En varm og fuktig morgen i 2006 sto fotografen Richard Mosse ved foten av en liten knaus som stakk ut av den tette jungelen nord i Den demokratiske republikken Kongo. Sammen med en gruppe soldater under kommando av krigsherren General Javier, hadde han vandret i dagevis gjennom søle og mørk regnskog for å nå herredømmet til den fryktede Colonel Sadiki Soleil, en brutal krigsherre og en av bakmennene bak folkemordet i Rwanda. General Janvier pekte mot skogen som omga dem og hvisket at den var full av Sadiki-soldater.

– Du ser dem ikke før de dreper deg, sa han

– Legg fra deg alle tingene dine bortsett fra kameraene og gå alene. Sadiki venter på deg i en kirke på toppen.

Mosse hadde tilbrakt lang tid i Kongo sammen med noen av de mest brutale drapsmennene i en konflikt som til nå har krevd over 5 millioner menneskeliv. Han hadde vandret gjennom jungelen med voldtektsmenn og krigsforbrytere for å ta bilder av dem. I månedsvis hadde han forsøkt å få kontakt med Sadiki, en mann som, i et land som er viden kjent for å huse brutale og hensynsløse krigsherrer, skilte seg ut som spesielt brutal og hensynsløs. Sadiki var etterlyst av krigsforbryterdomstolen for sin rolle i folkemordet i Rwanda og for en serie grusomme massakrer av kvinner og barn i Kongo. Ingen journalist – det var det Mosse hadde utgitt seg for å være – hadde noensinne fått adgang til ham. Gjennom General Janvier – som i virkeligheten var like lite general som Mosse var journalist – hadde Mosse overbevist Sadiki om at det var i hans interesse å fortelle sin side av saken. Sadiki hadde motvillig sagt ja.

– Du kan lytte, eller du kan dø, sa han til Mosse da de endelig møttes.

"Man-size", 2012.
Richard Mosse

I syv timer fortalte Sadiki om massakrer han hadde utført, kvinner og barn han hadde drept, og hvorfor det hele hadde vært et nødvendig onde i hans kamp for makt og hans versjon av rettferdighet. Han gikk med på å la Mosse ta ett eneste bilde av han, og fotografen overbeviste ham om å posere foran en utedo. Før Mosse takket for seg, spurte Sadiki om han ikke kunne ta med et kamera til ham neste gang han kom på besøk. Krigsherren ville gjerne dokumentere massakrene sine på internett, slik at verden fikk vite hvem han var.

Krigsfilm

– Han ville lage en fotoblogg, ler Mosse.

– Han er en av verdens mest brutale massemordere, og alt han vil er å starte en blogg.

Mosse sitter ved et bord langs veggen på en bar på Manhattan. Baren er dunkel og lokalet lukter vagt av oppkast. En håndfull gjester drikker lunken øl og ser Chelsea vinne over Liverpool på en lite tv på veggen. Mosse bestiller en øl og nevner at han er døgnvill etter nylig å ha kommet tilbake fra en tur til hjemlandet Irland hvor han har prøvd ut et nytt kamera han forsøker å få låne av det engelske forsvaret. Mosse er høy, med rødlig hår og en vennlig mine. Han snakker med myk, irsk dialekt og ler ofte. Han kan ikke si mye om sitt siste prosjekt, bare at det er et høyteknologisk kamera som kan ta bilder ulikt alt annet vi har sett før.

Jeg brukte en film som er skapt for å gjøre det usynlige synlig fordi jeg ville gjøre en usynlig konflikt synlig.

Slike bilder er blitt Mosses kjennetegn. Hans mest berømte arbeider er en serie bilder fra krigen i Kongo, hvor landskapet i stedet for å være toner av brunt, grønt og sort, er sjokk-rosa, fiolett og blodrødt.

– Jeg brukte en gammel film som ble utviklet av det amerikanske militæret til bruk under annen verdenskrig, sier han.

– Filmen registrerer infrarødt lys som ikke kan sees av øynene våre, og amerikanerne brukte den til flyfotoer hvor de avdekket kamuflasje.

"Myths of the Near Future", 2012.
Richard Mosse

Resultatet er blitt en serie bilder og filmer som viser en av verdens blodigste konflikter på en måte vi aldri har sett den før. Tyggegummifargene gjør motivene uvirkelige og drar oppmerksomheten mot Kongos landskap.

