Kultur

Komplett storverk om Hamsun

Lars Frode Larsen:<br></br>TILVÆRELSENS UDLÆNDING. Hamsun ved gjennombruddet (1891-1893)<br></br>Schibsted<br></br>Et storverk i Hamsun-forskningen er ført til ende.

  • Redaktør
  • Terje Stemland

Med denne sidetunge boken avrunder Lars Frode Larsen sitt formidable trebindsverk om Knut Hamsuns yngre år. Samlet er det blitt et nyskapende forskningsarbeid om vår roman-ener. Larsens skarpe, aldri hendovnende sporsans har feiret triumf etter triumf. Ett er det vell av nytt materiale som er tilveiebragt, minst like behendig har han slått hull på myter skapt av så vel Hamsun selv som vitere av ulik faglig gehalt. I dette bindet er det særlig Arne Garborgs fordekte rolle i den pikante plagiatsaken som besnærer.Perioden innledes med Hamsuns sagnomsuste litterære turné, som startet i Bergen 19. februar 1891 og endte i Kristiansund 13. november. Ifølge antatt pålitelige overleveringer (Tore Hamsun, Robert Ferguson) var Kristiania endepunktet, men det stemmer ikke, påviser Larsen. Hamsuns foredrag strakte seg over tre aftener i til sammen 12 byer, og på tampen fant han i tillegg innsmett for to Strindberg-kåserier. Det er som om biografen har fotfulgt ham dag og natt, på båten, på jernbanen, til hver bidige talerstol og formelig delt værelse med ham på pensjonater og hoteller. Ved frokosten har man så delikatert seg med de mange og alt overveiende gunstige avisomtaler.

Fotfulgt Hamsun

Samme minutiøse grundighet legges for dagen når det gjelder Hamsuns øvrige reiser og ulike oppholdssteder. Tenk! Gjennom innpå to og et halvt år-for 110 år siden-er Larsen ikke bare orientert om hvor Hamsun befinner seg til så å si enhver tid, han er også på det rene med hva han sysler med, hvem han møter og hva som diskuteres. Dertil har han praktisk talt full oversikt over forfatterens omfattende korrespondanse. Summen av det granskningsarbeid som ligger bak, er ufattelig, svimlende.Foruten de avisartikler, noveller og andre publisistiske bidrag Hamsun offentliggjør i disse årene, utgir han to romaner. Her bør det straks innskytes at Larsen, sin vane tro, har oppdaget enda en ukjent litterær tekst av Hamsun, trykt i Samtiden i juli 1891, under tittelen "Mit Reisefølge", signert "X". Gjennom komposisjons— og språkanalyse "avslører" Larsen nok en gang den store mester.Romanene "Mysterier" (1892) og "Redaktør Lynge" (1893) er vidt forskjellige arbeider. Den første er et av mesterverkene innen europeisk modernisme, med avanserte teknikker som frie assosiasjoner og indre monologer. Boken var ment å være Hamsuns stjerneeksempel på psykologisk diktning, en oppvisning "fra bagsiden af sjælelivet"i en tid mettet av mote-, type- og karakterlitteratur. Den annen er en sterkt polemisk nøkkelroman, holdt i tradisjonell realistisk stil. Det tales gjerne om ulike stilepoker i Hamsuns diktning. Larsen bemerker at det snarere dreier seg om en parallell utvikling.

Nye tanker for tidlig

Foruten å gi bredt innsyn i redaksjonshistoriene, har Larsen gjennomgått mottagelsen i ledende norske og danske aviser. Og selv om "Redaktør Lynge" er et villet gjennomskuelig og hatsk angrep på redaktør Olaf Thommessen i Verdens Gang, som også ble påtalt av de fleste anmeldere, ble boken mye mer velvillig ansett enn "Mysterier", som de fleste vurderte gjennom realismens briller. Dette viser hvor vanskelig det er å vinne gehør for nye tanker, for noe som peker fremover, som er forut for sin tid-hos ekspertisen. Larsen skriver:"Det er nesten forunderlig å konstatere hvordan en ledende kulturradikal kritiker som Edvard Brandes helt mangler evne til å vurdere Mysterierpå verkets egne, psykologiske premisser."I ettertid er det skrevet mange gode analyser av "Mysterier", knapt noen av hans romaner er mer omtalt og dissekert. Om man nå holder seg i innenlands, er Larsens eget dypdykk, ved siden av Atle Kittangs i "Luft, vind, ingenting" (1984), det mest overbevisende undertegnede har sett.En annen type analyse er karaktergranskning. Larsen mener å ha funnet gjentatte belegg for at Hamsun var en lettere paranoid"urettferdighetssamler". Tendensen til selvhevdelse i kombinasjonmed selvødeleggelse fikk en feberaktig oppblomstring forsommeren1892 da den tyske forfatteren Felix Holländer antyder at Hamsun i novellen "Hazard" har stjålet fra Dostojevskijs roman "Spilleren", dessuten at "Sult" minner mistenkelig om Garborgs "Bondestudentar". Intet skader en forfatter mer enn å få plagiatstemplet klebet til sitt navn.

Konspirativ kraft

Larsens indisierekke godtgjør at tyskeren drev maskepi med Arne Garborg, ja, at Jæren-forfatteren trolig var den konspirative kraft. Årsaken skulle være faglig misunnelse like overfor en fremadstormende kollega, men også, er det blitt hevdet, at Hamsun stadig rakket ned på Ibsen i sine foredrag, "et hæseblæsende, fandenivoldsk Yankee-Væsen".Hamsun selv sparte visselig ikke sinekolleger, hans maniske bekjempelse av samme Ibsen var ham nærmest en livsoppgave. Spørsmålet er om ikke en viktig drivkraft bak latterliggjørelsen og de ville utfall var at Hamsun så Ibsen som sin eneste reelle konkurrent. Men i motsetning til Garborg sloss Hamsun hele tiden med åpent visir. Da nevnte Olaf Thommessen med velberådd hu engasjerte Garborg til å anmelde "Redaktør Lynge", kom blodtåken sigende:"...hvis han havde levet i et andet Land, saa vilde han have maattet staa til Ansvar for sin Bedrift foran Mundingen af en Revolver."Lars Frode Larsen forlater Hamsun da dikteren reiser til Paris våren 1893 og blir borte i to år. I innledningen hevder han at dersom han skulle "fortsette å "biografere" Hamsun frem til hans død med samme grundighet og nøyaktighet", måtte han ha holdt på til han "ble minst 300 år!" Det kan man rimeligvis ikke forlange. Men jeg skulle gjerne bli klok på hvordan Hamsun, like etter "knyttnevebøkene" "Redaktør Lynge" og "Ny Jord", maktet taktomslaget til "Pan", som ifølge Edvard Beyer er "et av de skjønneste verker vår litteratur eier".

En milepæl

i Hamsun-forskningen

Les mer om

  1. Litteratur