Kultur

Vektig om Midtøsten

ODD KARSTEN TVEIT<br></br>Krig og diplomati Oslo-Jerusalem 1978-96<br></br>Aschehoug<br></br>Del to i et ambisiøst prosjekt som beskriver Norges forhold til Israel og palestinerne fra 1948 og fremover. Det gjøres med imponerende grundighet og stor grad av innlevelse. <br></br>

I "Alt for Israel" som kom i 1996, fulgte Odd Karsten Tveit Norges politikk overfor Midtøsten fra 1948 til 1978. 700 sider og like mange noter sier sitt om arbeidsmåten.

"Krig og diplomati" er noen få sider kortere, men plasserer seg så absolutt i kategorien murstener. Og notehenvisningene, som i tillegg til ulike skriftlige kilder, omfatter et stort antall intervjuer med ulike aktører, strekker seg helt tilbake til 1978. Grundigheten og de utallige glimt fra livet i kulissene, er med på å øke leseverdigheten i Odd Karsten Tveits bok. Hans mange år som NRKs Midtøsten-korrespondent, engasjement ved UNIFIL-styrken, og lengre opphold i området i forbindelse med arbeidet på hans øvrige bøker, har gitt ham en førstehåndskontakt han trekker flittig på. Det gjør hans beretning troverdig.

Endret norsk politikk.

"Alt for Israel" var som tittelen antyder, beskrivelsen av et Norge som ga en uforbeholden støtte til den jødiske staten. Den nye boken forteller om et endret syn på konflikten i Midtøsten. Sympatien for Israel og de nære forbindelsene til landet er der, men bildet blir mer nyansert. Forbindelsene til palestinerne og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO styrkes. Det går ikke hurtig og ikke uten motstand, men det skjer. Og dermed legges forholdene til rette for den brobyggerrolle Norge skulle spille på et avgjørende punkt i Midtøstens historie.Én forklaring på endringene i de norske oppfatningene skriver seg nettopp fra 1978. Da blir FNs fredsbevarende styrke i Libanon, UNIFIL, opprettet. Det nødvendiggjør en annen kontakt med partene. Den norske ambassaden i Beirut ble for eksempel opprettet som en følge av vårt UNIFIL-engasjement. Mannen som ble satt til å lede den var Hans Wilhelm Longva. Han var ikke bare en av Utenriksdepartementets fremste Midtøsten-kjennere, men ble også en av de viktigste premissleverandørene for en nyorientering av norsk Midtøsten-politikk. I beskrivelsen av et besøk daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg avla hos PLO-lederen Yasir Arafat i Tunis i 1989, vises Longvas gode kontaktnett. Her gjengis følgende replikk fra Arafat da Stoltenberg skulle presentere sitt følge, som også omfattet Longva: "Vi kjenner Longva, han er en av oss". Noen tok det som bevis på en utilbørlig pro-palestinsk holdning hos den erfarne diplomaten.

Agent-påstand.

Tveit beskriver også hvordan både den israelske etterretningstjenesten Mossad og deres britiske kolleger i MI6 advarte Norge om at Longva var en sikkerhetsrisiko. Han skulle være den som hadde overlatt et NATO-dokument til Irak. Først flere år senere ble det klart at den mannen var Arne Treholt. Slike innslag og evnen til å gi en dramatisert fremstilling av samtaler og møter skaper driv i fortellingen. Og så er det jo selvsagt pikante avsløringer: av en norsk Mossad-agent, av intern strid i den norske delegasjonen som var aktiv i Oslo-prosessen og en ny og grundigere beskrivelse av hvordan de palestinske planene om å ta livet av den dømte Mossad-agenten Sylvia Rafael, som senere slo seg ned i Norge, ble avverget.

Oslo-kanalen.

Men det er ikke denne type avsløringer som gir boken verdi. Den er først og fremst en grundig og veldokumentert fremstilling av et stykke historie, både Norges og Midtøstens. Den norske bak-kanalen mellom Israel og PLO er selvsagt viet stor plass. Den var en veritabel politisk thriller, som Tveit bretter ut med stort fortellertalent. Den siste delen av boken er beretningen om hvordan håpet fra Washington, der det historiske håndtrykket mellom statsminister Yitzhak Rabin og Yasir Arafat tilsynelatende varslet en ny æra av forsoning, ikke innfris. Samtidig forteller beskrivelsen av utviklingen i Israel og de okkuperte områdene med all tydelighet at ting går sakte i Midtøsten. Oslo-avtalen la opp til at den palestinske maktovertagelsen i Gaza skulle starte i desember 1993. Det skulle likevel gå nesten 12 år før israelernes tilbaketrekning i sommer var et faktum. Da var selve Oslo-kanalen for lengst historie. Odd Karsten Tveits bok bidrar til at historien om den ikke blir det.

Anmelderen har tidligere vært Aftenpostens korrespondent i Midtøsten. Som det fremgår av sekvenser i boken var han forfatterens kollega i Beirut i 1981-82.

  1. Les også

    Bløffet for å redde ekteskapet

  2. Les også

    Står frem som Mossad-agent

  3. Les også

    Avslører norsk Mossad-agent

Les mer om

  1. Litteratur

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    Oslo-avtalen var et politisk mirakel. 25 år senere er det lett å se at den bygget på en illusjon.

  2. KOMMENTAR
    Publisert:

    Mens Israel står på hodet, velger palestinernes president å komme til Oslo. Så utenfor er han.

  3. KOMMENTAR
    Publisert:

    Veteraner i krise ble møtt av en kald skulder og en lukket dør

  4. VERDEN
    Publisert:

    Palestinerne slaktet Trumps fredsplan. Det må de betale for.

  5. SID
    Publisert:

    Vi kan ikke tillate oss å påføre det palestinske folk mer urett | Rameen Najam Sheikh

  6. VERDEN
    Publisert:

    Norske biskoper til angrep på Israels politikk. Mener Israel truer både freden og kirken i Midtøsten.