Kultur

Et sorgens kapittel

  • Rune Hallheim
    Journalist

Sorgen er den bærende kraft i JoanDidions memoarer. 75 år gammel skriver hun sin beretning om døden som sprengeri stykker hennes liv. Først blir datteren alvorlig syk, så får ektemannenhjerteinfarkt og dør etter et sykebesøk hos datteren, og mindre enn to årsenere er også datteren død, 39 år gammel.

Beretningen om ektemannen kom på norsk i 2007, under tittelen De magisketankers år. Nå foreligger et nytt kapittel i sorgen, Blå kvelder, som er JoanDidions minner om datteren. Skjønt, like mye er det henne selv som erhovedperson i memoarene.

Hennes forhold til datteren Quintana Roo, hennes selvbebreidelser og hennesaltomfattende angst for barnets ve og vel er en tråd i boken. Og ikke minst erdette en bok om å bli gammel, om å bli svak, og om hvordan en selvbevisst ogfeiret forfatter må revidere sitt selvbilde.

Fornyer

Joan Didion sto frem som en stilskaper i amerikansk journalistikk da hun i 1968ga ut Slouching Towards Betlehem, en samling tekster hun hadde skrevet forVogue. Det var subjektive reportasjer om det moderne USA, skrevet medvirkemidler som gjerne ble forbundet med skjønnlitteratur. Foruten sine bidragtil det som kalles New Journalism har hun også skrevet romaner, skuespill ogfilmmanus i nært samarbeid med sin avdøde ektemann John Gregory Dunne.

Selv om hun kom fra relativt beskjedne kår, har Joan Didion levd sitt liv påøverste hylle. Sorgen gjør kanskje ikke forskjell på folk, men det gjørdefinitivt livet. Hennes minner er preget av et liv i store hotellsuiter,romslige New York-leiligheter og strandvillaer i California. Med 60 barnekjoleri skapet blir det unektelig en spesiell oppvekst for barnet, som dessuten eradoptert under det man kan kalle summariske omstendigheter.

Angst

Det siste er også et vesentlig poeng når forfatteren reflekterer over angstenfor ikke å strekke til som mor. Samt all mulig annen angst som de flesteforeldre vil kjenne seg igjen i. Likevel kan man fort komme til å tenke atbekymringen vokser ut over alle rimelige proporsjoner i et samfunn og i etsosialt lag som til de grader dyrker frykten for alt som kan komme til å skje.

Dette preger boken, og gjør den på sett og vis mindre allmenngyldig ennforgjengeren, som den uvegerlig vil bli lest opp mot. På den annen side finnesdet sekvenser som handler om aldring og erkjennelse, og de er både bevegende ogvitale. Ja, det er faktisk slik at når hun på slutten av boken fordyper seg isin egen svekkelse, er hun på det mest livlige.

Alene

«Sitter på iskalde venteværelser og prøver å komme på navnet og telefonnummerettil den jeg ønsker skal varsles i tilfelle krise. Hele dager brukes på detteene spørsmålet, dette spørsmålet uten noe mulig svar ...», skriver hun i sinensomhet. En liten rosin av en kvinne, omgitt av venner i hundretall, menfrarøvet sin nærmeste.

Kjell Olaf Jensen har gjort en god oversettelse, selv om man kan finne en ogannen setning som ikke ville blitt formulert slik på norsk om den ikke hadde etengelsk opphav.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Marjorie Prime: Muntert, melankolsk - og trist

  2. KULTUR

    Ole Robert Sundes nye bok har både nødløsninger og lykketreff

  3. KULTUR

    Agnes Henningsen var en pioner i erotikk og litteratur. Hun bør få en renessanse. Les Ingunn Økland

  4. KULTUR

    Norsk litteratur er fattig på memoarer og erindringsbøker. Men disse anbefaler IngunnØkland.

  5. KULTUR

    Kirsten Thorup: – Det er mye hat mot kvinner i sosiale medier

  6. KULTUR

    Per Egil Hegge gir deg revolusjonsåret 1917, minutt for minutt