Kultur

Her er byggene Oslo mistet

  • David Bach
Det engelske kvarter på det som da ble kalt Solliløkken, sett fra Drammensveien i 1902.
Empirekvartalet og Militærhospitalet mot Hospitalgata med Arne Garborgs plass i forgrunnen. Fengselsdelen til Møllergata 19 til venstre, mot Grubbegata. Bilde fra 1953.
Empirekvartalet under riving - Grubbegata til venstre, Hospitalgata til høyre. Bildet er tatt i juni 1956.
En arbeider poserer for fotografen under rivearbeidet av Empirekvartalet i 1959.
Dette er det som gjenstår av Det engelske kvarter - en modell på Byhistorisk museum.
Det engelske kvarter slik det så ut i 1926.
Det gamle Empirekvartalet skal rives, og opp kommer det nye Regjeringskvartalet med den nye Høyblokken. Bilde fra mars 1959.
Rikshospitalets store trebygning i Empirekvartalet i forfallen tilstand, fotografert umiddelbart før rivingen i 1962. Det nye regjeringsbygget i bakgrunnen. Det var betydelig strid om hvorvidt Rikshospitalanlegget i Akersgaten var bevaringsverdig, men utfallet ble riving. Selve tømmerbygningen ble imidlertid reddet ved at den ble kjøpt av skipsreder Sofie Helene Wigert, slik at det ble mulig å gjenreise den på Grev Wedels plass i 1982-83.
  • Det er selsomt. Det er trist. Det er flaut, sier leder i Oslo byes vel om forslaget om å rive Høyblokka. Og det er ikke første gang.

Riksantikvaren roper et rungende nei, Oslo kommune vil bevare kvartalet, men staten går inn for å rive. Arbeiderne parkerer i Akersgata og Grubbegata, tar med hakkene inn og begynner rivearbeidet i de «særlig bevaringsverdige» bygningene, som de antikvariske myndighetene har vurdert det til.

Nei, det er ikke Regjeringskvartalet, men Empirekvartalet, det er snakk om.

Se bildegalleri av fordums tids kulturminner i toppen av saken, ved å trykke på pilen til høyre.

Knust for alltid

Året er 1954, og en lang strid om byutvikling og bevaring, en strid Oslo Byes Vel brukte tre generasjoner på å utkjempe og til slutt tape, ender i at fire bygninger, oppført på starten av 1800-tallet i empire-stil, rives. Oslo Byes Vel endrer strategi til å redde det som reddes kan. Den eldste bygningen, Militærhospitalet, var oppførti laftet tømmer og kunne demonteres, og ble20 år senere gjenreist på Grev Wedels plass, der det ble uomtvistelig fredet.

— De øvrige byggene var i mur, og ble knust for alltid, sier daglig leder Jan Sigurd Østberg i Oslo Byes Vel.

Redningsforsøket av Empirekvartalet lyktes ikke nettopp fordi regjeringshøyblokken ble regnet for å være et så overordentlig og nasjonalt verdifullt prosjekt at andre bygningsmiljø måtte vike, forteller Østberg, og legger til at kvartalets bane var at det ikke var formelt fredet, fordi det var staten som eide det.

— Og staten oppfører seg jo ordentlig, trodde man. Men staten gjorde ikke det, og det gjør den heller ikke den dag i dag, sier Østberg, og trekker en sørgmodig linje fram til torsdagens anbefaling om å rive Høyblokka og andre skadede bygninger i Regjeringskvartalet.

- Fullfører Breiviks prosjekt

I en rapport levert til Rigmor Aasrud av konsulenter i de tre firmaene Metier, Opak og LPO blir fem alternativer lagt frem. Det anbefalte alternativet går for å rive blokka, og viser til at det vil koste 400 millioner kroner mer å bevare Høyblokka enn å bygge et nybygg, og at det heller ikke vil bli lett å ivareta sikkerheten. Kunsten som finnes i blokka, utformet blant annet av Odd Tandberg og Pablo Picasso, skal i følge forslaget skjæres ut og flyttes. Oslomannen Østberg fortviler.

Les også

«Høyblokken er vår FN-bygning»

— Jeg synes det er vanskelig å finne noe beslektet, egentlig. Denne saken er helt i særklasse. For her er faktisk problemstillingen at Anders Behring Breivik fikk rett. Regjeringsbygningen er den viktigste bygningen, og et symbol for, Norge i nyere tid, og nettopp derfor valgte han den som mål. Og nå anbefaler altså et regjeringsutvalg å fullføre Breiviks prosjekt. Det er selsomt. Det er trist. Det er flaut.Østberg ønsker å presisere at han ikke mener å kimse av sikkerhetsaspektet.