– Konflikten i Kongo er utrolig vanskelig å fotografere, sier han.

– Lidelsene er i stor grad usynlige. Hvert minutt voldtas en kvinne i Kongo, men hennes traumer og traumene som det påfører samfunnet, er usynlige. Brutaliteten svelges opp av det enorme landet og den tette jungelen. Jeg brukte en film som er skapt for å gjøre det usynlige synlig fordi jeg ville gjøre en usynlig konflikt synlig.

Et usynlig land

Mosses siste utstilling, kalt The Enclave , stilles i vår ut ved Louisiana Museum of Modern Art utenfor København. Utstillingen er et samarbeidsprosjekt mellom Mosse, filmskaper Trevor Tweeten og lydkunstner Ben Frost og består av seks store skjermer som viser 16 millimeter film av den samme typen som Mosse bruker i stillbildene sine. Filmen viser mennesker som flykter fra den brutale Mai Mai-militsen, soldater i opprørshæren M-23 som forbereder seg til å invadere byen Goma, og til sist slaget om Goma. Filmens struktur er ulineær og skjermene er arrangert i et kaotisk mønster for å bringe publikum inn i det forvirrende og komplekse konflikten. Arbeidet med filmen tok Mosse ett år.

– Til en viss grad er arbeidet mitt preget av opplysningsarbeid, sier han.

– Jeg bekymrer meg ofte for hvordan arbeidet mitt forstås, og hvordan jeg artikulerer det for publikum. Jeg ønsker å fange kompleksiteten i konflikten og formidle den til verden på en måte som jeg synes har manglet hittil. Verden hører nesten aldri om Kongo, fordi konflikten er så kompleks at vi lukker øynene for den.

"Of Lillies and Remains", 2012.
Richard Mosse

Skjønnhet og tragedie

I 2001 jobbet Mosse som oppvasker på en irsk pub i Berlin.

– Det var den typen pub hvor man skraper matrester fra gulvet og legger dem på en tallerken som man serverer gjestene, sier han.

– Ikke et veldig pent sted.

Han hadde nylig gjort ferdig en grad i engelsk litteratur etter at foreldrene hans hadde nektet ham å gå på kunstskole.

– Hvorfor en grad i engelsk var akseptabelt aner jeg ikke, sier han.

– Jeg vil hevde at den om mulig er enda mer ubrukelig enn en kunstutdanning.

Han sparte pengene han tjente, og etter ni måneder med oppvask hadde han råd til en gammel folkevognbuss. Mosse pakket de få eiendelene han hadde, blant dem et gammelt Nikon-kamera, og satte kursen mot Bosnia.

– Krigen hadde vært over i årevis, men fortsatt var det nesten 100.000 mennesker som ikke var kommet til rette. Det var som om det var et stort sår i befolkningen som ikke kunne gro.

Hva gjør du når historien du vil fortelle handler om det som ikke er der?

Mosse hadde vyer om å jobbe som fotojournalist, men ble frustrert av jobbens begrensninger.

– Jeg følte at det var umulig å fortelle de komplekse historiene jeg ville fortelle gjennom tradisjonell fotojournalistikk, sier han.

– Et kamera er en tankeløs klump av metall og glass. Jeg hatet hvor konkret det var. Uten et subjekt foran linsen var det umulig å fortelle en historie. Hva gjør du når historien du vil fortelle handler om det som ikke er der?

"Lost Fun Zone", 2012
Richard Mosse

I stedet for å fotografere de etterlatte, og forskerne som jobbet med å identifiserer ti år gamle lik, begynte Mosse å fotografere landskapene hvor krigens grusomheter hadde funnet sted.

– Fjellene rundt Srebrenica er utrolig vakre, sier han.

– Og skogene der er fulle av massegraver. Det er en ironi som man nesten kan ta og føle på. Jeg ble besatt av spenningene mellom skjønnhet og tragedie, og det var denne spenningen som tok meg til Kongo.

Moland & French

Mosse reiste tilbake til Balkan flere ganger i løpet av de neste årene. Samtidig begynte han å studere ved Goldsmiths i London, en prestisjetung kunstskole som han kjapt ble kastet ut av.

– Jeg tror de kastet meg ut fordi jeg tok bilder av verden, sier han.

