Kultur

Et sjangertro stjernelag

Silver Lining holder liv i den veletablerte nordicanaen.

Silver Lining er dyktige låtskrivere med en felles visjon. Fra venstre: Stine Andreassen, Bjørnar Brandseth, Live Miranda Solberg og Halvor Falck Johansen.
  • Eivind August Westad Stuen
    Musikkanmelder
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Nordicana er blitt en ganske så veletablert sjangerterm i norsk musikkliv. En av artistene som bidro til å grunnlegge sammenblandingen av kjølig skandinavisk pop og drømmende americana, er Silver Lining.

Debuten deres gjorde det godt for fire år siden, og nå er de tilbake for mer. Deres andre album holder på den avmålte stilen fra forgjengeren, men spiller nå på flere strenger. Bokstavelig talt.

Les også

Anmeldelse: Følger opp brakdebuten med nye takter

Godt håndverk

Bandet har etter hvert vist seg som et aldri så lite stjernelag. Stine Andreassen er frontfigur i The Northern Belle og Live Miranda Solberg gjør suksess som Louien. På «Go out nowhere» har kvartetten i tillegg lurt med seg rytmeseksjonen fra Orions Belte, som utvider lydbildet for anledningen.

Det gjør seg med litt mer grooves og rytmer blant alle kassegitarene.

Platen lyder lyst og luftig. Silver Lining spiller på klassiske grep fra amerikansk tradisjonsmusikk og tolker dem gjennom et nordisk blikk. De bryter ingen barrierer sånn sett, men viser seg som ekstremt dyktige håndverkere innenfor sjangerrammene.

Dette er en samling slitesterke låter. Ikke minst hjelper det at de prøver flere forskjellige ting.

Et godt eksempel er tittelkuttet, som kommer tidlig. En sammensatt låt hvor bandets store styrker raskt kommer til syne. Bjørnar Brandseths elektriske strenger lyder stort, rytmene ruller stødig og Halvor Falck Johansens småhese vokal står i fin kontrast til Andreassen og Solberg. Jeg synes jeg hører en synth bak der et sted også!

Med låter som dette, viser firkløveret at de har tatt noen steg videre siden starten.

En grad av intensitet

Silver Lining holder seg stort sett innenfor det samme musikalske rammeverket. De gir låtene egenart med sterke melodier og en stødig hånd på rattet. Musikken tar sjelden helt av. Den forholder seg rolig og lar de enkle virkemidlene tale for seg. Jeg merker meg tidlig «Awake» som en ettertenksom, vakker sang, hvor vokalharmonier og florlette gitarer er alt som skal til for å male et vakkert lydbilde.

Allikevel legger bandet inn en grad av intensitet som løfter frem enkelte partier, eksempelvis mot slutten av «Frosty hands». Et drivende spor med rytmer som gradvis bygger seg opp før det ender i en taktfast forløsning.

Vi får også tendenser til røffere takter, blant annet i «Days like these». Den begynner i den samme vibben som resten av platen, men halvveis ut i låten, leker bandet seg med en litt tyngre sound. Her blir vi servert countryrock med mer vreng i gitarene og futt i vokalene.

Les også

Innfrir forventningene

Hyggelig finale

Ikke veldig heavy, altså, men en god utblåsning på et album som ellers foretrekker det mer avmålte uttrykket. Slike øyeblikk bidrar til å holde på spenningen og vil sikkert gjøre seg godt i konsertsammenheng.

«Go out nowhere» ender med et selvfeirende nummer oppkalt etter bandet selv («Silver Lining»). En gladlåt som hyller vennskap og samhold. Det er hyggelig å høre på, igjen omgitt av gitarer og nydelig pedal steel. Og den viser frem det som tydelig er Silver Linings store styrke: De er dyktige musikere og låtskrivere med en felles visjon.

Iblant lurer jeg på hvor lenge nordicanaen kan holde det gående. Det begynner å bli mange om beinet og sjangeren kan virke låst til et sett formler med et begrenset antall kombinasjoner.

Så kommer skiver som dette, og viser at det fremdeles er nok å ta av.

Vår vurdering:

5 av 6

Klassisk

Nyhetsbrev Annenhver uke deler Maren Ørstavik anmeldelser, tips og nyheter fra den klassiske musikkens verden, både i inn- og utland.

Les mer om

  1. Musikkanmeldelse
  2. Musikk
  3. Aftenposten Lørdag
  4. Country (musikk)