Avslutter årets trilogi med stil

Det er alltid risky business når en artist begir seg ut på en trilogi.

LarsVaularfotoErikFiveGunnerud-eiVG_uai7L.jpg
  • Eivind August Westad Stuen

En svak lenke i kjeden, og hele prosjektet vil fremstå som en ufullstendig helhet. Når Lars Vaular i tillegg slipper hele sin 666-trilogi i løpet av ett år, er fallhøyden stor. Men bergensrapperen drar prosjektet trygt i land.

Denne tredje EP-en åpner med «For ung til å dø», som starter med et klipp fra en flysikkerhetsvideo, før det går over i myke rytmer med en rolig synth. Bassen tar naturlig nok mest plass, perfekt for rytmisk nikking. Teksten er, som tittelen antyder, eksistensiell, men på et hverdagslig nivå. Store spørsmål pakket inn i reelle situasjoner. Vaulars språk er som vanlig kledelig stilisert, med innslag av mytologisert hiphopkultur og internetthumor. Men det mest sentrale er rapperens eget liv og observasjonene han gjør rundt det.

Deretter kommer singelen «Stripar», det mest fengende sporet i denne samlingen. Prosessert kassegitar blandes inn i lydbildet, mens intrikate rytmer skaper bevegelse. Denne gangen rapper Vaular humoristisk om karrièren sin. Opptaket inneholder sidekommentarer og latter fra folk i studioet, noe som bidrar til en mer intim og «real» stemning. Refrenget om folk som samler på sneakers og brygger sin egen IPA, er tidsriktig, passe skarpt og treffer godt.

Pent i bakgrunnen

Som tidligere i trilogien, inneholder 666 Mening avslappet musikk, men med en energisk utførelse. En sound badet i nittitallssoul og funky basslinjer. Dette er en undersjanger av hiphop som raskt kan risikere å lyde for glatt og nedslipt, men Vaular og hans kumpaner behersker formen godt nok til å holde på lytterens interesse. Musikken har også den fordelen at den legger seg pent i bakgrunnen, og lar Vaulars linjer stå i sentrum.

Låten «Dessverre» risikerer å bli nok en radiohit for Vaular. En enkel låt, hvor han skyter ut rim. Leken han gjør med ord som kontroll er morsom og passe smart, med et snev av underliggende ironi, mens refrenget har en underfundig ærlighet. Linjer som «halvparten av dine problemer er medieskapt som sjakkfeber» treffer en nerve i samfunnet og har høy underholdningsverdi.

Sistesporet, «Det røyner på», begynner småkleint, som en slags melodramatisk, kvasispirituell new age-låt. Det henter seg heldigvis fort inn, og linjen «Det føles godt å ha kontroll/Det føles bedre å kontrollere» som blir gjentatt som et mantra, er autotunet til en melodi som stikker seg ut.

Lars Vaular har utarbeidet en særegen stemme. 666-trilogien er sterkt personlig og likevel allmenngyldig, med en enhetlig sound som ikke minner om noe annet som tidligere er gjort i norsk rap. Prosjektet sementerer Vaulars posisjon, og kan trygt sies å være vellykket fullført.