– Goldsmith var opptatt av post-kunst. Kunst om ingenting. Jeg ville ikke lage kunst om ingenting, jeg ville lære fototeknikk. Her var jeg, en student med noe jeg ville si, og de forsto meg ikke. Hehe, jeg høres ganske bitter ut.

"Nowhere to run", 2010
Richard Mosse

I perioden etter Goldsmiths fortvilte Mosse over sin egen karriere og sitt håndverk. Han reiste til Malaysia for å gjøre et fotoprosjek om Nipah-viruset, men ga det opp for så å reiste til Kongo for å forsøke å få til noe spennende i forbindelse med ebolaviruset.

– Jeg forsto ikke hvordan jeg skulle ta bilder som kunne yte et så brutalt virus som nipah eller ebola rettferdighet, sier han.

– Bildene jeg tok av nipah var verdiløse. Det samme gjaldt ebola-bildene mine. Jeg fikk ikke til noe. Alt ble banalt. Så jeg tenkte: Drit i dette, og hoppet på et fly til krigen i Øst-Kongo. Jeg var frustrert over meg selv. Drittlei. Alt jeg hadde sett av Kongo var kjedelig. Kongo er et ufattelig vakkert land som ikke egner seg til fotografering. Jeg ville forsøke å gjøre noe med det.

Jeg måtte forsvinne i Kongo for å forstå det og for å kunne ta bilder av det.

Mosse reiste frem og tilbake mellom USA og Kongo i årevis. Han tok en mastergrad i kunst ved Yale University, og tilbrakte månedsvis dypt i den kongolesiske jungelen. Han ble ekspert på vilnisset av militser og krigsherrer som styrer den østlige delen av Kongo. En gang stoppet han i Kisangani fordi han ville ta portretter av French og Moland, nordmennene som satt fengslet for drap. Guvernøren av provinsen truet med å få ham drept om han tok bildene, og Mosse måtte smugle seg selv ut via et FN-fly.

– Jeg var i Kongo kun for min egen del, sier han.

– Det var utrolig befriende. Jeg brukte de timene som Kongo krevde. Jeg vandret i regnskogen, jeg hadde ingen redaktører eller sjefer. Det var bare meg og Kongo. Det var den eneste måten jeg kunne gjøre dette på. Jeg måtte forsvinne i Kongo for å forstå det og for å kunne ta bilder av det.

«Madonna and child», 2012 og «Drag», 2012
Richard Mosse

Fyren med de rosa bildene

Det er nå over ett år siden Mosse besøkte Kongo sist, og han sier at han føler seg ferdig med landet og prosjektet.

Den siste gangen han var der, kom han ut for en ulykke da sjåføren hans kjørte utfor veien og bilen falt ti meter ned i en elv. Mosse halte seg ut av bilen og ga førstehjelp til sjåføren som var hardt skadet.

– Det var midt på natten, og jeg innså hvor alene jeg var, sier han.

– Plutselig kom flere titalls skygger ut fra skogen. Jeg hadde 11.000 dollar i kontanter på meg og flere sekker med kamerautstyr. Jeg var sikker på at jeg kom til å dø der i grøften. Skyggene plukket opp bagasjen min og ledet meg langs veien til en politistasjon. De forsvant igjen før jeg fikk sjansen til å betale dem.

Mosse tilstår at han er bekymret for å bli redusert til «fyren med de rosa bildene» og sier at hans neste prosjekt vil være noe helt annerledes.

– For ikke så lenge siden holdt jeg en forelesning for noen kunstudenter i Irland, forteller han.

– Jeg viste bildene mine og forsøkte å forklare hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde. Mot slutten av forelesningen rakk en jente på første rad opp hånden og spurte meg om jeg ikke avpolitiserte konflikten ved å farge den rosa. Det traff meg ganske hardt. Hun trodde at alt jeg gjorde var å pynte på Kongo slik at folk skulle gidde å se på bildene mine. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Det er tungt å risikere livet sitt for et slikt prosjekt for så å bli avfeid på den måten. Jeg er utrolig stolt av det jeg har gjort og vil dele det med verden, men jeg tror litt av grunnen til at jeg ble så satt ut var at hun pekte på noe som jeg egentlig fryktet. Kanskje hun hadde rett. Var alt jeg hadde gjort å pynte på en tragedie?

The Enclave vises på Louisiana Museum of Modern Art til 26. mai.

Les også: