Kultur

Kunsten å yte sitt beste

–Som mennesker kjennetegnes vi ikke av å sitte tilbakelent og tenke, men av vår evne til å handle i verden, sier den amerikanske filosofen Hubert L. Dreyfus i samtale med professor Liv Duesund.

Hubert L. Dreyfus (80) er professor i filosofi på universitetet i Berkeley, der jeg nylig traff ham til en samtale. Han betraktes som en av verdens fremste fortolkere av eksistensiell filosofi, og kursene hans samler tilhørere fra de forskjelligste miljøer. Det gjelder pedagoger, filmfolk og arkitekter, forfattere, folkemusikere, sykepleiere og økonomer, medisinere, samfunnsvitere og politikere.

Den flerfaglige oppmerksomheten skyldes at han lar filosofien kaste lys over konkrete og aktuelle situasjoner. Dreyfus er med andre ord en engasjert talsmann for det han kaller anvendt filosofi. Kurset som kanskje fanger størst interesse, tar for seg Maurice Merleau-Pontys bok Persepsjonens fenomenologi (1962), som kort sagt handler om den konkrete og sanselige erfaring som ideenes kilde.

I det siste har Dreyfus rettet sterk kritikk mot bruk av Internett i undervisning. For dette har enkelte kalt ham gammelmodig og lite oppdatert på moderne teknologi. Men mer feil kan man ikke ta. Dette semesteret gir han et kurs om hvordan datateknologi påvirker vår oppfatning av hva det vil si å erfare. Han vurderer om vi i dag kan se en fremvekst av en teknologisk verdensanskuelse. Målet med kurset er å plassere Internett i en historisk sammenheng og gjøre studentene i stand til å analysere teknologiske trender.

– Bill Clinton kommer til campus i neste uke. Er han inspirert av filosofi, tror du?

– Han skal snakke om globalt medborgerskap og om kunsten å omsette gode intensjoner til positive handlinger. Det vil derfor ikke forbause meg om han har lest Persepsjonens fenomenologi. Da Clintons visepresident Al Gore besøkte campus, uttalte han at denne boken var en av de viktigste han hadde lest.

– Har du møtt politikere som er påvirket av filosofer du fortolker?

– Absolutt. Jeg kan nevne min tidligere doktorgradsstudent Fernando Flores fra Chile. Før han kom til USA, var han finansminister i Allendes regjering. Etter kuppet ble han fengslet og brukte tiden til å lese Heidegger. Flores kom frem til at Heideggers fenomenologi var et bedre utgangspunkt for å revolusjonere verden enn marxismen. Han er nå senator i Chile, men kommer ofte hit til Berkeley. Vi diskuterer særlig Merleau-Ponty og datateknologi. I det siste har vi vurdert dataspillet World of Warcraft og om spillet kan brukes til å utvikle ledere. Noen sier at filosofi ikke er relevant for menneskers hverdag, men slik jeg arbeider med faget, er det snarere motsatt.

– I din bok On the Internet fra 2001 stiller du deg kritisk til bestemte sider ved dette mediet – hvilke?

– Jeg bruker nettet mye, og legger alle mine forelesninger ut på podcast. På den måten har jeg fått lyttere i mange land, fra Kina til Iran og Sør-Afrika. For at de også skulle kunne kommunisere med hverandre, tilbød jeg at det ble satt opp en diskusjonsgruppe i den virtuelle verden, fascinerende kalt «Second life». Som sagt, så gjort. Jeg er for opptatt til å delta hver uke, men min virtuelle diskusjonsgruppe fortsetter og ledes av en programmerer.

Studentene mine deltar fra tid til annen, men foretrekker den virkelige verden sammen med meg her ved universitetet. For selv om den virtuelle diskusjonsgruppen er et interessant eksperiment, kan den aldri erstatte det som foregår i møtet med virkelige mennesker.

Det er vanskelig å undervise på mine virtuelle seminarer, for deltagerne kan jo ikke sees. Jeg vet for eksempel ikke om de kjeder seg eller er interesserte, om de forstår eller ikke forstår. Det er heller ingen stemning i det virtuelle klasserommet, og stemning betyr alt når jeg underviser. I tillegg er det virtuelle klasserommet en risikofri sone, ettersom ingen uttalelser får følger. Sier man noe dumt, kan man bare trekke seg og «fly vekk» via teleport.

Må ta sjanser.

