Kultur

Ut av det selvbiografiske

Skuespiller og filmkritiker Synnøve Macody Lund måtte frigjøre seg fra det selvbiografiske jeget og vende tilbake til den ironiske distansen for å fullføre sin debutroman.

Synnøve Macody Lund måtte slette halve romanen for å frigjøre seg fra det selvbiografiske jeget. Når jeg leser romanen i ettertid, ser jeg en higen etter en slags uangripelighet for å få lov til å være så ærlig og rå som overhodet mulig. Jeg leker mye med den selvbiografiske tonen, men tar også kontroll slik at det er jeg som har «The Upper Hand», sier hun. Dan P. Neegaard

  • Nordis Seel Tennes

Med utgangspunkt i en rammefortelling om sin egen slagrammede far skriver Synnøve Macody Lund om tre sterke kvinner som opplever å miste grepet om sin egen historie.

Synnøve Macody Lund er for tiden travelt opptatt med innspilling av den nye nordiske tv-serien Black Widows i Helsinki. Mellom slagene er hun hjemme i Oslo for å lansere debutromanen Personar du kanskje kjenner som kommer på Samlaget neste uke. Boken skulle egentlig være ferdig for ett år siden. Men slik gikk det ikke.

— Det var ett eller annet som var feil. Noe jeg ikke klarte å lande. Så forsvant halvparten av boken. Jeg drepte historier jeg hadde jobbet masse med, og skrev helt nye, sier Synnøve Macody Lund mens hun røyker ut av verandadøren.

Lappetepperoman

Det eneste hun beholdt av romanen var deler av rammefortellingen som foregår på Stord hvor hun selv er vokst opp. Romanens hovedperson Synnøve reiser hjem til sin slagrammede far for å skrive og feire jul. Mens hun sitter og skriver i barndomshjemmet blir faren for nær, og historiene om han slik han var før han ble syk blir for nostalgiske. Slik opplevde også den virkelige Synnøve det å skrive om sin far som også ble rammet av slag.

— Da jeg skrev om far og datterforholdet følte jeg at det var noe som falt vekk fra stemmen min, fordi det ble så nostalgisk og svulmende. Det opplever jo Synnøve i boken også. Det er så sårt mye av det, sier hun.

Løsningen for begge Synnøvene ble å skrive resten av romanen som en slags lappetepperoman med et komplisert multiplot, hvor fortellingene om de tre kvinnene Live, Anna og Mari veves sammen av historier fra fortiden, møter på trikken, en fest på Hausmania og en teateroppsetning av Anna Karenina. Blant annet.

— Tonen i delene om faren er sår, ærlig og ektefølt med en respekt for emnet og karakterene. Men jeg kjente at jeg ikke kunne skrive en bok som bare var det. Jeg måtte ha et motstykke til alt det selvbiografiske i rammefortellingen. Løsningen ble å bruke flere personer og fortelle andre historier. Da løsnet alt, sier Macody Lund.

- Du sier i et intervju at du måtte skrive av deg ironien og den kule distansen. Har du klart det?

— Jeg var lei av den ironiske måten vi skrev på i Natt og Dag og andre gratisaviser. Man skal være så frekk og uangripelig, det er en helt egen greie som vi finpusset mye på. Jeg skrev av meg litt av den ironiske distansen i pappadelen, men så kom det en u-sving og jeg var tilbake i ironien igjen, sier hun.

Filmfortellergrep

Romanen skifter mellom Synnøve og faren som prøve å feire jul sammen på Stord, og de tre kvinnenes historier. Studenten Mari skriver en sammenlignende analyse av Virginia Woolfs roman Orlando og Sally Potters filmatisering av romanen, og forelsker seg i veilederen sin. Skuespilleren Live kjemper mot samboeren Evas overtak over henne. Skuespilleren Anna sitter i leilighetens og prøver å skrive om faren.

De tre kvinnehistoriene fortelles av en annen stemme enn den Synnøve på Stord bruker. Den kommenterer dem som en slags fortellerstemme i en film.

– Jeg husker første gang jeg så Magnolia , den måten å fortelle på gjør at det oppstår en kontakt mellom historiefortelleren og publikum. Jeg liker den episodiske strukturen der flere karakterers liv skapet et eget univers. Det minner om måten vi opplever livet, det er kanskje det som gjør denne strukturen så engasjerende, sier hun.

Tematikken er inspirert av filmen Stories we tell av Sarah Polley. Polley mistet moren i ung alder, og utforsker i filmen familiens minner og historier om henne.

— Historiene vi lager om oss selv er kjempefiktive og minner er upålitelige. Når en mister grepet om sin egen historie eller forandrer seg, som faren min gjør, skjer det noe dramatisk. Hva er vi når vi ikke kan holde fast i de historiene en skaper om oss selv? Det er vel det en kaller å miste seg selv.

Etisk merkelig

Synnøve i romanen skriver som om faren er borte og fortsetter å mystifisere ham. Når hun kommer dit hvor han er, så ser hun hvor teit det blir og hvor etisk merkelig det er å skrive når han ligger og snorker på den andre siden av veggen. Han er jo der.

- Var det noe du selv tenkte på da du skrev?

— Det har jeg kjent masse på. Bare det å skrive at han stammer, det å utføre det i skrift. Hva var mest vondt? Å skrive at han stammet eller vise det rent fonetisk? Sånne ting har jeg kjent mye på. Han har lest boken nå, og satte heldigvis pris på den. Selv om jeg skriver ut fra mitt eget forhold til min far er minnene upålitelige. Jeg har ikke ringt hjem og spurt hvordan det egentlig var. Jeg tenkte at nå skulle jeg skrive sånn som jeg mener det var. Dermed er denne delen, som folk kan oppfatte som selvbiografisk, egentlig like fiktiv som de andre historiene.

nordis.tennes@aftenposten.no

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Bokanmeldelse: Ironisk roman om psykiatri fra Twitter-kjendisen @GrusommeMarit

  2. KULTUR

    Stillferdig og uventet originalt fra Cecilie Enger

  3. KULTUR

    Forfatterne får i pose og sekk når ingen vet hva som er fiksjon eller virkelighet

  4. KULTUR

    Forfatter Kenneth Moe: «Selvbiografi er visdomslitteratur for duster, skrevet av duster»

  5. KULTUR

    Édouard Louis ble oppsøkt av en immigrant. De hadde sex, men det endte med tyveri, voldtekt og drapsforsøk.

  6. KULTUR

    Forfatter Leonard Ibsen: – Helt nødvendig å utlevere personlige erfaringer