Kultur

«Morra di» før og nå

Hvordan skjelte folk hverandre ut før?

Det tar lang tid å bygge opp et skjellsord som merkevare, og derfor må du ha lært fra du var liten at dette ordet er tabu, sier språkforsker Ingrid Kristine Hasund.
  • Torgeir Eikeland

Å fornærme noen gjennom mor er blitt vanlig. Denne typen fornærmelser er imidlertid langt fra ny. Det sier språkforsker Ingrid Kristine Hasund, og smiler:

— Jævla idiot.

— Det tror jeg er skjellsord som ennå virker i de fleste sammenhenger, sier språkforskeren til Fædrelandsvennen. Hun sitter i personalkantina på Universitetet i Agder i Kristiansand, og snakker lavt. Den siste halvtimen har hun fyrt av den ene fornærmelsen kraftigere enn den andre. Et intervju om skjellsord må selvsagt inneholde eksempler, sier Hasund.

Hva er forskjellen på skjellsord før og nå, var utgangspunktet for samtalen. Etter å ha skrevet en artikkel i Store Norske Leksikon om banning, og etter å ha gitt ut opptil flere bøker om emnet, har Hasund litt å fortelle. I år har hun også vært medforfatter av artikkelen "Your mum!": Teenagers' swearing by mother in English, Spanish and Norwegian" som er publisert i International Journal of Corpus Linguistics.

"Morraknuller"

— Mammamotivet har kommet for fullt de siste årene, men det er ikke noe nytt. I tidligere tider har man brukt ord som "horesønn", "skjøkeson" og "tjuvsunge", sier Hasund.

Det er de siste to tiårene det igjen har blitt vanlig å fornærme hverandre ved å krenke vedkommendes mor, og da spesielt blant ungdom. Ordet dukker først opp i multietniske miljøer, og i norsk forskningsmateriale ser man det fra midten av 1990-tallet og fremover. Da begynner ord som "morraknuller", "morrapuler" og kort og godt "morra di" å bli brukt av ungdom.

— Man tenker lett at ordbruken har blitt så mye verre enn før, men det har det ikke nødvendigvis. Går vi noen hundre år tilbake var det svært vanlig å fornærme moren til den man skjelte ut, sier Hasund og siterer fra en samtale som skal ha funnet sted i Setesdal i 1541:

"Mor di er ei merr"

"Gud forbanne far din".

"Drikk dette staupet med meg!"

"Måtte faen drikke med deg!"

"Ikkje skal faen drikke, da drikk eg heller sjølv!"

"Far faen i vald, din usling, din Guds forbanna usling. Mor di er ei merr, og du ein merreson, ein horeunge, horeunge to gonger!"

— Dette er fra en samling drapsbrev i Diplomatorium Norvegicum, og det betyr altså at denne krangelen endte med drap, sier Hasund. Om det ikke nødvendigvis var selve skjellsordene som førte til drapet, er det nokså sikkert at denne typen eder og besvergelser ble tatt langt mer alvorlig dengang enn nå.

Avføring

— Før trodde man langt mer på ordenes magiske kraft, og vi ser også at de religiøse forbannelsene kommer i hele setninger i stedet for de mer forkortede variantene vi kjenner i dag, sier Hasund. Da som nå spilte det religiøse en rolle innen banning og utskjelling.

— Og det gikk ofte på underlivet, både det forplantningsmessige og det som har med avføring å gjøre. Dessuten kunne man altså spille på ærbarhet hos for eksempel mor, sier Hasund.

Og ordenes kraft skal altså ha vært en del sterkere enn nå:

— I en lovsamling fra 1630-tallets Uppsala går det fram at man kunne bli bøtelagt for å kalle noen en tjuv. Nå for tida tar vi mange ord langt mindre bokstavelig enn man tidligere gjorde, sier Hasund.

Skjellsord som merkevare

— Men dette kan være forskjellig fra miljø til miljø. Det er påvist at pakistanske gutter oppfatter et ord som "moraknuller" langt mer truende enn det etnisk norske gutter gjør. Det tar lang tid å bygge opp et skjellsord som merkevare, og derfor må du ha lært fra du var liten at dette ordet er tabu! Jeg kjenner til språkforskere fra andre steder i landet som hevder at "jævla" ikke lenger har noen kraft, men det tror jeg ikke gjelder alle steder på Sørlandet, sier Hasund.

Les mer om språk:

Årets nyord:

Les også

Krig og kriser skaper nye ord

Kommaets historie:

Les også

Aldri har noe så lite, gjort så mye for så mange.