Kultur

Sorg mellom fortid og fremtid

  • Kjetil Røed, anmelder og kritiker
AUF og de etterlattes minnested på Utøya er et sted for tilbaketrekning og refleksjon, hvor blikket like mye rettes mot fortiden som fremtiden.
  1. juli avdukes AUF og de etterlattes eget minnested på Utøya.

Det er snart 4 år siden terroren rammet Norge i regjeringskvartalet og på Utøya.

I kjølvannet av grusomheten har også kunsten villet spille en rolle, først og fremst som sorgbearbeidende medium. Et spørsmål vi må stille oss er likevel hvor sterkt det kunstneriske uttrykket selv skal være når vi står overfor en så traumatisk begivenhet.

Jonas Dahlberg – statens utvalgte minnesmerke-kunstner – foreslo å lage et «kutt» i Sørenga, en odde vis-à-vis Utøya, for å illustrere tapet. Da jeg så forslaget opplevde jeg det som sterkt kunstnerisk, men med tiden har det blitt klart for meg at forslaget gir kunsten for stor plass. Fortolkningen av begivenheten overstyrer de berørtes individuelle erfaringer, tanker og minner. Dette kunne kanskje vært greit om verket var et bilde på forsoning – da ville verket i hvert fall artet seg annerledes – men slik det er planlagt holdes snarere såret åpent.

Les også:

Les også

Varsler søksmål mot 22. juli-minnested

Rom for sorgen. AUF og de etterlatte opprettet i fjor vår et utvalg som skulle jobbe frem et eget minnested. De la vekt på dem som skulle bruke det, ikke minnestedets egen form. Sluttkandidatene ble diskutert med pårørende rundt i hele landet, før valget til slutt falt på Lysningen , prosjektforslaget til 3RW arkitekter. I dette forslaget er kunsten en ramme, ikke formgivende for hva stedet skal romme. Det står nå ferdig og skal innvies den 22. Juli i år.

Minnestedet er lokalisert i en lysning som ligger naturlig skjermet, men samtidig høyt nok i landskapet til at man får utsikt over Tyrifjorden. Midt i lysningen er det lagt steinheller i en sirkel. Over steinene finnes en sirkulær stålplate montert i de omkringliggende furutrærne. I platen er navnene på de døde skåret ut, slik at man kan lese dem mens man beveger seg rundt platen. Under minneplaten finnes sitteplasser hvor de besøkende kan sitte i fred og dele erfaringer. Hele stedet er preget av ro og tilbaketrekning.

Åpent sted. Et minnesmerke for en traumatisk begivenhet skal ikke regissere de besøkendes tanker og følelser, men legge til rette for at de enkelte kan forme sine egne fortellinger om det som skjedde. 3RW arkitekters minnesmerke har klart dette. Minnestedet har riktignok – til forskjell fra Dahlberg – en svak kunstnerisk identitet.

Les også:

Les også

Staten overtar ansvaret for 22. juli-minnested

I mange sammenhenger er dette kritikkverdig, men her er åpenheten helt klart riktig løsning, for det er de besøkendes bilder og minner som skal utspille seg her, ikke kunstnerens.

Estetikk og etikk. Dette er et spørsmål om balanse mellom estetikk og etikk, for et minnesmerke som formidler en for sterk fortelling om tap, låser de besøkendes blikk mot fortiden og forlenger sorgens lammelse. Det som trengs er sted hvor besøkende kan formulere egne fortellinger om det som har skjedd. Ved å utarbeide dem , uten å konfronteres med en grell kunstnerisk formulering av traumet, kan blikket også rettes fremover. Det er tilbaketrekning som trengs, ikke konfrontasjon – et sted hvor ens egne fortellinger kan flettes sammen med andres i et utvidet perspektiv som bygger forståelse – og kanskje håp.

Med Lysningen har vi fått et minnested som forener fortid og fremtid, fordi minnet om sorgen får like mye plass som fortellingen om hvor man går videre.

Les også

  1. Her skal det nye informasjonssenteret ligge

  2. 22. juli-senter bringer terroren nærmere

  3. De overlevende fra Regjeringskvartalet og Utøya er å regne som krigsveteraner fra vår nære fortid