Kultur

Historien ingen ler av

- Dette er en bok som angår alle. Hvem som helst kan bli et offer, men vi trenger ikke å forbli ofre, sier Shabana Rehman Gaarder.

Shabana Rehman Gaarder ble banket og misbrukt helt frem til den dagen hun valgte å omfavne seg selv og reise seg opp igjen. Det tok 10 år.

  • Cathrine Hellesøy Tor G. Stenersen (foto)

–Det kunne gått riktig ille, sier den kjente skribenten og standupkomikeren. Hun sitter med bena oppunder seg i en stor, grønn lenestol og ser på meg med et blikk som ikke røper at det har ledd av noe som helst, noensinne. Vi er i hennes og mannens nyinnflyttede leilighet i Oslo. I fanget mitt ligger en kopi av boken hun nettopp har gitt ut, en naken, korthugget historie. Shabana har vært naken i offentligheten før, hun har vært modig før, hun har sjokkert før, men denne gangen er ikke nakenheten dekket av det norske flagget og her er ingen mullaher å løfte.

Tilgivelse.

Hun har hatt hele sin oppvekst i Oslo, men i boken Blåveis konsentrerer hun seg hovedsakelig om perioden fra hun var 16 til hun var 23. De tre første av disse årene tilbrakte hun vekselvis på bakken og i armene til sin første store kjærlighet «Amir», som er anonymisert i boken. Hun bodde på ungdomsinstitusjon i samme periode, men ingen hjalp henne.

–Jeg forstår ikke hvorfor de ikke flyttet meg. Det var 20 voksne der som visste at han mishandlet meg, lenge etter at jeg forsøkte å gå fra ham. Han brukte kniv, han sto og ventet på meg utenfor da jeg kom hjem.

I dag er «Amir» død. Og Shabana har tilgitt ham. Hun mener at han selv var et offer, en ung gutt som hadde vært utsatt for vold og overgrep selv. Hun har også tilgitt sosialarbeideren som misbrukte henne på ungdomsinstitusjonen i den perioden hun var aller mest sårbar. Hun ble gravid og tok abort. Han ble dømt i Oslo tinghus.

–Tilgivelse er livsviktig. Uten tilgivelse kunne jeg ikke kjent livsglede i hjertet mitt, og jeg kunne aldri i verden ha jobbet med humor. Lidelsen er hos dem, ikke hos meg, sier hun.

–Du skriver om skam og om det å være et offer. Hvilket forhold har du til det i dag?

–Jeg har tatt et oppgjør med det. Hvem som helst kan bli et offer, men vi trenger ikke å forbli et offer, sier Shabana.

Hun snur seg i stolen. Hun sitter der og leverer punchline etter punchline, men denne gangen er det ingen som ler.

–Hele karrieren min handler om disse opplevelsene. Det handler om mitt behov for å si ifra om holdninger og handlinger som er ødeleggende for oss. Det er en kamp for min frihet og min verdi. Det sies at soldater som lider av posttraumatisk stress etter krigsopplevelser og kvinner som utsettes for vold reagerer på samme måte. Kroppen vår, sjelen vår, tåler ikke å bli mishandlet.

Shabana snur seg sakte vekk og blir sittende og se ut den åpne verandadøren. Alt er helt stille.

–Og vi skal ikke tåle det heller, sier hun lavt.

Et valg.

–Hvorfor velger du å fortelle denne historien?

–Jeg ønsker å si noe om helbredelse. Om håp. Det er ikke gitt at det skulle gå bra med meg. Det er ikke gitt i det hele tatt. Men for å kunne fortelle om helbredelse må jeg først fortelle om skaden. Jeg er en stemme for flere enn meg selv, sier Shabana.

–Du ble i dette forholdet ganske lenge – tror du at det å være et offer kan bli en identitet?

–Ja, det tror jeg. For en person, for en gruppe, for et kjønn. Verdighet er medfødt, men hvis vi utsettes for overgrep, enten fysisk eller psykisk, vil vi etter hvert også fortelle oss selv at vi er verdiløse. At vi ikke fortjener bedre.

–Kan man selv velge å ikke være et offer?

–Ja. Jeg bestemte meg en dag for at jeg aldri skulle finne meg i noe lignende igjen. Men man kan ikke bare knipse. Det er en vei frem til det punktet hvor man trer ut av offerrollen og stegene dit må man også ta, sier Shabana som gikk i terapi i 10 år.

–I boken bruker du begreper som healing og intuisjon. Hva legger du i det?

Den nye lyden kommer boblende. Shabanas hittil alvorlige uttrykk brytes opp og latteren kommer trillende like fra tærne. Jeg glemmer blokk og penn og blir sittende og se på henne, det vakre, leende ansiktet, den åpenbare gleden som plutselig tyter ut av henne. I boken forteller hun at hun etter å ha slept seg ut av sengen i årevis begynte å forsøke all verdens alternative behandlinger, alt skulle prøves, fra tarmskylling til Rosenterapi.

–Ok? Men kan jeg spørre hvorfor du ler?

–Jeg vet ikke, det er på en måte litt flaut. Men faktum er at gjennom det alternative miljøet fant jeg tilbake til livsgleden. Jeg fant meg selv slik jeg opprinnelig var. Jeg ble så skadet av det jeg ble utsatt for at jeg fikk en følelse av at jeg hadde sår i kroppen, jeg følte meg gjennomhullet, her, sier hun og holder hånden over solar plexus.

Ifølge den alternative verden er det der selvfølelsen ligger.

–Jeg lærte meg å finne frem i det indre landskapet, å finne balansen, å bli hel. Jeg følte meg knust. Jeg var knust. Og selv om ikke alt innen den alternative verden var like bra, så tillot jeg meg også å feile. Jeg ga ikke opp. Og jeg lærte meg å lytte til kroppen min. Vi har alle en indre stemme som forteller hva som er bra for oss, men vi må stanse opp lenge nok til at vi hører den, sier Shabana.

–Mange lytter ikke før de får hjerteinfarkt?

–Nei, nettopp. Men vi får beskjeder lenge før den tid.

–Ingen er onde.

–Du skriver at «Amir» burde fått hjelp den gangen – hva bør gjøres for unge menn som ham?

–Det nytter ikke å fengsle dem uten å hjelpe dem mens de sitter inne. Noe må endres i dem, de trenger også en mulighet til å se seg selv. Det finnes ikke onde mennesker, sier Shabana, –vi er bare mer eller mindre bevisst.

–Hvordan kunne det offentlige hjulpet deg på en bedre måte?

–Mine omsorgspersoner burde flyttet meg til en annen institusjon, de burde tatt tak i det de så og snakket om det, både på skolen og hjemme hos ham.

–Du skriver at du og Amir måtte skjule for det pakistanske miljøet at dere var kjærester. Er dette annerledes i dag?

–Ja. Det finns fremdeles konservative personer i miljøet, men miljøet er i endring. Jeg kjenner mange liberale pakistanske familier.

–Tror du virkelig det, at det bare gjelder enkeltpersoner?

–Ja. Det må jeg tro. Det skjer en endring i miljøet, men det går sakte. Kvinner som er oppvokst i Vesten finner seg ikke tvang i lengden. Men dette er vondt for guttene også, la oss ikke glemme det.

Sitt eget barn.

–Ville du vært der du er i dag uten «Amir»?

–Nei.

Svaret kommer kontant, og Shabana blir sittende og tenke. Hun har blikket festet et sted bak meg.

–Men det gjelder ikke bare Amir. Det gjelder all volden jeg har vært utsatt for.

–Kan man se på vonde opplevelser som en gave?

–Ja.

Shabana stopper opp igjen.

–Unnskyld, sier hun, –jeg blir litt rørt.

–Det går bra.

–Jeg ønsker ingen de opplevelsene jeg har vært igjennom, begynner hun, –Men ja, jeg har fått en gave. Gjennom det vonde som har skjedd har jeg fått en mulighet til å se hvilke krefter som bor i meg.

Hun har også fått se sin egen skjørhet. Den var det advokaten Reidun som viste henne.

–Jeg satt på kontoret hennes og gråt, og neste klient sto og banket på døren. Advokaten sa: «Shabana, inni deg er det en fire år gammel jente som trenger deg. Nå tar du henne i hånden og så går du hjem.»

–Har du tatt vare på fireåringen siden?

–Nei, ikke alltid, hun har vært utsatt for mye omsorgssvikt fra meg.

Shabana rister smilende på hodet.

–Hvem er hun?

–Nei, du vet, hun er som fireåringer flest, en glad jente i prinsessekjole som tror at hele verden venter på henne.

–Men hele verden gjør jo det.

–Ja, jeg vet det nå. Men det måtte jeg lære på nytt.