Kultur

Ida Hegazi Høyer - Naturen tar revansj

Mennesket vender tilbake til naturen, men naturen tar ikke imot det.

Ida Hegazi Høyer skriver høytlesningsvennlig, mener anmelderen, men hun ofrer fremdrift og alvor. Foto: Paal Audestad

  • Atle Christiansen

Folk flykter tilbake til naturen, det er kanskje en drøm for noen, men foreløpig flyktes det bare i romanene, og helt midlertidig i selveste virkeligheten, for dem som har råd til hav— og fjellturer for å agere villmann i ovale helger. Erlend Loe og Thure Erik Lund lar sine hovedpersoner gå til skogen. Ingvar Ambjørnsen sender en av sine fra hytte til hytte.

Ensomheten er i disse romanene ikke et tap, men et håp om å finne seg selv igjen utenfor byens mas og rutiner. Folk virker å tro mer på naturen enn på mennesket i våre dager, og det er åpenbart et såkalt samtidsfenomen, men i litteraturen er gjerne utgangspunktet Daniel Defoe og hans historie om Robinson Crusoe (1719), og det som etter Defoe kalles en robinsonade; historien om mennesket på den øde øya. Eller om mennesket som den øde øya, som J. M. Coetzee skriver i et essay – mennesket alene med sin Gud og naturkreftene.

Til ødemarken

Ida Hegazi Høyer debuterte med romanen Under verden (2112), der hovedpersonen forlot byen og bosatte seg i en hytte utenfor et småsted for å skrive bok. I sin fjerde roman går hun helt ut i ødemarken og gir vekselvis liv og stemme til øya Galápagos i Stillehavet og til personene som inntar øya. Romanen tar utgangspunkt i reelle hendelser fra 1930-årene, da flere personer prøver å slå seg ned på øya.

Stillehavsøya lar seg ikke sivilisere, men den og andre ødemarker nærer menneskenes tro på at det går an å starte på nytt. Med blanke ark. Forfatteren kunne gjerne ha diktet tiden om til 2000-årene, men hun holder seg til 30-årene. Det hadde hun ikke trengt å gjøre. Min anbefaling til alle romanforfattere som dikter på virkelighet og reelle hendelser: Dikt mer enn du holder deg til virkeligheten og reelle hendelser, og i motsatt fall: Skriv en artikkelsamling.

Øya blir tillagt menneskelige egenskaper, den får stemme og nærmest demoniske (eventuelt gudelike) evner. Den er i stand til å skille det ene mennesket fra det andre, og har ikke noe til overs for noen av menneskene. Også denne opplevelsen av øya, som en levende demon som ikke godtar menneskene inntreden, er i tråd med vitnesbyrd fra dem som den gang opplevde øya på nært hold. Det er et overraskende trekk; den levende øya som betrakter menneskene og venter på deres feiltrinn.

Angst og ensomhet

Tannlegen Carlo er den første som kommer. Ingenting går som han hadde tenkt. Angsten og ensomheten tar ham. Han begynner å skrive rapporter til sivilisasjonen han forlot, lager en postkasse ved stranden, og legger rapportene der i påvente av at mannskapet på et skip skal finne dem. Rapportene blir faktisk plukket opp, uten at han oppdager det før skip og mannskap er langt til havs. Og når skipet ankommer havnen, distribueres rapportene til avisene og folk tar del i tannlegens øyskildringer.

Idet historien om tannlegen begynner å bli monoton og langtekkelig, starter del to av romanen. Et ektepar – snill mann og tungsindig kone – reiser til øya for å finne roen sammen med tannlegene de har lest om i avisen. Når historien med ekteparet flater ut, bringes den mest eventyrlige figuren på banen. Baronessen kommer til øya med sine elskere, en flokk villige og underdanige menn. Og så spisser det seg til. Sjalusi. Begjær. Eiertrang. Kampen om tilværelsen, før det hele ender brått og litt ut av det blå. Hva var det som skjedde nå? Hva handlet dette om?

Lykketreff

Høyer er nok den typen forfatter som ofrer en velinformerende setning for en vellydende setning. Innimellom serverer hun lykketreff av noen setninger, for eksempel når hun elegant sier intet for å vise til inntekt i denne setningen: "Han var lei av storbylivet, tettheten og støyen, alle de intetbringende prosjektene menneskene hadde tatt fatt på."

Hun skriver høytlesningsvennlig og bruker mange og mer og mindre synonyme ord i oppramsende beskrivelser. Men hun har også den uvanen at hun altfor ofte vil rime ord i sine remser, for eksempel: gjemt og glemt, slippe og glippe, retning og metning, grønt og skjønt, klandrende og vandrende, ord og jord. Rimene vitner om lyd- og ordglede, men når det blir mange av dem, tar det oppmerksomheten fra andre ting, og rimene fremstår etter hvert som skjødesløse nødrim som skal redde en historie som halter og ikke har noen klar retning. Rim og ordspill tilfører humor og letthet, men hyppigheten suger alvor, framdrift og troverdighet fra romanen.

Øya hviler fra begynnelse til slutt i sin ville natur og røper sin viten mot slutten; at mistilliten alltid vinner blant menneskene. Den tungsindige kvinnen lærer at "Det er ikke havet som stiger (…) det er vi som synker." Kvinnens replikk er megetsigende.

Norges beste unge forfattere? Les kommentaren av Ingunn Økland.

Innsikt

Men jeg vet ikke hva forfatteren vil formidle av ny eller gammel innsikt om livet på den øde øya. Det er noe skjødesløst og uferdig med romanen. Slutten virker forhastet. Personene er ikke nært nok beskrevet. Forfatteren presenterer tannlegen som en latterlig og oppblåst type, og det er morsomt å lese, men lettheten og humoren han er skildret med, hefter seg også på resten av personskildringene og romanhandlingen.

Jeg tror selvsagt på forfatterens forelegg og kilder, men avgjørende hendelser i romanen virker likevel ikke tilstrekkelig motivert i selve romanhandlingen. Forfatterens forsikring i etterordet om at bokens bisarre handling virkelig bygger på virkelige fortellinger fra virkeligheten, skaper nesten inntrykk av at heller ikke forfatteren tror på sin historie. Om en romanperson er litt eller mye bygd over faktiske personer, må romanpersonen og de handlinger han utfører være motivert i romanen. Det nytter ikke å lene seg på virkeligheten.

Bok roman

Fortellingen om øde

Ida Hegazi Høyer

Tiden Norsk Forlag

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Nordmenn og samer går til krig i debutromanen til Tharaniga Rajah

  2. KULTUR

    Minneord om Beate Grimsrud: «Den gamle bokseren ga seg ikke uten kamp»

  3. KULTUR

    Ingunn Økland: Denne romanen er en besk advarsel mot å skaffe seg et farløst barn

  4. KULTUR

    Bokanmeldelse: «Svak satire over Facebook-Høyre»

  5. KULTUR

    Lurer du på hva du skal lese i sommerferien? Her er årets beste bøker så langt

  6. KULTUR

    Levi Henriksen er en suveren forteller, og kan anbefales også til folk som vanligvis ikke leser romaner