Kultur

Vigdis Hjorth med feberhet incesthistorie

Vigdis Hjorth har aldri spart på kruttet, men her overgår hun seg selv.

Arv og miljø er like medrivende som en psykologisk thriller, skriver Ingunn Økland.
  • Ingunn Økland
    Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Vigdis Hjorth:

Arv og miljø

Roman (Cappelen Damm)

Det skulle ikke forundre meg om Arv og miljø vil bli stående som årets heftigste norske bok. Den er nervepirrende, heseblesende og dramatisk. Til tross for rot og skrapgods er den like medrivende som en psykologisk thriller.

Vigdis Hjorth har aldri spart på kruttet, men her overgår hun seg selv. Arv og miljø ruller opp en incesthistorie som er så intrikat at den vil bli diskutert langt utenfor litterære sirkler. Den skildrer en arvestrid som kan få selv velfungerende søskenflokker til å frykte oppgjørets time.

Arv og miljø

Ibsensk drama

Boken åpner med en liten prolog: «Faren min døde for fem måneder siden, på et beleilig eller ubeleilig tidspunkt, alt etter øynene som ser».

Fortelleren er en middelaldrende forfatter som heter Bergljot. I ukene før dødsfallet har søskenflokken diskutert fordelingen av to familiehytter på Hvaler, forteller hun. «Og bare to dager før far falt, hadde jeg meldt meg på, på min eldre brors side, mot mine to yngre søstre.»

Scenen er satt – dramaet kan starte. I rask rekkefølge introduseres persongalleriet (søsken, foreldre, barn, venner). Arvestriden blir en rammefortelling for et drama som dypest sett handler om familiemedlemmenes ulike syn på den incesthistorien Bergljot ønsker gehør for.

Hjorth utporsjonerer hemmelighetene med ibsensk presisjon, slik at spenningsnivået opprettholdes til den siste av de 343 sidene.

Les også

Når det tar fyr hos Hjorth, brenner det som hos få andre.

Sier alt to ganger

Hele romanen er skrevet som en febril erkjennelsesprosess, en kvernende strøm av grublerier. Det finnes rester av en dagbokstruktur i bunnen, men den er brutt opp og omkalfatret.

Vigdis Hjorth

For første gang har Vigdis Hjorth noe til felles med Jon Fosse. Hun sier nesten alt minst to ganger, med små variasjoner.

Hos Hjorth blir det ofte masete og flatt. Hun fortsetter å insistere, lenge etter at leseren har skjønt poenget. Hun kan bruke de enkleste fortellerteknikker («Så ble det mørkt, så rotet jeg meg bort (…) Så fant jeg fram»).

Persongalleriet mangler den riktige balansen. En venninne som heter Klara tar altfor stor plass. Romanen trenger ikke alle tilbakeblikkene på deres lange vennskap eller hennes liv og faser. Den yngste og fiendtlige søsteren Åsa er underspilt, likedan fortellerens kjæreste – den nøkterne Lars.

Les også

Her er bøkene du må lese i høst

Kaotisk råtekst

Man kunne valgt å rydde opp i manuskriptet og fått en renere roman. Men jeg er sannelig ikke sikker på om den ville blitt så mye bedre. Kanskje er det nettopp følelsen av å lese en kaotisk råtekst som skaper det suggererende drivet i Arv og miljø. Og alle repetisjonene støtter opp under den jagede stemningen.

I dette avsnittet er Bergljot på vei til farens begravelse. Søren og Ebba er barna hennes:

«Vi måtte ikke komme for seint. Jeg ba Søren og Ebba om ikke å komme for seint (…) Vi kjørte i god tid, men jeg ville ikke komme for tidlig, jeg ville ikke stå på kapelltrappen og hilse og prate. Jeg måtte ikke komme for seint, jeg måtte komme akkurat i tide, jeg gruet meg. Da vi nærmet oss, var det i for god tid, vi kjørte til nærmeste bensinstasjon og kjøpte kaffe. Vi satt i bilen og drakk kaffe. Ventet med å dra dit til det bare var tiden og veien, så kom vi dit så seint som mulig, men tidsnok, jeg hadde angst.»

Les også

Vigdis Hjorth: Jeg har skrevet av meg mine indre demoner

Stasjoner for erkjennelse

Så må det sies at forfatteren også kan variere stil og tonefall. Med jevne mellomrom skriver hun mindre fragmenter på gjennomsnittlig ti-tolv linjer.

Disse partiene fungerer som små stasjoner for erkjennelse. Hjorth kan hente inn tenkere, litteratur, film og krigshistorie for å sette familiekonfliktene i perspektiv. Det danske incestdramaet Festen blir etter hvert en sentral referanse.

Gjennom disse partiene nærmer hun seg også en forståelse av incesthistoriens betydning. For det er selve gåten i dette dramaet: Hvordan er den voksne Bergljot preget av overgrepene faren begikk da hun var fem?

Leseren får tenke selv

Naturligvis vil Hjorth skape forståelse for sin hovedperson. Men en av romanens sterke kvaliteter er at hun tillater leseren å tenke selv. Eksempelvis våger hun å vise hvilke umulige valg hele familien stilles overfor når den ene datteren begynner å huske lenge fortrengte overgrep.

Portrettet av moren gjør spesielt inntrykk. Moren svikter på en måte som den voksne datteren kan forstå, men ikke tilgi.

Anklager sin egen far?

Arv og miljø har en distinkt skjønnlitterær stil. Ikke desto mindre tror jeg den vil ta debatten om virkelighetslitteratur til et nytt nivå. Norske romaner er rike på lunefulle fedre, men Hjorth skildrer overgrep av en råere karakter. Ja, spørsmålet nærmest presser seg frem: Er det indirekte sin egen far forfatteren anklager for seksuelle overgrep?

Les også

Ingunn Økland om Hjorth: Ubehaget ved utleveringen

Selvbiografisk metode

Vigdis Hjorth har vært åpen om sin selvbiografiske metode. Men hun har også angret på sin åpenhet om denne metoden.

«Nå tenker jeg at det kanskje var dumt,» skriver hun i essaysamlingen Fryd og fare (2015) om hennes opptreden sammen med kjæresten i forkant av romanutgivelsen Om bare. Både anmeldere og lesere ble ledet inn på et smalt og personlig spor som hun i ettertid har beklaget.

I et intervju i Aftenposten bekrefter Hjorth at hun forsåvidt tar utgangspunkt i egne erfaringer i Arv og miljø, men hun nedtoner virkelighetsaspektet.

Les også

Les intervjuet med Hjorth her

Leseren kan velge å følge samme linje. Men det er ikke lett, blant annet fordi Arv og miljø har mange paralleller til tidligere selvbiografiske romaner av Hjorth, eksempelvis den nevnte Om bare. Hovedpersonen Bergljot har påfallende likhetstrekk med andre hovedpersoner som igjen har påfallende likhetstrekk med forfatteren. Ja, Arv og miljø kaster i grunnen et forklarende lys over hele forfatterskapet.

I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.

Les flere ferske bokanmeldelser:

Les også

  1. Ingunn Økland om den siste boken: Knausgård gjør finalen til et antiklimaks

  2. Erik Fosnes Hansens nye bok er en hummer uten klør

  3. Nina Lykke leverer nådeløs satire over våre liv

Les mer om

  1. Arv
  2. Miljø
  3. Vigdis Hjorth