I mai 2011 var verdens underholdningssøkelys igjen rettet mot et festpyntet Palais des Festivals i Cannes. Ivrige autografjegere og fotografer håpet å få et glimt av kveldens to store trekkplastre, Sean Penn og Brad Pitt, som var kommet for å overvære verdenspremieren på deres nye film The Tree of Life, som siden skulle vinne Gullpalmen. En rad av svarte limousiner beveget seg langsomt opp mot den røde løperen. I en av bilene satt filmens kvinnelige hovedrolleinnehaver, Jessica Chastain, og gråt.

– Jeg var så overveldet og litt redd. Jeg visste ikke hva som kom til å skje, ikke hvor jeg var på vei, eller hvordan premieren kom til å gå. Men jeg kunne føle søkelyset på meg.

Hun skjelver litt på armene, som for å illustrere akkurat hvordan det var. Jessica Chastain har trukket bena opp under seg i en dyp hotellsofa i London og pakket seg inn i et pasjminasjal. Skoene har hun sparket av seg på gulvet.

– Jeg hadde med meg bestevenninnen min til Cannes, og hun måtte roe meg med. Jeg bare gjentok igjen og igjen at jeg var redd. Da jeg kom frem, kunne jeg nesten ikke puste.

På fester blir jeg alltid veldig brydd og flau hvis jeg får mye oppmerksomhet.

I en kanarigul Zac Posen-kjole, med det korte håret dandert i myke, røde bølger, tok hun steget inn i Hollywoods elite.

– Brad og Sean tok meg i hver sin hånd og leide meg nedover den røde løperen. Jeg husker det nesten ikke selv, jeg bare smilte fra øre til øre og forsøkte å ikke falle. Det å gå der, opp trappene og inn i kinosalen, var en veldig spesiell måte å bli introdusert som skuespiller på.

Hun har siden innsett at det var i dette øyeblikket, i en alder av 34 år, at karrièren hennes virkelig begynte.

– Det var på en måte mitt innvielsesritual, hvor jeg ble presentert for verden. Jeg kunne høre folk hviske: Hvem er damen med den gule kjolen?

Jessica Chastain fikk sitt store gjennombrudd i Terrence Malicks Gullpalmevinner The Tree of Life. Etterpå ble hun tilbudt mange lignende roller som mor, som hun bevisst valgte bort.

Vurderte å bleke håret

Fire år senere sliter Jessica Chastain fortsatt med å venne seg til den typen oppmerksomhet hun fikk under filmfestivalen i Cannes.

– Dette går bra, altså, sier hun da vi møtes og insisterer på at vi skal sitte sammen i sofakroken under intervjuet, mens samtlige assistenter og pr-konsulenter blir sendt ut av rommet. Lyset er dempet. Friske blomster er satt frem. Varmen er generøst skrudd opp, og duftlys gjør stemningen påfallende uformell, nærmest hjemmekoselig.

– Jeg takler intervjuer, møter som dette én til én, men større fester?

Hun grøsser. Chastain har flere ganger snakket åpent om hvor utilpass hun føler seg i møte med Hollywoods sosiale kalender. Selv når hun er blant hedersgjestene, kan hun føle seg utenfor. I tidligere intervjuer har hun sammenlignet slike situasjoner med det å ha sneket seg inn i backstage-området under en Rolling Stones-konsert med konstant frykt for å bli fersket. Å bli avslørt som en som ikke hører hjemme.

– Jeg er veldig sjenert og ikke spesielt sosial. På fester blir jeg alltid veldig brydd og flau hvis jeg får mye oppmerksomhet, sier hun.

Jeg har alltid følt at dersom noen velger meg, så gjør de det på tross av det som står i rollebeskrivelsen.

Chastain var heller ikke født inn i underholdningsbransjen, men oppvokst med en mor som var kokk og veganer og en stefar som var brannmann. Hun er den eldste av fem søsken og den første kvinnen i sin familie som tok høyere utdanning. Skuespillerdebuten fikk hun «som alle andre» i sykehussåpen Akutten, og i en årrekke spilte hun ubetydelige, forglemmelige kvinneskikkelser på tv-skjermen. Når hun dro på audition til diverse lignende dusinvareroller, var det gjerne som «ung, søt blondine.»

– Der satt jeg i et rom og ventet med tredve andre kvinner, og alle sammen var blonde. Finn én feil, tenkte jeg. Det samme skjedde i situasjoner hvor de ønsket seg en brunette. Det er uhyre sjelden at jeg befinner meg i et rom med andre rødhårede kvinner. Det har faktisk aldri skjedd. Jeg har ikke en eneste gang gått på audition til en rolle tiltenkt en med rødt hår.

I en periode vurderte hun å bleke håret. På den måten kunne hun i det minste konkurrere på lik linje med de andre. Men hun gjorde det ikke. Det er hun glad for i dag.

– Jeg har alltid følt at dersom noen velger meg, så gjør de det på tross av det som står i rollebeskrivelsen.

