Hun er en av landets mest produktive og allsidige regissører. Klokken nærmer seg 11, og Marit Moum Aune venter på skuespillerne i prøvesalen på Det Norske Teatret. En av dem spør om det er greit at hunden hennes får ligge borte ved døren.

— Greit, så lenge den ikke fiser, svarer regissøren. Hun høres streng ut, men smiler. De er i full sving med prøvene på Halve kongeriket, høstens store musikalsatsing på teateret. Are Kalvø har skrevet, Ingrid Bjørnov har laget musikken – og kronprinsparet er helt sentrale.

Pianist, sufflør og skuespillere er på plass, men idet regissøren reiser seg for å sette i gang dagens første økt, kommer to damer inn med en handlevogn full av esker. Det er skodag i dag, alle skuespillere må prøve sko før de kan og gjøre noe annet. Det går ikke lydløst for seg. Moum Aune finner en stol og studere notatene sine.

— Jeg har funnet min metode – og den funker for meg. Det er nok om jeg får én god idé hver dag, men det forutsetter at jeg tør å dumme meg ut først. Det skjer som regel allerede i begynnelsen av øvingen. Resten av dagen kan jeg flyte, sier hun.

Et avgjørende 5-minutt

Tirsdag kveld denne uken satt hun i Bolsjoj-teatret i Moskva. Ikke som publikummer, men som en av hovedpersonene. Nominert til Prix Benois de la Danse, det som gjerne omtales som ballettens svar på Oscar. TV-bildene på Kveldsnytt viste henne i lang kjole på vei inn i teateret med et stort smil, selv til henne å være.

Var det noe sånt Marit Moum Aune drømte om da hun for 15 år siden banket på Nationaltheaterets dør? Trappen var bred, det samme var eikedøren. Etter å ha møtt laber interesse for teaterideene sine gjennom mange år, var pulsen høy og selvtilliten lav.

Så åpnet Ellen Horn, daværende sjef på Nationaltheatret, døren. Møtet varte ikke mer enn fem minutter. Teatersjefen trengte ikke mer. Hun ble overbevist. Regissør Moum Aunes dramatisering av Dag Solstads roman "Genanse og verdighet" ble en suksess, oppsetningen gikk i tre år og Moum Aune ble belønnet med Hedda-pris i 2001 samt Den skandinaviske nasjonalteaterprisen.

Allsidig er et ord som ofte brukes om Moum Aune. Hun jobber med TV og teater, ballett og store utendørsoppsetninger, alvor og humor, lett og tungt. I vår har hun vært på TV med dramaserien Kampen for tilværelsen, hvor hun var konseptregissør, i Operaen var det Gengangere som ballett, og på Det Norske Teatret går oppsetningen av Fugletribunalet for fulle hus. Til sommeren setter hun opp Spelet om Heilag Olav på Stiklestad for fjerde gang.

Ba om unnskyldning

Det er 15 år siden regikarrieren skjøt fart etter suksessen på Nationaltheatret.

— Siden har jeg hatt mer enn nok å gjøre. Men akkurat det var en ekstra tøff jobb, på Nationaltheatret var det nok av dem som mente noen andre burde hatt min rolle. I prøveperioden var det så ille at jeg ba Ingrid Lorentzen om unnskyldning for at jeg hadde involvert henne, forteller Moum Aune.

Det er flere enkeltpersoner enn Ellen Horn som har hatt avgjørende betydning for regissørens karrière, Men hun er vel så opptatt av skuespillere og andre fagpersoner i teatret, som i praksis har vært hennes teaterskole. Danseren og ballettsjefen ved Operaen har likevel en helt spesiell posisjon.

— Den viktigste samarbeidspartneren min, uten sidestykke, er Ingrid Lorentzen.

Marit trodde den unge ballettdanseren var oppskrytt, men etter det første møtet for 25 år siden i barndomsbyen Trondheim forsvant all skepsis.

— Ingrid var smart, naturlig og litterært interessert, det var nesten som kjærlighet ved første blikk. Oppsetningen Soldatens historie ble den profesjonelle debuten for oss begge. Siden har vi hatt nesten 15 felles produksjoner. Jeg vil si det er fundamentet i vår karrière at vi jevnlig jobber sammen.

Tidligere i uken reiste de to til Moskva for å være med på utdelingen av ballettprisen Prix Benois de la Danse. Moum Aune var med oppsetningen av Ghosts – Ibsens Gengangere nominert for beste nyskrevne libretto, mens Lorentzen satt i juryen.

— Ingrid var eneste kvinne i juryen, hun blir virkelig lagt merke til i ballettverdenen. Jeg gikk alene på en rød løper, 10 meter bred, inn på scenen i Bolsjoj-tatret. Det skulle ta 30 sekunder. Bilder fra oppsetningen ble vist bak meg. Jeg neiet faktisk for juryen.

Da Operaen skulle sette opp Ghosts, tryglet Moum Aune om å få gjøre det på en mindre scene, men da var Lorentzen streng sjef – den skulle opp på hovedscenen.

