Kultur

Et lite kjærtegn tel hæin Alf

Mange ville nok itte tru at visene tel Prøysen skulle vara aktuelle for øss idag. Men je trur at dom er minst like aktuelle nå, for det er mange måter å vara fattig på, sjøl om vi bor i et av vælas rikeste læind, skriv hu Maj.

Rudshøgda i Ringsaker. Statuen av Alf Prøysen i froststemning, fanget av Aftenpostens Stein J. Bjørge Foto: stein j. bjørge

  • Maj Britt Andersen

« Hele væla er bære jordbær, finn et strå og træ dom på…. », sang je.

Å synge Prøysens viser har je gjort sia je var lita jinte på Toten på slutten ta 50-tallet.

«Hæin Alf gjør øss jinten så sterke», sa a bæssmor, det var itte så vanlig å gjøra det på den tia.

Bæssmora mi var stolt ta «arbeiderdikteren» vår. Vi syns liksom at vi kjinte'n og at'n var litt våres, sjøl om'n kom helt fra den æindre sia ta Mjøsa.

Hæin tala nesten som øss, hæin hadde vøksi opp i det såmmå læindskapet, rik på vakker natur, men fattig på mye ænna, og likevæl lykkelig.

Maj Britt Andersen har med personlighet og innlevelse tolket Alf Prøysens tekster. Foto: Neegaard Dan P

Prøysen hadde nemlig ei bæssmor som var sjølve «lyset» i livet hass, og hu var, akkurat som bæssmora mi, opptatt ta å finne «tona» i livet. «Rør æiller verket som laga låten, nei, slike ting har vi ittno med, men er du stille og følgje takta, så har du tona i ny og ne.»

Je gret fysste gongen je sang «Spelldåsen», det var ei lita helsing frå lykkens grend, og det var minnene fra sin egen barndom Alf Prøysen skildret så vart og fint.

Hæin glømte ældri røttene sine, og fattigdommen som hæin levde i, sette sitt preg på Prøysens diktning.

Det var nok grunnen tel at a bæssmor syns «stemma hass Alf» var så viktig for øss alminnelige folk å lytte tel. Hu skrudde opp volumet på radioen, når'n Alf sang, mens gardbrukera på flatbygdene skrudde ned volumet, så itte arbeidsfolket deres skulle få griller i hugu ta å høre på denna griskokken som hadde vørti så populær.

Det er rart å tenkje på at detti er over 50 år sia, og mange ville nok itte tru at visene tel Prøysen skulle vara aktuelle for øss idag. Men je trur at dom er minst like aktuelle nå, for det er mange måter å vara fattig på, sjøl om vi bor i et av vælas rikeste læind.

«Det var en liten gutt som gikk og gret og var så lei. Hæin skulle tegne Babylon, men lærer'n hæin sa nei! Du ska få en dag i mårå, » sang je for å trøste gutten som itte fekk tegne. Sjøl var je så heldig å ha ei lærerinne som hadde tru på at det var like viktig med tegning som med regning.

Synge fekk vi også lov tel, hår eneste dag, og vi åpnet gjerne skoledagen med ei Prøysen-vise.

På midten ta 60-tallet fekk vi fjernsyn, og da vart vi kjent med Alf Prøysen som Romeo Clive og Anne Cath. Vestly som Kanutten. Det var to kunstnere som spredde mye glede, og som tok øss onga på alvor. Ja, det er godt vi har tatt vare på minnene, for de første åtte (ta elleve) episoder i denni serien har vørti slette i NRK for lenge sia.

Je slutte å høre på Prøysen da je gikk inn i tenåra. Det var mye «kulere» å synge Aretha Franklin og hennes soul-låter da.

Men je måtte tørke bort ei tåre i auvkroken da Alf, sjølveste barndomshelten min, sovne stille inn ei novembernatt i 1970.

Etter mange år «møtte» je dikteren att, denni gongen på Det Norske Teatret i Oslo. Året var 1988 og je skulle få spelle «Prøysen-jinte» for fysste gong. Je var stolt og glad for rollen je hadde fått, og tenkte at je kunne min Prøysen.

Det kunne je slettes itte, det var mye ta forfatterskapet hass je itte hadde hørt om. Såpass mye, at je gikk tel biblioteket for å låne «Prøysens samlede verker». Der fant je ukjente tekster, som det itte var skrivi melodi på fra før, og «lørdags-stubbene», med skildringer fra barndomsåra tel Prøysen, hadde je heller itte lest så mye ta.

Hæin skreiv om dom som hadde minst i samfunnet, og heltene hass var æilltid onger, de små og de rare. Je vart kjent med en «ny» dikter gjennom ukjente viser og historier. Je oppdage en Prøysen som hadde mange lag i tekstene sine, såre og vemodige, veldig forskjellig i uttrykket fra de humoristiske, kjente sangene je hadde vøksi opp med.

"Å, je er så lei ta kjærlighet og evig din og gyllen ring og ærlighet. Je vil stå i sno og vind, fryse blå i sjel og sinn. I mitt hjertekammer slepper ingen inn.

Et lite kjærtegn fra en som går forbi, kæin varme den som står igjen," sang je med nyskrevet melodi, og var lykkelig for at je hadde oppdage denni skatten.

"Det er mange slags kjærtegn, det er itte bære å skubbe kjaka og småkysse. Det er itte bære å slokke lyset og legge seg i hopes. Å, nei….et kjærtegn kæin vara så mye rart, det," formidle je tel æille som ville høre om "småjinta som støtt hadde vøri så gla' i far sin og takknemlig for lite." Je vart nysgjerrig på det je oppfatte som en mer lyrisk Prøysen, og etterhvert fant je mange "ukjente" tekster, som ble tel min første Prøysen-CD.

Åssen hadde mitt forhold vøri tel den store dikteren idag, hvis je itte hadde oppdage denni skatten? Je vil tru at je fremdeles hadde vøri gla' i min barndoms Prøysen, slik je var da je var lita jinte på Skreia. Men je er takknemlig for at je fekk gå i dybden ta diktningen hass, slik at je skjønte hvor viktig "stemma tel Prøysen" er, som a bæssmor sa. Vi får håpe at onga som veks opp idag, også har ei bæssmor som kæin åpne opp kista si, med Prøysens skatter i.

Kjære Alf, takk for "Gode minner, gærne minner, hele væla er bære minner, finn et strå og træ dom på… .". Det ska' vi synge inn i hundreårsåret , vi må ta vare på denni arven etter deg. Je vil fortsette å videreformidle "lørdags-stubbene" og synge visene dine, men det blir ittno jubileum i Prøysenstua, hvis itte æille blir med å syng: "Blåklokkevikua — den var lykka for meg. Blåklokkevikua - som je lengte mot deg."

Les også

  1. Jubilant i grålysningen

  2. Strekker meg etter idealer

  3. Jubilant i solnedgangen