Kultur

Forskere blir holdt på gress

Fagfolk frykter at omfattende bruk av midlertidige stillinger i akademia truer kvaliteten på norske universiteter og høyskoler.

Tone Gregers har vært ansatt i midlertidige stillinger siden hun tok sin doktorgrad i 2003. Hun frykter at mange midlertidige ansettelser truer kvaliteten i akademia. TRYGVE BERGELAND

  • Sandra Kolstad Ingeborg Moe

–Livet på gress er det livet som er godt inntil videre, så lenge det er gress. Men når vinteren kommer, blir noen sendt til slakteren. Er livet som midlertidig ansatt i akademia som livet på gress? Nei, for vi er mennesker og trenger forutsigbarhet, sier styreleder i Forskerforbundets lokallag ved Universitetet i Oslo, Eivind Balsvik, fra talerstolen på UiO, på et seminar om midlertidighet i akademia.

De oppmøtte skal snart få høre historiene til forskere som ble sendt til slakteren da vinteren kom. Det er sterke historier om å bli dratt hjem fra lovende karrièrer i utlandet, med løfter om stillinger som ikke blir noe av når det kommer til stykket. Og ikke minst beretninger om hva det gjør med en som menneske og forsker aldri å vite noe om sin egen fremtid.

–Dette har store konsekvenser for både mennesker og forskning, sier Balsvik.

Mange midlertidige.

Bruken av midlertidige stillinger ved norske universiteter og høgskoler er omfattende. Gjennomsnittet for midlertidige ansettelser i arbeidslivet generelt er på ni prosent. På universitetene og høyskolene er en av tre vitenskapelig ansatte ansatt i midlertidige stillinger. Det inkluderer midlertidige stillinger som det er bred enighet om at man vil ha, som stipendiat og postdoktorstillinger. Av ordinært vitenskapelig ansatte er 20 prosent ansatt i midlertidige stillinger.

Forskerforbundet setter nå inn støtet for i alle fall å få bukt med de ulovlige midlertidige ansettelsene.

–Noen midlertidige stillinger må vi ha, men som det er nå er nivået altfor høyt. Det er spesielt den ulovlige bruken av midlertidige stillinger vi vil til livs, sier Bjørn T. Berg, avdelingssjef i fagpolitisk avdeling i Forskerforbundet.

Må tenke på annet.

Tone Gregers ved Institutt for molekylær biovitenskap og Senter for immunregulering er en av forskerne som går på gress. Hun tok sin doktorgrad sommeren 2003. Siden har hun gått i midlertidige stillinger.

–Jeg har hatt to postdoc.-stillinger, på tre år hver. Det betyr i det minste mer langsiktighet enn for dem som er ansatt for to og tre måneder av gangen. Men det er klart det er ubehagelig ikke å vite hva som venter meg når denne postdoc.-stillingen er omme, sier hun.

Gregers mener midlertidighet i akademia går utover kvaliteten på forskningen.

–Uforutsigbarheten får en til å tenke på andre alternativer. Jeg tar også på meg andre oppgaver underveis. Disse tingene kan ta oppmerksomheten vekk fra forskning og nytenkning, sier hun, som mener at universitetene og høyskolene tappes for kompetanse fordi mange presses ut av systemet.

–Tidligere var statens konkurransefordel at den kunne tilby trygge rammer. Den offentlige forsknings— og utdanningssektoren mister viktige ressurser fordi mange ikke har mulighet til å få det lenger, sier hun.

Truer kvaliteten.

For midlertidigheten er ikke bare et problem for menneskene som må leve på gress de vet at må visne. Mange frykter også at det kan gå utover kvaliteten på forskningen og undervisningen ved universiteter og høyskoler.

Jan Fridthjof Bernt er professor i offentlig rett ved Universitetet i Bergen og tidligere rektor ved det samme universitet. Han var tidligere preses i Den norske Videnskaps-Akademi og er en av dem som mener at den omfattende bruken av midlertidige stillinger ved universiteter og høgskoler er en trussel mot den akademiske kvaliteten.

–Universitetene mister mye av sin karakter som forskningsinstitusjoner når midlertidigheten er så høy. Forskning er ikke bare konkrete oppdrag. Det handler om å bygge opp kompetanse som sitter igjen som en del av den nasjonale kunnskapsbanken. Vi husholder kunnskapsutviklingen på en svært lite fornuftig måte med en slik kortsiktig av-og-på-politikk, sier Bernt.

Leder i Universitets- og høgskolerådet (UHR), Jan I. Haaland, sier at rekrutteringen til universitetene og høgskolene er en av de største problemstillingene.

–Hvordan skal man trekke de beste hodene til akademia når gjennomsnittsalderen for få fast ansettelse er 43 år?

–Der setter du fingeren på noe som er veldig viktig og krevende. Vi må ha mye mer å lokke med enn usikkerhet for å få de best kvalifiserte til universitetene og høgskolene. Det er viktig at vi oppfattes som en attraktiv sektor, sier Haaland.

Bekymrede studenter.

–Vi synes det er trist at vitenskapelig ansatte er i den sektoren der det er flest midlertidige ansatte. Det påvirker rekrutteringen og har også betydning for kjønnsbalansen. Når gjennomsnittsalderen for en fast ansettelse er 43 år, må du henge med lenge før du har en trygg jobbsituasjon. Det har ofte betydning for kvinner, sier leder Ina Tandberg i Studentenes landsforbund. Hun mener også at dette går utover kvaliteten i undervisningen. –Det er jeg overbevist om. Når du er i en usikker situasjon, presterer du annerledes. Kanskje er man bedre i begynnelsen, men ikke over tid. Situasjonen er uholdbar, sier Tandberg.

  1. Les også

    Krever lovendring

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Hva er et fornuftig antall midlertidig ansatte ved universiteter og høyskoler?

  2. KRONIKK

    Unge forskere skremmes bort av mangel på faste jobber

  3. ØKONOMI

    Regjeringen vil ha korte utdanninger for voksne. Det møter motstand på universitetene.

  4. KULTUR

    Jon Arne Røttingen blir forskningsnorges mektigste mann

  5. KRONIKK

    Jeg frykter vi går fra å være en A-høyskole til et B-universitet og at studentene vil lide mest under det

  6. NORGE

    Landets høgskoler og universitet ferdig slanket