— Det er vanlig å sette opp eksperimentelle produksjoner på mindre scener, men der tenkte Ingrid stikk motsatt, forteller regissøren, i ettertid veldig glad for at ballettsjefen sto på sitt.

Toppene i ballettverdenen var samlet på Bolsjoj-teateret denne uken, sjef ved Royal Ballet, Kevin O’Hara (fra venstre), Marit Moum Aune, Ingrid Lorentzen og Sergej Filin, ballettsjefen ved Bolsjoj.
Christian Boysen

Russisk velkomst

Hvor gjev var egentlig nominasjonen til den russiske ballettprisen? Marit Moum Aune var litt i tvil da hun hørte om den første gang, men fikk noe å tenke på da hun skulle hente visum.

På visumkontoret i Oslo gransket funksjonæren invitasjonen grundig. Plutselig reiste hun seg, stakk ivrig hånden ut gjennom en liten luke i glassveggen mellom dem for å hilse.

— Det er ikke ofte det kommer en som deg hit, sier damen høytidelig med russisk aksent. Regissøren ler godt og demonstrerer hvordan damen snirklet armen ut for å hilse på kunstneren.

— I Russland er ballettdansere like berømte som skiløpere er her i Norge, der går folk og ser ballett, derfor var det ekstra artig å dra til Moskva og Bolsjoj-teatret.

Det er ikke bare russerne som er interesserte. Moum Aune og resten av ensemblet kunne vært konstant på reisefot hvis de hadde takket ja til alle invitasjoner. I påsken var de i Houston, neste år blir det Berlin og deretter Wien.

— Det er et stort gruppearbeid, det er viktig å få sagt. Det er navnet mitt som står der, men det er ikke jeg – det er produksjonen som var nominert. Jeg får ikke til noe på egen hånd, jeg gjør ingenting på scenen.

Ingrid Lorentzen forteller at Gengangere som dans var den eneste ideen hun hadde på blokka da hun søkte jobben som ballettsjef i Operaen. Ved siden av å danse Svanesjøen, er rollen som Kristin Lavransdatter, en oppsetning i Nidarosdomen i Marit Moum Aunes regi, et av høydepunktene i hennes egen dansekarriere.

— Vi har en felles scenefølelse, jeg skjønner når hun tenker noe som blir bra. Hun tør å tenke i katedralformat – maler med bred pensel, så stikker hun plutselig med kniv. Og vrir. Helt enestående, sier Ingrid Lorentzen.

Det ble ingen pris i Bolsjoj-teatret denne gangen, men Marit Moum Aune innkasserte nominasjonen som en seier – en seier på ballettens hjemmebane.

Livredd på teater

Noen skjønner veldig tidlig hva de skal bli. Marit Moum Aune vokste opp i en teaterfamilie - i den forstand at hele familien gikk mye i teateret. For hennes to eldre søstre og tvillingsøsteren, en far som jobbet på jernbanen og mor som vasket på Siemens, var det den selvfølgeligste ting å få med seg det som gikk på Trøndelag Teater. Og den første teateropplevelsen som traff henne -ja, den sitter fortsatt.

— Jeg var så redd at jeg nesten ikke fikk med meg noen ting. Det var da Eva Lunde som heksen i Reisen til julestjernen kom opp på gulvet. I ettertid har jeg funnet ut at jeg var fire år. Det gjorde et uutslettelig inntrykk. Det levde jeg meg så inn i det at jeg var livredd et halvt år etterpå, minnes hun.

Hun var også redd for nissen, hadde en slags forestilling om at han var virkelig. Fortsatt har hun denne evnen til å oppleve fiksjon som virkelighet.

— Jonas Gardell-serien på TV, den om aids og homofile, gjorde et sånt voldsomt inntrykk på meg. Den var så bra at da jeg så på utdelingen av Guldbaggen, den svenske TV-prisen, et halvt år senere, og jeg oppdaget at alle skuespillerne satt der i kjole og hvitt rundt et bord, ja da ble jeg så lettet over at de fortsatt levde. Og det er jo litt paradoksalt når jeg tross alt har laget to TV-serier selv, hehe.

Sånn var hennes forhold til skuespill da hun var fire år, og hun har det på samme måte i dag som 51-åring. Hun synes teateret har vært distansert i mange år, det tas forbehold, som om de på scenen formidler at det de gjør, egentlig er litt latterlig.

— For meg er det ikke latterlig. For meg er det rent menneskelig at jeg kan gå inn og la en illusjon hensette meg til et sted. Det er veldig umoderne nå. Så jeg har tenkt i mange år at du må bare bite deg fast og komme deg gjennom, for snart, snart er vi tilbake til at teater er nettopp slik jeg brenner for. Teater er en akademisk øvelse for mange, det er greit – men det er ingen forutsetning for å lage intelligent teater.

