Forrige helg hadde A-magasinet en artikkel om menn som sender bilder av sine edlere deler til folk (i de fleste tilfeller kvinner) som de ikke kjenner. Også språkspaltister får den slags bilder. For meg fremstår det som nokså gåtefullt at en del menn synes dette er en god måte å nærme seg en kvinne på, men en viss språklig interesse har jo fenomenet.

På engelsk kalles et sånt bilde for dickpic, der den første delen er et velkjent ord for det mannlige kjønnsorgan og pic en kortform for picture. Ordet dickpic brukes også i norsk, blant annet i A-magasinets artikkel. Det er her kjønnet kommer inn, og da snakker jeg om det grammatiske kjønnet. Genus, som grammatikere kaller det.

Typisk norsk å velge hankjønn

For hva skjer med kjønnet på engelske ord som lånes inn i norsk? Norsk har tre kjønn, og engelsk har som kjent bare ett (eller ingen, avhengig av hvordan vi definerer). Vi importerer hauger av engelske kjønnsløse substantiver, og det innebærer at hvert eneste substantiv må tildeles kjønn før vi kan bruke det.

Når ord som Ipad, foundation, printer – og altså dickpic – brukes i en norsk setning, må vi nærmest øyeblikkelig bestemme oss for om vi skal si en, ei eller et, og for hva slags endelse ordene skal ha i bestemt form. Heter det et foundation eller en foundation? Printeren eller printeret? Vi har valgt hankjønn på begge disse ordene, og det er typisk for engelske lånord i norsk.

Aftenpostens språkspaltist, Helene Uri, er forfatter og har doktorgrad i anvendt lingvistikk og hovedfag i nordisk. Hun har nå en professor II-stilling ved Norsk barnebokinstitutt.
Roald, Berit / NTB scanpix

Så å si ingen substantiv blir hunkjønn

Maskulinum er den suverene vinner. Vi kan virkelig snakke om en grammatisk seierherre: Så å si ingen substantiv blir hunkjønn, kanskje rundt femten prosent blir intetkjønn, og resten blir hankjønn! Femininum er nærmest radert ut. Selv ord som betegner kvinner, som businesswoman og lady, er blitt hankjønn i norsk. Formen bitcha forekommer, men som oftest ser og hører jeg folk bruke formen bitchen.

Og hva med ordet som var utgangspunktet vårt denne uken, dickpic? Jeg søker og får treff på både ”et dickpic” og ”en dickpic”, men det ser ut som om hankjønn er mest brukt. Høyst passende.

Men hva med alle de andre ordene?

For en viss sammenheng mellom grammatisk kjønn (genus) og biologisk kjønn (sexus) er det jo. Hanndyr er ofte maskulinum (m), og hunndyr er ofte femininum (f): oksen (m) – kua (f), katten (m) – katta (f), hanen (m) – høna (f). Og det heter gutten (m) – jenta (f), og la oss føye til: mannen (m) – dama (f).

Joda, det finnes mange unntak, men likevel er det en nokså opplagt forbindelse. Men hva med alle de andre ordene? De som ikke viser til dyr eller mennesker? Hva er det som gjør at noen ord blir hankjønn, andre hunkjønn og andre igjen intetkjønn? Det finnes forskning som viser sammenheng mellom genus og sexus, og som viser at tilordningen er regelstyrt. Trond Trosterud ved Universitetet i Tromsø er en som har arbeidet med dette.

Vi skal nøye oss med én av reglene han setter opp: Naturfenomen som ligner skåler, groper eller huler, er hunkjønn. Avlange objekter og formasjoner i naturen som rager opp, er hankjønn.

Pølsepost er muligens et ord som faller i smak

Og da er vi tilbake til utgangspunktet vårt, nemlig et norsk ord for det enkelte menn sender til fremmede. Noen av de eksemplarene jeg har fått tilsendt, rager opp. Hva med ståtablå? Nei, kanskje ikke.

Finnes det ikke noe godt norsk avløserord for dickpic? Det engelske rimer så fint. Om vi ikke får til et med rim, har jeg iallfall hørt noen allittererende eksempler, som penisportrett og fallosfoto. Jeg har mottatt de fleste bildene som e-post, og pølsepost er muligens et ord som faller i smak, selv om fenomenet ikke gjør det. For hva skal man gjøre, annet enn å himle med øynene, le overbærende og slette? Et morsomt ord for fenomenet hadde kanskje hjulpet.