Kultur

Tungt vann og lett sannhet

Kampen om tungtvannet ble utkjempet for 72 år siden, men slaget om hvordan denne kampen fremstilles raser mellom historikere, serieskapere, seere og media. Og det er helt i orden.

Det er positivt at Kampen om tungtvannet har skapt mye debatt, mener filmviter Brita Møystad Engseth Filmkameratene AS/Robert Holand Dreier

  • Brita Møystad Engseth

Kampen om tungtvannet ble utkjempet for 72 år siden, men slaget om hvordan denne kampen fremstilles raser mellom historikere, serieskapere, seere og media. Og det er helt i orden.

Står det ikke en Ford Mondeo i bakgrunnen der? Statisten i tysk uniform – er ikke han lokalpolitiker? Fantes det et tysk atomvåpenprogram, eller var det bare et atomprogram? Hvor, når og hvordan ble de engelske soldatene egentlig skutt?

Spørsmålene rundt NRKs dramaserie Kampen om tungtvannet er både store og små, morsomme og alvorlige. Vi kommer tilbake til dem.

Det er enhver film— og tv-serieskapers dilemma når faktiske hendelser skal gjenskapes og virkelige personer skildres: hvor korrekt, virkelig og sann skal fortellingen være? Hva må utelates og hva må forsterkes for at dette skal fungere som et severdig drama?

Vi som skal se på kan jo ønske at fortellingen er så ekte som mulig, men vi kan ikke forvente at den er det – å behandle en dramaserie eller en film som et oppslagsverk er naivt og kunnskapsløst. Og ikke minst skremmende.

Kunstneriske friheter

Uansett hvor virkelige hendelsene er, eller hvor nær opptil dem serieskaperne legger seg, både må og skal serieskapere og dramatikere før eller siden ta seg kunstneriske friheter for at fortellingen skal kunne fungere som nettopp drama.

I en kraftfull scene i filmen Frost/Nixon (Ron Howard, 2008), en dramatisering av hendelsene før, under og etter David Frosts berømte tv-intervju med tidligere president Richard Nixon i 1977, ringer en åpenbart svært beruset Nixon til Frost midt på natten. Samtalen avslører en president som både er smertefullt ensom, usikker og plaget av skyld, men samtidig trassig, arrogant og overbevist om egen fortreffelighet.

Samtalen fant aldri sted. I hvert fall ikke mellom Nixon og Frost.

Blander fakta og fiksjon

Vi opplever den samme problemstillingen i filmen The Queen (Stephen Frears, 2006), når en selvransakende dronning Elizabeth under en spasertur med sin mor lurer på om hun mistet kontakten med folket og er blitt for gammel til å fortsette som monark (noe dronningmoren kontant avfeier, for øvrig).

Fant denne praten sted? Kanskje. Vi kan ikke vite det med sikkerhet, siden dronning Elizabeths tanker og følelser må være de best bevarte hemmelighetene i verden. Men den er ikke usannsynlig – hvorfor skulle ikke de snakket sammen om dette?

Når det gjelder Nixon, så pleide han – til sine rådgiveres store skrekk – å fylleringe journalister og politikere om natten, og samtalen mellom ham og Frost i filmen er basert på referater av disse.

Både Frost/Nixon og The Queen er skrevet av dramatikeren Peter Morgan, som i et intervju med W Magazine forklarer at han i sitt arbeid blander fakta og fiksjon for å kunne fange samspillet mellom komplekse mennesker, samt få verdensomspennende hendelser i både nær og fjern fortid til å være intime nok til at vi fremdeles kan identifisere oss med dem.

Dette er dramatikerens oppgave. Gjøre historier – både sanne og oppdiktede – levende og relevante for oss andre.

Seerengasjement er verdifullt

Når det gjelder kritikken mot Kampen om tungtvannet er det forståelig at serieskaperne oppfatter den som humørløs og smålig – de har ikke satt seg fore å lage en dokumentar eller et krigshistorisk pensum, men (på samme måte som Peter Morgan) har de har ønsket å skildre en av de mest spektakulære aksjonene i Norge under andre verdenskrig på en så medrivende og underholdende måte som mulig, og har som ham rett til å ta seg kunstneriske friheter.

Dette undergraver ikke den faktiske hendelsen og dens viktighet.

Nå skal det sies at Kampen om tungtvannets skapere godt kunne vært mindre hårsåre for kritikken – vi har forlengst forlatt den tiden da en film eller en tv-serie kun var eid av dem som laget den og de som offisielt hadde som jobb å anmelde den, og meningene til de som så på ikke rakk lenger enn sofaen eller rundt kafébordet etterpå.

En av de mest verdifulle tingene en serie- og filmskaper kan gjøre i dag er å opprettholde en dialog med seerne/brukerne, hvis engasjement gjør at serien eller filmen kan leve lenger enn akkurat bare perioden den vises.

