer på Lufthansa med air condition.

Sånn er det å være stor: Du slipper å gjøre ting selv. Mat blir servert, du hentes og fraktes. Ikke så grusomt når man tenker på det, egentlig. Men hun gjør seg mange tanker rundt livet hun lever.

— Jeg vil ikke ende opp som et reisende spøkelse. Jeg vil jo ha familie.

Aha! Da slapp vi å stille det spørsmålet. Men har hun sagt A, så vil vi gjerne ha B. Frang Bjærke smiler litt diskret.

— Jeg er ikke helt sikker på om jeg har kjæreste akkurat nå.

- Er den litt usikre kjæresten nordmann?

— Spanjol.

- Men har du egentlig tid? Kan du fly spontant ut av døren og finne på ting som oss vanlig dødelige?

— Jada, det kan jeg. Det er bare å ringe!

Liker de spontane

Mens fiolinisten er hjemlandet, sitter Tyskland og Sveits og venter på henne. Så Sverige. Og så USA. Hun liker amerikanere.

— De er spontane. Kommer med utbrudd.

- Er ikke det litt upassende?

— Mye bedre det enn publikum i enkelte europeiske land der folk sitter med stive overlepper og vet nøyaktig når de skal hoste. Jeg har spilt for barn og for psykisk utviklingshemmede. Fantastisk.

Vilde Frang Bjærke snakker mye om innstilling til det man gjør, og hun sier hun har et ansvar. Hver kveld hun opptrer.

— Det handler om å få folk til å glemme hva de er og hvor de er. De skal løftes .

Vekk med merkelapper!

Og hun er lite glad i merkelappene: Barnestjerne, verdensstjerne, professor. Hun er Vilde Frang Bjærke, fiolinist. Punktum. Derfor husker hun så godt konserten sammen med Anne Sophie Mutter i 2007.

— Det var ikke snev av lærer-elev, vi var helt på bølgelengde. Ikke noe hierarki, alle titler ble opphevet. Den aller vakreste formen for kommunikasjon.

— Likevel – nå er du jo snart i Mutter-divisjon selv?

— Faren med elitestatus er at du risikerer å lene deg tilbake og tro at du er noe. Da blir det dødt. Kunst handler om hele tiden å strekke seg. Ikke tenk gullramme, for du er aldri bedre enn din siste konsert.

Likevel – det er jo stas å spille med Wien-filharmonien, som hun gjorde i 2012. Og Berlinerfilharmonikerne vil hun slettes ikke takke nei til, om de skulle invitere. Tross alt!

Det sitter en professor ved vårt bord, men professoren er fullt klar over sine begrensninger på grunn av alder og mangel på erfaringer.

- Beethoven, sier hun. - Jeg er ikke moden for violinkonserten hans. Det er som med Mona Lisa, jeg klarer ikke å tolke smilet. Jeg elsker å lytte til Beethoven, men venter med å spille ham. Av respekt. Ærefrykt.

Det er ikke med ærefrykt man ser Vilde Frang Bjerke forlate operakafeen med sin Stradivarius under armen. Men dette vil vi si:

Respekt.