- Men samtidig kan vi ikke løse dette sikkerhetsproblemet med å gjøre om store deler av Oslo sentrum til et festningsanlegg.

Kremen

Og det utsatte kvartalet er ikke det eneste stedet ærverdige gamle bygninger og fremtidige kulturminner har møtt bestikket før tidens tann. Østberg trekker særlig frem Det engelske kvarter på Solli plass som en av de tapte skatter. Bare to tiår etter at briter og franskmenn plyndret og brente Sommerpalasset under Qing-dynastiet i Kina, ble Det engelske kvarter oppført etter tegninger av Bernhard Steckmest og Paul Due.

— Rivingen av Det engelske kvarter er ved siden av Empirekvartalet noe av det verste som har skjedd Oslo, sier Østberg.

Han mener det gamle bygningsanlegget, om det heller hadde blitt bevart, istandsatt og videreført, i dag ville vært kremen av det Oslo kunne by på av boliger.

— Det hadde vært etterspurt i lange baner å få seg en leilighet der, og i stedet ofret vi det for Ind-Eks-huset, et prosjekt som fikk en eller annen pris for bruk av betongelementer.

Etterlyser kriterier

Det engelske kvarter var ifølge Oslos byleksikon «et av byens fineste eksempler på fransk nyrenessanse med høye tak- og kuppelformer». Det ble kalt engelsk fordi leilighetene bestod av rom i to etasjer etter engelsk mønster. Kvarteret ble revet i 1964-65, og tilbake står en modell av komplekset, utstilt på Bymuseet.

— Det som jo må være en logisk og klok strategi for en by, er være å ta vare på det vi liker ved byen, forsøke å holde det i hevd og levere det videre til kommende generasjoner. Det synes jeg er kulturforvaltning og anstendig oppførsel. Vi må jo klare å føye noe nytt til uten nødvendigvis å ødelegge det vi allerede har, sier Østberg, og får støtte av byråd for byutvikling Bård Folke Fredriksen (H) i Oslo kommune.

Byråden etterlyser sterkere og tydeligere kriterier for kulturminnevern.

— Vi må spørre hva som er nasjonale verdier og hva som er vesentlige regionale verdier, rett og slett så vi har et bedre beslutningsgrunnlag før vi fatter vedtakene, sier Fredriksen.

- På nippet

Han trekker samtidig frem områder som Rodeløkka, Kampen og Grünerløkka, hvor man i sin tid ønsket å rive for å bygge nytt, men ombestemte seg i siste liten.

Her må Østberg i sin tur minne om et «famøst prosjekt» på Karl Johan hvor to høyhus ble vedtatt oppført i kvartalet mellom Rosenkrantz gate og Universitetsgata.

— Det ble vedtatt rundt 1970, riktignok med et betydelig mindretall, som innanket saken for Miljødepartementet. Da var det Helga Gitmark som sa «Nei, det får dog være nok, altså, vi kan ikke totalsanere Karl Johan-kvartalet, det går ikke an». Hun fikk omstøtt vedtaket og reddet kvartalet, men det var bare på nippet. Og Oslos folkevalgte var jo helt på ville veier.

Pendelen som svinger

Bård Folke Fredriksen mener beslutningene tas på følelser og reaksjoner mer enn fornuft, i noen tilfeller.

— Når du ser hva de som ville rive Grünerløkka ønsket å erstatte det med, skal vi være glade for at det gikk slik. For å forenkle litt, så er det lurt å ha gode kriterier for hva som er en tier, en femmer og en treer også i kulturminnevernet, sier Fredriksen, og bekrefter at han mener dagens kriterier er for mangelfulle.

— Faren er at når man ikke har gode kriterier for kulturminner, blir det pendelen som svinger, og da er man i fare for å rive for mye i noen perioder, og å bevare for mye i andre. Da burde vi ha bedre debatter med bedre beslutningsgrunnlag, så det ikke er motretninger og kortsiktige reaksjoner som avgjør, illustrerer han.

Fredriksen sier det ville være synd om man beslutter å rive Høyblokka.

— Det interessante med rapporten er at konsulentene åpnet for å la Høyblokka stå, og det er jeg glad for. Nå må vi andre ta debatten.