Å overse eller furte over innvendingene er i sannhet gammeldags når publikum er så levende og synlig som i vår samtid.

Når det humres over Ford Mondeo’en er det med samme kjærlighet som når det humres over plastflasken med vann i Downton Abbey, og man kan jo – som i tilfellet Downton Abbey – sende ut en munter pressemelding om at rekvisitøren behørig har fått sparken i stedet for å gå i et litt matt og slitent selvforsvar.

Når det gjelder innvendingene fra krigshistorikere og Rjukan-eksperter kan også disse sees på som noe positivt, i den forstand at de minner oss på at det vi ser er en dramatisering, dog uten at vi skal føle skyld over at vi lar oss underholde.

Det skremmende ville være om det ikke kom innvendinger, for det ville bety at ingen lenger brydde seg om, eller lenger kunne noe om, denne enormt viktige delen av vår historie.

Så må også selvfølgelig kulturredaksjonene i landet bevæpne seg med sine beste folk når de skal vurdere serier og filmer basert på sanne historier, og sånn være med på å sette den aktuelle serien eller filmen i et korrekt perspektiv.

Tankeløs propaganda eller god underholdning?

I skrivende stund krangler noen av Hollywoods største navn om sannhetsgehalten i Clint Eastwoods Oscar-nominerte film American Sniper (2014), basert på boken American Sniper: The Autobiography of the Most Lethal Sniper in U.S. History av den nå avdøde Navy SEAL-skarpskytteren Chris Kyle.

Allerede da boken kom ut i 2012 skapte den bråk fordi noe av det Chris Kyle skrev om seg selv ble avslørt som ren løgn – fra macho-oppspinn som at han slo ned tidligere fribryter og guvernør Jesse Ventura på en bar, til den skremmende og makabre påstanden om at han etter orkanen Katrina dro til New Orleans og fra taket på Superdome-stadion skjøt og drepte flere plyndrere. Det kan legges til at Ventura saksøkte Kyle og forlaget, kapitelet om den fiktive slåsskampen ble fjernet fra senere opplag og Ventura tilkjent cirka 6 millioner kroner i erstatning.

Ved å overse disse hendelsene i sin film mener Eastwoods kritikere – som Michael Moore og Seth Rogan – at han skaper en helt av en ustabil mytoman, og at American Sniper er tankeløs krigspropaganda, mens Eastwoods tilhengere – som Rob Lowe og Jane Fonda – mener filmen er et sant og rått portrett av hverdagen til hjemvendte og ødelagte veteraner (Jane Fonda sammenligner den med sin egen film Hjemkomsten fra 1978).

Den Oscar-nominerte hovedrolleinnehaveren Bradley Cooper påpeker i flere intervjuer at Eastwoods mål aldri var å lage en politisk film, eller en detaljert korrekt biografi, men å skildre én manns virkelighet.

Dette kan det da også synes som om de fleste seriøse amerikanske filmanmeldere har akseptert og forstått, så selv om de påpeker filmens synlige sannhetsproblemer, er de også i stand til å se den som et av Eastwoods nå etter hvert mange og personlige verk om krig: den kan beundres som cinematisk håndverk, som historisk dokument er den ubrukelig.

Statskanalen forvalter vår felles stemme

Tilbake til oss selv: engasjementet rundt Kampen om tungtvannet viser også at NRK har en unik posisjon hos sofasliterne – vi har høyere forventninger når statskanalen bruker sine enorme ressurser enn når TV2 rasker sammen en krim eller en såpe.

Uansett hvor opphissede og grinete vi kan være over lisensen, eller over en innbilt politisk slagside i NRKs programmering, så er statskanalen fremdeles forvalter av vår felles stemme.

Kampen om tungtvannet kan ikke nødvendigvis brukes som pensum under historieundervisningen på landets utdanningsinstitusjoner, men den bør være pensum for alle som studerer film og fjernsyn: rydd bildet for Ford Mondeo’er og ikke vær redd for å ta kunstneriske friheter.

Se trailer fra Kampen om tungtvannet:

  1. Les også

    Hvorfor skal historie på film bedømmes som historie i bøker?

  2. Les også

    De motvillige heltene

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Les mer om

  1. Michael Moore

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Får Downton Abbey-fansen medisin for abstinensene i The Crown?

  2. KULTUR

    Historikerne imponert over filmen: Denne gangen er det fusket lite med historiske fakta

  3. KULTUR

    «Babylon Berlin, Le Bureau og My brilliant friend viser et europeisk serieformat som graver dypt i egen filmhistorie for å finne gull»

  4. KULTUR

    «Bobby Kennedy for president:» Da håpet døde for en radikalisert generasjon

  5. A-MAGASINET

    Slik bygger TV-skaperne opp den perfekte episode

  6. KULTUR

    Moore har i hemmelighet laget dokumentar om Trump