–Å utsette seg for risiko må til hvis man virkelig ønsker å lære og utvikle ekspertise. Min kritikk av Internett i undervisningen går i hovedsak ut på at man mister reell respons. Du kan avgjort lære å bli kompetent, men ikke å bli en ekspert.

– Hva legger du i begrepet anvendt filosofi?

– Som mennesker kjennetegnes vi ikke av å sitte tilbakelent og tenke, men av vår evne til å handle i verden. Og det finnes mange verdener, en jazzverden, en undervisningsverden, en journalistverden, en operaverden, en sportsverden, en litteraturverden, en politikerverden, en kokkeverden. Det å være i kontakt med verden innebærer å handle i forhold til den, og det er ved å handle vi blir til for oss selv og andre. Dette er noe av essensen i fenomenologien, og derfor knytter jeg filosofien til virkeligheten og hverdagen vi lever våre liv i. Filosofien kan bistå oss når vi søker å forstå virkeligheten vi lever i og våre muligheter i den. I en sekulær verden kan dermed filosofien bidra til å tilføre våre liv mening.

– Kan du nevne noen områder hvor din forståelse av ekspertise har fått anvendelse?

– I årenes løp er jeg blitt kontaktet av NASA for å forbedre opplæring av flyvere, av leger for å forbedre medisinerutdannelsen, av filmregissører som lager film – og av pedagoger som ville diskutere følgen av å fjerne all praksis fra lærerutdanningen, den rene galskapen, spør du meg. Jeg kan ikke mye om så ulike fag, men min forståelse av filosofien tilbyr dem som henvender seg, et redskap de kan finne givende for sin sammenheng.

Fulle auditorier.

–Jeg får daglig henvendelser om å komme hit og dit for å forelese om ekspertise, og kursene mine er fulle av studenter fra forskjellige felter. Den mest kjente blant filmregissørene er Terrence Mallick, mannen bak The Thin Red Line (1998), en film om krigens vesen. Vi er stadig i kontakt og diskuterer hans nye filmprosjekter. Både Mallick og jeg er opptatt av meningstapet i vår tid, og hvordan vi skal hanskes med det. Vi snakker også mye om hvordan vi mennesker skal forholde oss til naturen og få et ansvarlig forhold til den. Vi samarbeider særlig når Mallick er i gang med å utvikle nye filmmanus. Jeg har også skrevet en artikkel om The Thin Red Line.

– I den nye boken din diskuterer du nettopp spørsmålet om mening i vår sekulære tid – hva legger du i det?

– Denne boken skriver jeg sammen med min tidligere PhD-student Sean Kelly, nå professor i filosofi ved Harvard. Vi har tatt utgangspunkt i et kurs jeg har holdt her i Berkeley, der jeg drøftet gudsforestillinger og spor av det hellige i verdenslitteraturen, fra Odysseen til Moby Dick. Jeg kalte kurset «From Gods to God and Back», og det ble møtt med så stor interesse at jeg stadig har måttet utvide antall deltagere. Takket være Podcast hadde jeg tusenvis av lyttere over hele verden.

Mening i livet.

Vi lever i en sekulær tid, men dette betyr ikke at man ikke tror på Gud, for det gjør mange. Likevel spiller gudstroen en annen rolle i dag. Før var manglende tro tilstrekkelig grunn til å miste menneskeverdet, men nå er ikke det lenger tilfelle. Det er et fremskritt, men reiser også spørsmål. Tidligere ga tro tilgang til opplevelsen av mening, og den tilgangen mangler mange. I vår nye bok forsøker vi derfor å vise nye måter å skape meningsfulle liv på. Arbeidstittelen «All Things Shining» antyder en retning for dette. Det er siste replikk i Terrence Mallicks film The Thin Red Line, og spiller på kunsten å yte sitt beste.

– Denne uken reiser du til Los Angeles for å være sammen med Charles Taylor på et seminar hvor dere diskuterer hans bok A Secular Age fra 2007.

– Dette seminaret fikk jeg i stand fordi Taylors bok er beslektet med vår. Seminaret har vi kalt «Saving the Sacred» (Å redde det hellige) og skal ta for seg hvilken betydning begreper som verdier, mening og tro har i det sekulære Vesten. For det er et åpent spørsmål hva sekularitet er, og religiøs erfaring spiller en stor rolle også i vår egen kultur. Det vi har behov for å undersøke, er hvordan mening kan finnes hvis Gud ikke finnes, sier Hubert L. Dreyfus.

LIV DUESUND