Kultur

- Hendene til «Snåsakailln» ga meg frysninger

Mitt møte med Snåsamannen Joralf Gjerstads varme hender startet med et telemarkhopp i alpinbakken, som endte på skulderen og ikke på beina.

Joralf Gjerstad er ingen taletrengt mann Gorm Kallestad

  • Arve Henriksen
    Journalist

På slutten av 1980-tallet bodde jeg i Namdalskommunen Grong i Nord-Trøndelag, stedet som blant annet byr på fylkets største alpinanlegg. På den tiden hadde telemarkkulturen feid innover oss for alvor, meg inkludert. Hver kveld og hver en helg ble telemarkskiene brukt til lek og moro sammen med et stort miljø med entusiastiske skifolk.

Så kom denne søndag formiddagen da jeg bestemte meg for å hoppe over et lite, åpent bekkefar mellom to nedfarter. Jeg kom bare nesten over, med det resultat at venstre skulder og nakke fikk seg en real trøkk. Og vond forble den, helt til Joralf Gjerstad, «Snåsakailln› på folkemunne, ga meg frysninger nedover nakke og rygg.

Tre rappe mil unna Grong ligger nemlig Snåsa kommune, hjemplassen til Joralf Gjerstad. For min del hjalp hverken hvile eller medisiner for skuldersmertene, og fysioterapi lå for langt unna. Da ble det nærmest en selvfølge at «huslegen» til alle i Namdalen var verdt et forsøk. Jeg ringte, og etter en kort samtale med kona Signe, kom Gjerstad selv i telefonen. Han sa ikke stort, men hørte på hva jeg hadde si. Den litt saktmodige stemmen svarte at jeg var velkommen til å ta en tur.

Det var i hvert fall verdt forsøket. Noen kvelder senere satt jeg derfor på gangen i underetasjen i privatboligen hans i Snåsa og ventet. Jeg var så visst ikke alene, uten at jeg visste hva de andre var der for. Men her var folk i alle aldre.

Etterhvert kom en stillferdig mann ut og ba meg komme inn. Jeg husker han gikk i tøfler og kunne like godt vært bestefaren min. Han sa fortsatt ikke stort, bare lyttet til det jeg hadde å si.

Les også

«Skriv det jeg sier til deg nå: Dette møtet vil du minnes»

Han ba meg sette meg i sofaen, litt skrått vekk fra han. Før jeg rakk å si noe mer, la han begge hendene sine på skuldrene mine, utenpå genseren. Han masserte aldri, han bare holdt hendene i ro.

Selv hadde jeg aldri tatt stilling til om jeg trodde på Joralfs evner eller ikke, utover å ha bitt meg merke i historiene til bekjente som formidlet sine møter med hans magiske hender. Som også flere i både denne filmen og biografiene om Gjerstad har formidlet.Det var likevel en underlig følelse å kjenne en varme umiddelbart spre seg nedover skuldre og rygg. Jeg husker følelsen av frysninger i det varmen spredte seg nedover ryggen.

«Kjenner du dette», spurte han, noe jeg raskt måtte bekrefte.

«Bra det», svarte mannen i tøflene. Joralf var fortsatt ingen taletrengt mann.

Les også

Regissør Margreth Olin var nesten ferdig med filmen om Snåsamannen, da livet hennes brått ble snudd på hodet.

Med den ene hånden begynte han å stryke meg opp langs nakken, mens den andre hånden fortsatt lå på den vonde skulderen. Den samme varmefølelsen dukket opp i nakken.

Jeg mener å huske at det hele var over bare på et kvarter. Jeg takket for meg og dro hjem. Varmen satt fortsatt i hele denne kvelden.

Jeg er ingen spesielt overtroisk mann, jeg vet bare at skulderen igjen tillot meg å spenne på meg telemarkskiene den vinteren.

Relevante artikler

  1. FOTBALL

    Teniste kan være tilbake mot klubben han skadet seg mot

  2. SID

    Silje (21): – Det er en merkelig følelse når mormoren din ser deg inn i øynene uten å ane hvem du er

  3. SID

    Ole Kristian (17): «Det grandtanten min sa til meg for to år siden, har endret meg som person»

  4. OSLOBY

    Siste vogn stanset utenfor perrongen: Her faller rullestolbrukeren ut på T-banesporet

  5. ØKONOMI

    Rrrrrrrriiiiiiiiiiing!

  6. SPORT

    Kombinertveteranen ødela hånda, men fortsatte: – Uten tvil dagens prestasjon. Det er helt sjukt