Kultur

Her er Amazons nye forfører

Blir egentlig livet enklere av alle de nye apparatene vi fyller livene våre med? Ja, og nei.

I likhet med Apples nye Mac Pro-maskiner er Echo påfallende erotisk i sin falliske søyleform. Om man heller mot det feminine kan den til og med minne om strømpekledde legger, mener Kjetil Røed.
  • Kjetil Røed, anmelder og kritiker

I disse dager lanseres Amazon Echo, en «smart» høyttaler som hører deg når du snakker til den. Det er bare å si «Alexa» så har du dens oppmerksomhet. Alexa kan spille musikken du ber om, skrive mail og handlelister, samt svare på fakta-spørsmål, uten at du trenger løfter en finger.

I reklamesnutten for Echo ser vi hvordan «hun» raskt veves inn i familiens hverdagsliv, som et ekstra familiemedlem. «Hvordan skrus den på,» spør yngstejenta, hvorpå den opplyste husfar svarer at «den alltid er på.»

Det som ikke nevnes i reklamen er at man kan shoppe gjennom høyttaleren. Dette er nok dens viktigste funksjon, selv om Amazon vil lure oss til å tro noe annet. Du trenger ikke engang sette deg foran datamaskinen og klikke på det du vil ha: Det er bare å rope ut dine behov til så er Alexa på saken.

Med Echo har vi fått et salgsvindu for Amazon rett inn i stuen, som alltid er åpen, men som underkommuniserer at den gjør shopping enklere og til en naturlig del av ditt eget hjem.

Du kan i realiteten ligge på sofaen og la høyttaleren gjør jobben til du skal legge deg.

Kulturens grunnlag

Echo beveger seg vekk fra det synlige funksjonelle: Knapper og design som avslører hva som befinner seg inne i høyttaleren, eller som viser hva den gjør, erstattes av forførerisk eleganse.

I likhet med Apples nye Mac Pro-maskiner er Echo påfallende erotisk i sin falliske søyleform. Om man heller mot det feminine kan den til og med minne om strømpekledde legger. Eller kanskje en mikroversjon av det gåtefulle, svarte, monumentet i Stanley Kubricks 2001 ?

En slik design markerer i hvert fall at vi beveger oss vekk fra en hands-on følelse av at produktet er et redskap man kan bruke, men heller en fetisj eller noe gåtefullt man betrakter.

Men det er ikke bare produktets funksjonalitet som innhylles i en forførerisk aura, men drømmene om et bedre og enklere liv som kanaliseres gjennom det. Når maskiner overtar det slitsomme arbeidet for oss, kan vi bruke tiden på mer givende aktiviteter, hevdet økonomen John Maynard Keynes.

I dag opprettholdes denne forestillingen primært av reklamebransjen, med sine hule løfter om et bedre liv.

For vi får det ikke noe bedre av disse hjelpemidlene, vi blir stressede og distraherte, skal vi tro teknologiskribenten Nicholas Carr. «Er vi ikke forsiktige, vil automatiseringen av mentalt arbeid, ved å forandre intellektuelle anstrengelsers mål og mening, tære opp selve kulturens grunnlag: vårt behov for å forstå verden,» skriver han i sin nye bok The Glass Cage – automation and us .

Alltid på

På Amazons nettsides forsikres om at høyttaleren ikke spionerer på oss, men man trenger ikke være Edward Snowden for å skjønne at en mikrofon tilknyttet et multinasjonalt selskap som «alltid er på» gir en del muligheter vi bør reflektere grundig over om vi vil ha over dørstokken.

At enkle oppgaver overtas av maskiner er likevel ikke noe nytt. Smarttelefoner husker busstider og navigerer i GPS-koordinater for oss. Nettbrett samler alle oppgaver på en skjerm: Nettbank, venner, dagbok, foto, film og bøker.

Men tilgjengelighet på informasjon og mennesker døgnet rundt utmatter oss. Vi får hverken den hvile eller tankepause vi trenger for å vite hvem vi er eller hva vi vil i verden.

Er vi online med smarttelefoner, nettbrett eller smarte høyttalere er vi alltid eksponert for andre og for en konstant strøm av forespørsler og tilbud – vi er ikke tilbaketrukket, vi er ikke fred, vi er i et offentlig, digitalt, rom. Det er ikke sunt.

Har vi ikke et sted å trekke oss tilbake fra verdens krav, vil vi til slutt gå til grunne, sier filosofen Hannah Arendt i sin bok Vita Activa (1958).

Et eget rom

Vi trenger det private rommet hvor vi hverken eksponeres for konsum, karrièrejag eller andre mennesker. Uten dette rommet vil vi ikke kunne lade batteriene og dyrke frem de særegne kvalitetene hver og enkelt av oss har.

Produkter som alltid er på nett, som alltid gjør varer og mennesker tilgjengelige for oss, tærer opp dette så nødvendige tilbaketrekningens sted om de får dominere for mye. Vil vi leve i en virkelighet hvor alt er tilgjengelig og selv de enkleste oppgaver overtas av maskiner og automatiserte prosesser? En verden hvor det å fordype seg eller anstrenge seg ikke lenger definerer hvem vi er?

Det er på tide å stikke fingeren i jorda og gjøre opp status.

Skal vi da melde oss ut av teknologien? Nei, og mange av de tingene vi omgjør oss med gjør unektelig hverdagen enklere for oss, ingen tvil om det. Men vi må bli flinkere til å skru av eller legge vekk hjelpemidlene en gang imellom. Gjør vi ikke det kan de begynne å styre oss.

Så nei, Alexa, du får ikke «alltid være på» hjemme hos meg. Jeg foretrekker å slå opp i bøker og skrive mine handlelister selv. For du gjør ikke verden enklere. Du gjør den mer kaotisk og masete.

Det vi trenger er ro, konsentrasjon og evne til å tenke grundig gjennom ting.

Les også:

Les også

AUF har bestemt seg for minnesmerke

Les også:

Les også

  1. Google-generasjonen kjøper kunsten sin på nett