Tyrkisk pepper, brasiliansk hete
Asli Erdogan:<br></br> BYEN MED DEN RØDE KAPPA <br></br> Oversatt av Gunvald Ims<br></br> Gyldendal<br></br> Kruttsterk roman fra lite kjent forfatter om møtet mellom en ung tyrkisk kvinne og det sydende Rio de Janeiro.
Turkey: ten points,la Turquie: dix points. Tidligere har jeg skrevet begeistret om tyrkeren Orhan Pamuk. Nå foreligger Asli Erdogan — ung, tyrkisk og kvinne - på norsk. Jeg må innrømme at jeg aldri har hørt om forfatteren, men "Byen med den røde kappa" er uten tvil det beste jeg har anmeldt denne høsten.Overveldende, voldsom og rå: Slik er denne teksten og byen den beskriver, der skuddsalvene høres dag og natt, og med "folk som bæsja eller masturberte midt på gata". I denne smørja kræsjlander Özgür, Erdogans hovedperson. Møtet med byjungelen er skjellsettende og virker sterkt på tyrkerinnens nerver: "Hun kjempa mot kvalmen med å bite seg så hardt i hendene at de nesten begynte å blø. Det var som om patroner ble skutt inn i hjernen hennes." Ikke minst er heten drepende klebrig, for kropp og tanke: "Av og til var hun på nippet til å bli gal. For å opprettholde trua på en virkelig ytre verden, kasta hun seg ut i gata som brant som en bakerovn... Leppene var sprukne av tørst, urinen var gjørmefarga. Det gnistra i blå lyn for de blasse øynene hennes."
Ingen smålige hensyn
Når jeg siterer såpass omfattende fra boken, er det fordi jeg sliter med å finne norske adjektiver som yter den rettferdighet. Dette - hvorvidt en malstrøm av nylig uerfarte inntrykk kan gjengis i skrift - er blant utfordringene boken reiser. Etter mitt syn er "Byen med den røde kappa" et meget levende bevis på at det går an. Ingen i Norge, det måtte i så fall være Bertrand Besigye, skriver som Erdogan. Hun serverer en sterkt krydret sansegryte full av lukt, lyd, smak, farger og musikk. Metaforene, og dem er det mange av, treffer denne leseren omtrent som de nevnte patronene. Byens hektiske livsrytme, dens kaotiske og desentraliserte geografi, er avleiret i en montasjeliknende struktur med sterke brudd mellom tekstflatene. Kronologien nærmest imploderer, uten at det går ut over leseropplevelsen, tvert imot. I tillegg gjenspeiles subjektets oppløsning - eller snarere: oppsmelting under Brasil-solen - ved et stadig perspektivskifte: Fra setning til setning veksler Özgür mellom å være "hun" og "jeg". Pendlingen kan skyldes at hovedpersonen åpenbart har mye til felles med forfatteren, som oppholdt seg i Rio for å arbeide med en doktorgrad, men ga det opp til fordel for forfattergjerningen. Også Özgür søker til skriften, for å lappe sammen livet, og teksten hun skriver heter . . . ja, nettopp: "Byen med den røde kappa". Med andre ord oppheves langt på vei skillet mellom forteller og forfatter. Det er dristig, nesten uforsiktig gjort, og romanen fremstår for meg som en eneste kraftanstrengelse, der Erdogan har satset alt på ett kort: at leseren rives med.
Byen og eksilet
Slik Dublin og Joyce hører sammen, eller Praha og Kafka - slik vil Rio for meg fra nå av være uløselig knyttet til Asli Erdogans navn. Med "Byen med den røde kappa" skriver hun seg inn i en fremtredende romantradisjon i det forrige århundret: bydiktningen. Er Erdogans Rio et "moderne" byhelvete som knuser individet under sine larveføtter? Eller er Özgür en "postmoderne" heltinne som ekstatisk går opp i byens flimrende spill? Det er som om "Byen med den røde kappa", der Rio nærmest som en levende organisme eter seg opp mellom ordene, sprenger slike europeiske tankeskjemaer. Som frivillig deklassert, utenlandsk, fremmedspråklig og stilt overfor en helt annerledes erotisk kultur, er Özgür fremmedgjort ganger fire. Det er, i parentes bemerket, noe selsomt for en nordmann å lese at en kvinne fra det "eksotiske" Tyrkia omtaler seg som "nordboer" og "kald, semulepuddingaktig", og teksten kan sikkert åpnes ved postkoloniale og feministiske teorinøkler.Hvorfor avbryter ikke Özgür sitt selvvalgte eksil? Hvorfor drar hun ikke hjem til tryggheten? Den Özgür som sleper seg gjennom Rios gater, er ikke lykkelig. Hun ruger på en ensomhet som sprer seg i kroppen lik "en smerte en ikke kunne finne senteret til". Men det er ikke bare Rio som forårsaker denne ensomheten, og Rio forårsaker ikke bare ensomhet. Tvert imot gir byen henne et identitetsskapende livsinnhold, for ikke å si -prosjekt. Özgür slipper ikke Rio, for å parafrasere Bibelen, før hun har tømt den for mening. I forlengelsen av teksten kan man spørre: Hvordan forholde seg til det fremmede? Eller mer spesifikt: Hvorfor forbli i sitt opprinnelige miljø, all den tid Rio de Janeiro, med sin elendighet og prakt, er et like "representativt" sted for livet her på jorden som Oslo og Istanbul?
