Kultur

Den umulige drømmen om en bok

Undertittelen antyder at vi kan få flere bøker innenfor det prosjektet som innledes her.

Forfatter Tomas Espedal er en av to norske forfattere som er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. ROAR CHRISTIANSEN

  • Hans H. Skei

Tomas Espedal har skrevet en serie bøker med undertitler som har bestemt teksttypen nærmere, fra «erindring» og «glemsel» til «epitafer» og «forsøk». I årets roman angir det noe ubestemmelige «notatbøkene» at romanen bygger på notater som før ikke har latt seg bearbeide til en sammenhengende tekst, og det viser seg at motstanden varer ved. Dermed blir det kampen med ordene, setningen, skrivingen; tankene på den gangen han skrev notater og skisser og hele bøker som ikke kom ut og heller ikke var verdt å utgi som utgjør én av to gjennomgående linjer i Imot kunsten. Den andre er linjen er enda mer selvbiografisk, for så vidt som den gjelder personen Tomas Espedal både før og etter han ble forfatter, men i utforskningen av hvem denne personen er, blir både egne døtre og mor og far og besteforeldre og sosiale og klassemessige forhold i Bergen avgjørende.

Et eget rom.

Det er mange hjem som beskrives i romanen, og alle inneholder et skriverom. Samtidig er flyttingens forbannelse et sentralt element i romanen, for det handler kanskje til syvende og sist om å finne hjem og om virkelig å komme hjem. Jeg-fortelleren drømmer om den uskrevne boken – boken som skulle inneholde alt. I sine mange rundturer og brå skifter mellom mange tidsplan søker også Imot kunsten å formidle langt mer enn det som sies rett ut. Den gjør det i et poetisk språk som både fanger inn grenseløse og korte lykkestunder, men som i enda større grad dveler ved tap og sorg som skal og må komme. Espedals språk gnistrer til, enkelte setninger står og lyser i sin rike flertydighet, men som struktur er årets roman ikke sjelden i ferd med å bryte sammen. Den redder seg inn hver gang; blant annet fordi den nesten klaustrofobisk kretser om de samme motivene, slik de fremtrer gjennom flere generasjoner. Hva var det som formet og dannet jeg-fortelleren; hva skiller ham som forfatter ved skrivebordet fra arbeiderne som gikk inn porten til verftet generasjonene før.

Er ikke skrivearbeidet arbeid godt nok? Krever det ikke sin mann eller kvinne fullt ut, og utføres ikke arbeidet av de samme beveggrunner som før? Med andre ord: et arbeid i språket, blant ordene, i håp om å si det som ellers aldri ville blitt sagt.

Litterær roman.

På nokså enkelt vis er Espedals bok en litterær roman, ikke bare fordi den har den egne kampen for å skrive som tema, men fordi mange bøker og forfattere blir omtalt. Forfatteren har lest dem; noen ganger for å lære, andre ganger for å se hvor elendig hans egne skriverier er. Viktigst er kanskje bøkene moren leser, og som sønnen låner og leser etter henne, og som alle er kjente bøker av kvinnelige forfattere fra feminismens kampfase. Ikke rart at han kunne tenke seg å være kvinnelig forfatter, når han også føler at han er blitt sine døtres mor slik at de har mistet sin far!

Er det nødvendig å føye til at boken på alle måter er en bergensroman, og at byen bidrar til å feste forflytninger og oppbrudd, refleksjoner og litterære allusjoner, i en realistisk ramme. Imot kunsten er både tankevekkende, vakker og til tider medrivende – og vel verd å lese.

Forlag: Gyldendal

Les mer om

  1. Litteratur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Anmeldelse av Tomas Espedals «Året»: Bære eller briste

  2. KULTUR

    Forfatter Maria Kjos Fonn: – Jeg kunne aldri utlevert mine nærmeste

  3. KULTUR

    Tomas Espedals nye roman: «Bare glimtvis skriver han så det virkelig duger»

  4. KULTUR

    – Romaner kan ikke stemples ut av jusens verden

  5. KULTUR

    Aftenpostens anmelder: Beate Grimsrud har igjen skrevet en roman uten dårlige setninger!

  6. KULTUR

    Minneord om Beate Grimsrud: «Den gamle bokseren ga seg ikke uten kamp»