Kultur

Når det tar fyr hos Hjorth, brenner det som hos få andre.

Vigdis Hjorths bok «Et norsk hus» er en utfordring for norsk selvforståelse.

Vigdis Hjorth i sitt eget norske hus.
  • Anne Merethe K. Prinos
    Anne Merethe K. Prinos
    Bokanmelder og generalsekretær i Norsk kritikerlag
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Forfatter: Vigdis Hjorth

Tittel: Et norsk hus

Forlag: Cappelen Damm

afp000766138-T6R8ml7ZpH.jpg

Hvordan lage politisk kunst som har en effekt i verden? Det spør tekstilkunstneren Alma seg midtveis i Vigdis Hjorths nye roman Et norsk hus . «Det var for enkelt. For enkelt å tegne rikdommen på den ene halvdelen av kloden, fattigdommen på den andre, slik var det blitt, at det var banalt. Påpekt så mange ganger av kunstnere uten at det førte til noe som helst så hvorfor gjøre det enda en gang.»Vigdis Hjorth på sin side har vel egentlig aldri vært redd hverken for det banale eller klisjeene. Så har hun da også en egen evne til å skrive seg gjennom det forslitte og stereotypiske og inn mot noe smertefullt eksistensielt. Det er en av grunnene til at jeg setter mer og mer pris på forfatterskapet hennes.

Privat og offentlig

Men jeg setter også pris på det fordi romanene hennes samtidig lykkes i å være nettopp god politisk litteratur. Enten Hjorth skriver om en bibliotekar som forelsker seg i en pengelens cubaner ( Snakk til meg ), en dramatiker som må sitte inne for fyllekjøring ( Tredve dager i Sandefjord ) eller en nummen kommunikasjonsrådgiver som finner ny mening i å jobbe med EUs tredje postdirektiv ( Leve posthornet! ), lar hun det private møte det offentlige med sporhundens sikre sans for hvor det brenner akkurat nå.

«Blikket ut på samfunnet er like nådeløst som blikket inn bak lukkede dører», som det heter så treffende i begrunnelsen for Gyldendalprisen Hjorth mottok i 2011.

Les intervju med Vigdis Hjorth her:

Les også

- Jeg har skrevet av meg mine indre demoner

Også i Et norsk hus er det den engasjerte, skarpe samtidsdiagnostikeren vi møter (tittelen gir i seg selv klare indikasjoner på det). Alma, en middelaldrende kvinne med usikre inntekter, vil i grunnen bare være i fred. I fred med seg og sitt i et forfallent tømmerhus i et velstående nabolag. Huset kunne hun i sin tid kjøpe fordi hun arvet, og dermed har hun sikret seg en plass blant de privilegerte med eiendom. Med til huset hører en utleiedel, og på den kan Alma tjene gode, skattefrie penger. Så hva er egentlig problemet? En hel del selvfølgelig.

Krenkelse

For huseieren vil ikke involvere seg med leieboerne sine, det er for ubehagelig og minner henne for mye på forskjellen mellom de som eier og de som leier, det skal være avstand og et strengt forretningsmessig forhold.

Men de polske leieboerne som etter hvert flytter inn – symptomatisk nok blir de kun unntaksvis nevnt ved egennavn – innordner seg ikke etter Almas regler. De bruker for mye strøm, sorterer ikke søppel og parkerer der det passer dem. Og det opprører og krenker hovedpersonen dypt.

Det er langt mellom liv og lære i denne boken, som for øvrig definitivt har sine humoristiske sider. På den ene siden ser Alma seg selv som liberal, på den andre oppfatter hun altså de polskes frimodige omgang med hennes eiendom som et angrep, et angrep på hennes identitet og verdier.

Som så ofte hos Hjorth, skildrer romanen hvordan hovedpersonen gjennomlever en selvransakelsesprosess som innebærer en politisk oppvåkning. Hva er det hun burde være «berettiget harm over nå», tenker hun når hun, i forbindelse med et teppe hun har fått i oppdrag å brodere til grunnlovsjubileet, kommer over en gammel, rasende pamflett om urett som i sin tid ble begått.

Gnistrer

Men det som omsider antenner Alma, er ingenting annet enn leieboerne. Da tar også teksten skikkelig fyr, trykket er ikke like sterkt hele veien. Den siste delen av boken spraker og gnistrer av et blindt, innett raseri; det er ikke så mange her til lands som kan fremstille følelsesutbrudd på den måten.

Som man skjønner, er det ikke noe vakkert bilde forfatteren tegner av livet i det norske hus. Muligens kan man innvende at romanen er for tydelig, at den i for stor grad utbokstaverer hvordan Alma ikke ser bjelken i sitt eget øye. Jeg er likevel ikke i tvil om at Vigdis Hjorth igjen har skrevet en viktig bok om dilemmaer vi alle står overfor, om forholdet mellom det hjemlige og det fremmede og om norsk selvforståelse.

Les mer om

  1. Anmeldelse