Alle skal med

Marit Moum Aune sparer ikke seg selv. Under prøvene er hun ute på gulvet, drar med seg sufflør og teknikere – alle skal ristes sammen – det kan se ut som en lek, men konsentrasjonen har lite med lek å gjøre. De står i ring, klapper i hendene – sender liksom klappet mellom seg rundt i ring – raskere og raskere, før de tar ned tempoet igjen. Regissøren lar dem ikke slippe før alle er 100 prosent skjerpet og ringen av mennesker virker som én organisme.

I salen ved siden av spilles Fugletribunalet på kveldstid for fulle hus. Skuespiller Marie Blokhus har hovedrollen, en innsats hun er nominert til Hedda-pris for. Hun berømmer instruktør Moum Aune for evnen til å involvere alle i produksjonen.

— Hun skaper et trygt rom, man føler seg dyktig sammen med henne – hun elsker frem mot. Jeg har en stor rolle, men Marit er opptatt av at vi er et ensemble – vi er fem – det gjør det så mye lettere å ha en bærende rolle, forklarer Blokhus.

I Marit Moum Aunes oppsetning av «Fugletribunalet» på Det Norske teateret har Marie Blokhus hovedrollen – en rolle som har gitt henne en nominasjon til Hedda-prisen.
Tor G. Stenersen

Pølsefingre

Tvillingsøster Anne var kaptein på Utleiras jentelag i håndball, mens Marit Moum Aune stort sett satt på benken. Det var tungt den gangen, men hun lærte hvor viktig det er å bli sett.

— Alle som skal bli instruktør, bør ha sittet på benken.

Det var ingen teatergruppe for barn der hun vokste opp, men i leken med tvillingsøsteren var det mye skuespill.

Da det var tid for arbeidsuke på ungdomsskolen, var Trøndelag Teater et soleklart førsteønske. På videregående ble det teater valgfag på Katta i Trondheim. Den klassiske gitaren var stuet bort, hun skylder på pølsefingre og manglende selvdisiplinen.

— I teatertimene opplevde jeg noe rart – det helt motsatte. I kollektivet, sammen med andre folk, ble jeg ekstremt målrettet og disiplinert. Men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre etterpå.

Rådgiveren på skolen hadde et forslag, han ga henne en brosjyre om Romerike folkehøgskole, skolen som så mange av landets beste skuespillere har vært innom. Marit sendte en søknad – hvor hun gjorde det klart at hun fra starten ville bli behandlet som regissørstudent, og at hun var avhengig av enkeltrom etter en oppvekst på samme rom som tvillingsøsteren. Hun kom inn, og ønskene hennes ble oppfylt.

— Jeg unner alle det jeg opplevde på Romerike folkehøgskole – rektor Reidar Skagestad så mitt talent. I attesten skrev han at Marit Moum Aune har en naturlig autoritet.

Senere forsøkte hun flere ganger å komme inn på regilinjen på Teaterhøgskolen – uten å bli tatt opp. Avslagene var den gangen nesten som en nær døden-opplevelse, minnes hun.

Nå har hun blokket ut hele 2016 – sier nei til alle tilbud. Marit Moum Aune vil jobbe mer med TV, og nå er det noe på gang. Hun har lært, det er for mange drømmeprosjekter hun har måttet takke nei til. I teaterverdenen planlegges det langt frem i tid, mens det innenfor TV er kortere frister. I 2017 og 2018 har hun igjen kalenderen full av andre regioppgaver.

Når folk flest snart tar sommerferie, reiser hun på jobb i Nord-Trøndelag. Mann og barn er blitt vant til at sommer er ensbetydende med utendørsspel i hennes regi. Først tre somre på Hvaler, deretter fem år på Røros – og nå er det Stiklestad for fjerde sommer på rad.

Pinligste øyeblikk

Foran billettlukene på Det Norske Teatret gjør Moum Aune seg klar for en ny musikalprøve. På store TV-skjermer reklameres det for oppsetningene hennes. Hun har akkurat fortalt at hun gleder seg til en ny runde med amatører og proffer på Stiklestad, men hun blir liksom ikke ferdig.

— Denne historien kan ikke fortelles, sier hun. Før hun fortsetter å fortelle om det første året hun var instruktør på Stiklestad. Om premièredagen som var så isende kald, om da hun løp for å skifte til kjole.

— eg hadde en trang, nærmest en gullkjole. Men så ble det så stygt med truse under. Så da var det av med trusa, på med strømpebukse igjen. Da falt kjolen veldig bra, syntes jeg.

Regissør Moum Aune er ivrig nå, liksom vrikker seg inn i en trang kjole, før hun demonstrer en elegant entré.

— På Stiklestad var over 1000 frivillige samlet i Borggården, det var langbord og øl. En del av opplegget var at jeg skulle komme inn på en slags bro. Over publikum. Så kommer fire langskjeggete vikinger. De vil løfte meg ned til publikum. Da kommer jeg på at jeg bare har strømpebukse. Vill panikk, klamrer meg til broen. Mitt pinligste øyeblikk – i alle fall på Stiklestad.