Behersket debut
Man savner nesten det ubeherskede og klossete i denne debutromanen.
Når debutanter er så unge som Kathrine Nedrejord (f. 1987) og skriver så behersket, blir man nesten i stuss om skolen, forlaget og samfunnet forøvrig påfører ungdommen for snevre grenser.Man kan nesten savne det ubeherskede og grenseløse, det klossete og debutantaktige. En forfatter må ikke være enkel og behersket alt i første bok.
Kathrine Nedrejord er den typen forfatterdebutant man umiddelbart forstår man vil høre mer fra. Hun kan skrive, og hun kommer antagelig til å bruke store deler av fremtiden sin nettopp på det. Fordi det ligger for henne, som det heter. Eller det faller lett for henne. Så lett faller det for henne at hennes utfordring som forfatter antagelig blir å tynge sin skriving med selvpålagte begrensninger som kan tvinge frem det beste i henne.
Begrensninger? Kanskje heller utvidelser?
Nedrejord må utfordre sin letthet og lade sine scener med mer undertekst, hun må dytte mer politikk og samfunn inn i sine fint modulerte stemninger og beskrivelser, eller hun må gå enda tettere eller bredere inn i sine skildringer av byer og personer slik at mer enn følelser og nære relasjoner kommer til syne.
Hun må få det sosiale og samfunnsmessige til å stå frem i det individuelle.
Stilsikker.
Slikt kan man forlange av en forfatter som Kathrine Nedrejord. Men nå må ikke jeg få det til å høres ut som det er en rekke mangler med debutromanen hennes. Det er det ikke. Transitt er en stilsikker debutroman, et solid stykke arbeid av Nedrejord og forlaget.
Det handler om en ung kvinne som reiser hjem til Oslo for å finne seg selv etter et lengre opphold i Paris, der har hun jobbet som sekretær og vært elskerinnen til en gift mann. Det høres ut som en hvilken som helst film eller bok om gutt møter pike, og det er det for så vidt også.
Den norske kvinnen er litt over 20, mens den gifte elskeren er noe over 40.
Transitt er transport av mennesker fra et land til et annet. Som bilde antyder det transport fra en tilstand til en annen. Fra barn til voksen. Fra ubefestet til befestet. Fra oppvekst til oppvokst. Det handler om å reise ut for å miste seg selv og komme tilbake som en annen enn man var.
Det høres ut som klisjeer alt sammen, men man skal ikke harselere over overgangssituasjoner og merkeopplevelser som utvilsomt tilhører det menneskelige.
Nedrejord turnerer et gammelt tema om kjærlighet og begjær på en lett og uanstrengt måte.
Nesten ingenting er viktigere å skrive om enn kjærlighet, det må hun gjerne fortsette med. Allerede etter én side forstår man at forfatteren kan skrive, den første siden er skrevet, strøket og skrevet om igjen. Resultatet er blitt elegant, replikkene smetter hun uanstrengt inn i den løpende brødteksten. «Gardermoen forsvinner, jeg sitter i drosja, kikker ut av vinduet, kan fortsatt høre fly lette og lande over meg, ja, nå er høsten her, sier sjåføren, styrer mot sentrum.»
Romanen er en lang monolog og alt ses fra ett sted. Nedrejords styrke er følsomhet og observasjonsevne. Romanen er på en måte blitt en oppvekstroman, men den er ikke anmassende og tilbakeskuende, slik man ofte kan oppleve oppvekstromaner som synger om barndommens gater og streder. Hos Nedrejord er det ingen slik – mannlig? – nostalgi. Det handler ikke om gamle dager og en lykkelig barndom, forfatteren er befriende fri for den slags tilbakeskuenhet. Hovedpersonen sier et sted i boken at det ikke er trist at barndomsforhold går over.
Det er tristere når de varer ved. Forandring er det foretrukne. Sånn tenker den unge debutanten.
