Kultur

Er det vakkert, eller bare klissete?

Ola Gjeilos musikk utforsker grensene mellom vakkert og klissete, mens Peter Herresthal spiller Ørjan Matre og Henrik Hellstenius fiolinkonserter med hjerte, uten sentimentalitet.

Musikken på Ola Gjeilos nyeste utgivelse er pen, følelsesdrevet og enkel, og det er både dens styrke og dens svakhet, mener vår anmelder
  • Maren Ørstavik
    Maren Ørstavik
    Anmelder av klassisk musikk

**Ola Gjeilo: Ola Gjeilo ( Decca)

Med Tenebrae og Voces8

Karakter: 3**

**Hellstenius & Matre: Violin Concertos ( BIS)

Med Peter Herresthal (fiolin), Stavanger Symfoniorkester, Rolf Gupta (dir.)

Karakter: 5**

Ola Gjeilos første plate på Decca er en vakker samling stykker for kor, piano og strykere, spekket med fyldige akkorder og iørefallende melodier til tekster hovedsakelig fra den katolsk liturgi. Det er ikke rart at Gjeilos musikk, kanskje spesielt åpningssporet Ubi Caritas, allerede er blitt populær blant norske kor. Det er morsom musikk å høre på – og synge – fordi den er full av tilgjengelige referanser. Her er den kirkelige koraltradisjonen blandet med disneyaktige ornamenter, filmmusikk og popballader. Musikken er pen, følelsesdrevet og enkel, og det er både dens styrke og dens svakhet.

Mellom easy-listening og publikumsfrieri

For selv om Gjeilos selvtitulerte album er lekkert produsert, instrumentbalansen er fin og koristene i Tenebrae og Voces8 er fleksible og overbevisende, er dette musikk som beveger seg i spennet mellom easy-listening og svulstig publikumsfrieri. Det kan være gøy, særlig som et innslag i en korkonsert med mer substansiell musikk. Men på et helt album blir det enerverende, på grensen til klissete.

Kombinasjonen av form og innhold er heller ikke helt uproblematisk – å pakke de seriøse, latinske tekstene om tro, mysterium og lidelse inn i så enkel og behagelig musikk føles nesten galt. Det kan i hvert fall ikke sies å være gjensidig utfyllende.

Disney-magi versus europeisk modernisme

I en helt annen ende av den norske samtidsmusikken er Ørjan Matre og Henrik Hellstenius. Der hvor jeg mistenker at den New York-baserte Gjeilo ikke blir så fornærmet over å bli kalt svulstig eller disney-aktig, står både Matre og Hellstenius stødig i en mer eksperimentell, europeisk moderne tradisjon, om enn på hver sin måte. På denne platen spiller Peter Herresthal og Stavanger Symfoniorkester Hellstenius og Matres fiolinkonserter, samt Hellstenius’ underfundige Like Objects In A Dark Room , og Matres fargeklatt Presage .

Karakter og forutsigbarhet

Hellstenius’ konsert, In Memoriam, skrevet til minne om hans avdøde far, er en gestisk, minimalistisk og karakterdrevet ensatsig komposisjon, med skjeve rytmer og en solostemme som veksler mellom lyrisk syngende og hissig skrapende. Det låter som en mystisk og litt tilslørt historie – intenst, men usentimentalt fortalt av Herresthal.

Matres konsert er større, både i orkester og musikalsk bredde. Han får Herresthal til å spenne fiolinen til det ytterste og vever et nærmest utenomjordisk bilde av eteriske, spinnende fiolin-figurer, mot dype treblåsere og mørke stemninger. Lydbildet blir fargerikt og fyldig og kontrastene er herlig tilfredsstillende. Motsetningen til Gjeilo blir tydeligst her: det er vakkert, uten å være forutsigbart.

Les også

  1. Man kunne tro at en så ung musiker ville blitt konsertens svake ledd.

  2. Fruktbar komposisjon

  3. Snart 90 år gammel dirigent byr på et ungdommelig levd liv

Les mer om

  1. Anmeldelse
  2. Plateanmeldelse
  3. Klassisk musikk