Kultur

Malplassert satire

Det Norske Teatrets oppsetning av Koltès er risikovillig, men uforløst.

Lasse Kolsrud som Seljaren og Hallvard Holmen som Kjøparen i Det Norske Teatrets oppsetning av Bernard-Marie Koltès. Fredrik Arff

  • Therese Bjørneboe

**I einsemda på bomullsmarkene

av Bernard-Marie Koltès

Première 20. februar

Oversatt av Sylfest Lomheim

Regi: Tormod Carlsen

Scenografi: Heidi Dalene

Det Norske Teatret, Scene 2**

«A play is a poem standing up» — sa Lorca, og gjengis ofte av Jon Fosse. Det kunne også vært et motto for I einsemda på bomullsmarkene av den franske dramatikeren Bernard-Marie Koltès. Stykket kan leses som et «oppreist» dikt, men det er ingen enkel jobb å få det opp å stå på scenen.

Stykket er en dialog mellom to menn, som på Det Norske Teatret blir spilt av Lasse Kolsrud og Hallvard Holmen. Den ene er selger, den andre kjøper. Men det er en hemmelighetsfull tekst, som aldri avslører hva slags varer det er snakk om. Sex, dop, eller følelser?

Hva er en deal

Manuset er bare på noen og tyve sider, delt opp i 36 nummererte replikker. Dette eiendommelige grepet er kanskje ment å gi regissører og skuespillere et kart å navigere etter. For det er ingen sceneanvisninger som oppgir hvor vi er, eller hva karakterene foretar seg. Det kan bringe tanken til musikalske satser. Men når taleflommen stadig avbrytes med et «gong» , kan det også henspille på bokseringen.

I begynnelsen av stykket kommer Koltès med en viktig «saksopplysning»: «Ein deal er ein forretningtransaksjon som handlar om verdiar som er forbotne eller strengt regulerte, og som blir inngått på nøytrale eller ikkje nærare definerte stader (…).» Hvis man tar dette som en regianvisning, kan det forstås dit at rommet – forstått som en konseptuell og kognitiv størrelse – må være overordnet i forhold til et fysisk sted. Man bør altså vokte seg for realistisk illustrasjon.

Rotløse karakterer

Koltès’ stykker kjennetegnes ved at de utspiller seg på ikke-steder, som parkeringsplasser eller gatehjørner. Karakterene er likedan rotløse, kriminelle, preget av en destinasjonsløshet. Mennesket er menneskets skjebne, men forbindelsene er upersonlige og flyktige. Det er rart at forestillingen har valgt å kalle karakterene for Kjøparen og Seljaren – når den sistnevnte kalles «Dealer» hos Koltès. I teksten blir det aldri klart hva transaksjonen gjelder. Men det dreier seg om noe som utveksles «i dei forbodne timane og på dei forbodne stadane». Og kanskje endatil om noe ikke-eksisterende, for i dette forhandlingsrommet gjelder det «å selja utan å ha noko å selja, kjøpa utan å ha noko å kjøpa».

Alt blir kjøp og salg

I Tormod Carlsens iscenesettelse følges omskrivningen fra Dealer til Seljaren opp av andre valg som medfører et skift i perspektiv. Publikum oppfordres til å kjøpe vin og øl fra baren, og tilbys rabatt på teaterbilletter. Når bakveggen er utstyrt med logoen til REMA blir tidlig klart at målskiven er et samfunn hvor alle forhold blir redusert til kjøp og salg. Spørsmålet er om stykket kler en så opplagt samfunnskritisk innfallsvinkel. Samtidig er det som om forestillingen nøler, for det er noe geipende og selvironisk over publikumshenvendelsene.

Kolsrud og Holmen har den utfordrende oppgaven å formidle en tekst som er nærmest uforståelig, lest setning for setning. Men der det konsekvent forretningsmessig språket også utstiller noe som er dypt språkløst og følelsesmessig uartikluert. Slik man kan forestille seg de to mennene som dyr som kretser omkring bålet, som jo er en banalitet eller klisjé — men samtidig ironisk. Ironien er tilsiktet av Koltès. Men på Det Norske trekker den nåtidige kritikken forestillingen i retning av satire — ikke ironi. Rollene blir for utstilte, og teksten for enstonig, i mangel av noe mytisk eller underliggende erotisk. På slutten kommer det to plastikk-haier svevende inn på scenen, som følger hver sin bane. Det setter et fint punktum for en risikovillig, men uforløst oppsetning av en vel og merke ekstremt vanskelig teatertekst

Les mer om

  1. Anmeldelse

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Anmeldelse: Musikalsk og litt innesluttet teater inspirert av Åstaulykken

  2. KULTUR

    Toppkarakter til Kirsebærhagen: «Uendelig vakker og svært interessant».

  3. KOMMENTAR

    Vår anmelder: Teatrene har en sjanse til å bety noe for folk i krisetid, men isteden permitterer de ansatte.

  4. KULTUR

    Når flyktningkrisen strander på scenen

  5. KULTUR

    Anmeldelse av «Medea»: «Spekulativt og grusomt kjedelig teater »

  6. KULTUR

    Bare nesten renset