Kultur

Adele har det fortsatt

Etter en liten pause, er en av verdens sterkeste popstemmer tilbake. Adeles nye album bygger videre på hennes kjente stil, uten å vike for langt fra suksessformelen.

Adele viker ikke mye fra den originale suksessoppskriften på sitt nye album«25». Men selv om hun ikke tar noen store sjanser, har hennes komfortsone hele veien høy kvalitet, mener vår anmelder.
  • Eivind A. Westad Stuen

Vår vurdering:

5 av 6
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Så er altså superstjernen Adele tilbake. Etter fire år tilbrakt mer eller mindre ute av rampelyset, brukt til å stifte familie og leve et mer normalt liv, er hun tilbake på alles lepper. Videoen til førstesingelen «Hello» fra hennes nye album har allerede blitt sett over 400 millioner ganger på de tre ukene den har vært ute på YouTube. Det sier sitt om posisjonen tjuesyvåringen har.

Igjen er altså albumtittelen et tall, en alder som peker på et spesifikt punkt i livet. Relativt selvbiografisk med andre ord; tekstmaterialet her later til å reflektere hva sangerinnen selv har opplevd på de fire årene. Men la oss se bort fra personfokuset som mediene har dekket side opp og ned andre steder, og snakke om musikken Adele har laget.

Dette er låtene du ikke bør gå glipp av denne uken:

Les også

Dette er hennes første låt verdt å merke seg på ti år

Lyder fremdeles storslått

25 åpner med nevnte «Hello». Den lyder fremdeles storslått, med stemningsfullt pianospill og innslag av bombastiske trommer (delvis spilt av

Adeles nyeste album «25».

sangerinnen selv). Dette er tilbake til sounden man identifiserer Adele med, som hun stadig foredler og gradvis bygger videre på. Stemmen hennes klinger fremdeles vakkert, hun har stålkontroll på vibrato og fraseringer, og har ingen problemer med å fylle ut det sparsommelige, åpne lydbildet.

Les også anmeldelsen av den delvis norskproduserte filmen «Every thing will be fine»:

Les også

Stillestående fra Wim Wenders

Leker også med nye ideer

Neste låt ut, «Send my love (to your new lover)» er hakket mer intrikat. Den åpner med rytmisk kassegitar, som forløses i et svært fengende refreng hvor en liten trommebeat og harmonisk koring utvider den soniske paletten. Låten bryter passelig med suksessformelen, og viser en vilje til å leke med nye ideer. Definitivt et av høydepunktene på albumet.

Les vår anmeldelse av Ola Bremnes nyeste album:

Les også

Gjenhør med en visens mester

Går aldri på tomgang

Adele opererer hovedsakelig med piano— og kassegitardrevet balladeri på 25 , slik hun har gjort tidligere. Produksjonen er krydret med innslag av elektriske gitarer, strykere og moderne synther, men den lett gjenkjennelige stemmen får alltid stå i udelt fokus, som seg hør og bør. Det er kanskje ikke så utfordrende rent musikalsk, men det lyder uten tvil godt, og det er ikke som om hun går på tomgang. På den annen side hadde det ikke skadet om popstjernen utvidet horisontene i noe større grad. Men da ville også fallhøyden blitt større.

Justin Bieber ber om tilgivelse og høster høye terningkast av vår anmelder:

Les også

«Han har en av popmusikkens mest magiske stemmer»

Lager kinoformat av låten

Noen spor treffer bedre enn andre. «Water under the bridge» blander inn småfunky gitarlinjer og flere rytmiske elementer i musikken, med utgangspunkt i det noe nedstrippede lydbildet som er Adeles fremgangsmåte. Den grasiøse sounden blir ivaretatt, og fremstår som mer utfordrende.

Men det sporet som stikker seg mest ut her, er «River Lea». Her kliver ingen ringere enn Danger Mouse opp i produsentstolen, og legger noe av sitt særpreg inn i musikken, uten at det konkurrerer med Adeles egen stil. Nesten som en kinoformatversjon av sounden hennes – lydbildet blir mer variert og sammensatt, med catchy gospelfakter og noe tyngre synther. Selv om låten skiller seg ut fra mengden, ødelegger den ikke flyten i albumet.

Les Erlend Loes anmeldelse av den nye filmen Søstre:

Les også

En av årets beste filmer

Ikke sytete følelsesporno

Det føles fremdeles rart å skulle kalle dette et comeback etter kun et par år uten ny musikk, men slik har det vel blitt i listepopverden. Dette er heller en god fortsettelse på arbeidet hun har gjort tidligere. Det er mye melankoli på denne platen, men også en følelse av triumf. Dette er ikke sytete følelsesporno, men lyden av en person som møter problemer ansikt til ansikt. Innslagene av variasjon hindrer materialet fra å bli for repetitivt, og selv om ikke alle låtene her er av samme kvalitet, er det ingen spor som er direkte dårlige Adele virker for trygg til å gjøre slike feiltrinn. I verste fall safer hun for mye.

Resultatet er uansett godt gjennomført, og treffer blink oftere enn det bommer.

Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:

Trenger du TV-tips? Her er ti serier du bør få med deg i høst:

Les også

  1. Eksplosiv avslutning på «Hunger Games»-serien

  2. «Kven er redd?» Teksttungt og noe forutsigelig

  3. Vibeke Tandberg: Fruktbar resirkulering

Klassisk

Nyhetsbrev Annenhver uke deler Maren Ørstavik anmeldelser, tips og nyheter fra den klassiske musikkens verden, både i inn- og utland.

Les mer om

  1. Anmeldelse
  2. Musikkanmeldelse
  3. Musikk
  4. Adele