– I løpet av karrieren min har jeg gjort fire filmer regissert av kvinner, og det gjør jeg helt bevisst, sier Jessica Chastain.
Gregory Harris/Trunk Archive/Bulls

Spiller kvinnelig gangster

Det skal ikke mer til enn melkehvit hud og flammende rødt hår for å defineres utenfor Hollywoods solbrune, blonde mal. Men Chastain har bevist at det å skille seg ut kan være en god ting. Gjennom en lang rekke kritikerroste rolletolkninger i prisgrossister som nevnte The Tree of Life (2011), sørstatsdramaet Barnepiken (2011), krigsdramaet Zero Dark Thirty (2012) og sci-fi-blockbusteren Interstellar (2014) har hun jobbet seg opp i det absolutte toppsjiktet i sin egen bransje. Filmkritikerlegenden Roger Ebert har utropt henne til en av de fremste i sin generasjon, mens Al Pacino er så begeistret for henne at han personlig anbefaler henne til enhver regissør han kjenner med et spennende prosjekt. Den norgesaktuelle A Most Violent Year , som er Chastains nyeste film, har definitivt Pacino-kvaliteter; her spiller Chastain kona til en av de største aktørene i oljefyringsbransjen i New York på 1980-tallet i en storm av biljakter, korrupsjon, skuddvekslinger og røft språk. Men det er ingen typisk kona-til-rolle à la Diane Keaton i Gudfaren eller Michelle Pfeiffer i Scarface hun har påtatt seg. Da ektemannen ikke klarer å styre familiebedriften, tar Chastains karakter iskaldt og ærgjerrig over styringen. I filmens første scene ser vi henne langsomt pudre nesen mens hun beundrer sitt glamorøse, Armani-kledde oppsyn i sminkespeilet.

– Det jeg elsker ved henne, er at hun ser på seg selv som Jackie Kennedy, som en førstedame, mens hun i virkeligheten er datteren til en gangster fra Brooklyn. Selv om hun går i de vakreste og dyreste klærne, så er utringningen hennes litt for dyp og neglene hennes litt for lange. Hun er nyrik, men hun forstår det ikke selv, sier Chastain.

– Det hun derimot forstår, er hvordan den kriminelle underverdenen fungerer. Hun har sett sin egen far rydde motstandere av veien ved hjelp av muskler og trusler. Da mannen hennes ikke handler på samme måte som faren hennes ville ha gjort, og dermed setter hele familien i fare ved å vise svakhet, trer hun frem og tar kontrollen.

I norges-aktuelle A Most Violent Year spiller Chastain datteren av en gangster som tar i bruk farens metoder når ektemannen (Oscar Isaac) ikke lenger klarer å styre familiebedriften.

For Chastain har målet med berømmelsen nettopp vært å omsette den i gode rollevalg – ikke maksimal oppmerksomhet. Derfor har hun et sett prinsipper hun navigerer etter når hun velger, og som hun gjerne snakker om.

– For det første takker jeg bare ja til karakterer jeg aldri har spilt før. Jeg spør meg selv: Blir dette utfordrende for meg? Blir det en ny opplevelse? Kommer jeg til å lære noe nytt om det å være menneske? Jeg elsker karakterer som er fulle av selvmotsigelser, sier hun.

Etter braksuksessen på Cannes-festivalen i 2011, hvor også en annen av filmene hennes, Take Shelter, hadde premiere, rant det inn med tilbud. Men tilbudene lignet hverandre, og Chastain takket nei til samtlige.

Jeg har snakket om dette i årevis; om mangelen på kvinneroller i Hollywood, om etniske minoriteter.

– I alle manus som ble sendt meg, var jeg tiltenkt «den støttende konerollen», fordi jeg i begge filmene i Cannes spilte hovedpersonens kone. Jeg ble umiddelbart satt i bås. Og da innså jeg at nå skjer det. Jeg ville få tilsendt manus etter manus med den samme karakteren. Så det første jeg gjorde, var å takke ja til skrekkfilmen Mama, der rollen min var den stikk motsatte: En kvinne som ikke vil ha noe å gjøre med hverken morsrollen eller den stereotype måten kvinner er forventet å leve livet sitt på.

Et annet prinsipp Chastain navigerer etter, er å si ja til filmprosjekter som er med på å utfordre slike etablerte stereotypier. Prosjekter hun mener flytter filmbransjen ørlite grann i riktig retning.

– I denne filmen, for eksempel, er hovedrollen en latinamerikansk mann som ikke er skurk, selv om alle rundt ham forsøker å gjøre ham til en skurk. Det er også det Hollywood gjør med latinamerikanske skuespillere, de må spille kriminelle. Denne filmen går andre veien, og det falt jeg for.

Ullmanns førstevalg

Mangelen på kvinnelige regissører i Hollywood er en annen fanesak for Jessica Chastain, og mye av grunnen til at hun selv har jobbet med mange av dem. Hun spilte røff etterforsker i Ami Manns kriminaldrama Texas Killing Fields (2011) og standhaftig CIA-offiser i Kathryn Bigelows Zero Dark Thirty (2012), en rolle hun vant en Golden Globe for. Snart skal hun i gang med annen verdenskrigs-dramaet The Zookeeper’s Wife , regissert av Niki Caro.

– I løpet av karrièren min har jeg gjort fire filmer regissert av kvinner; å statistisk sett utgjør det en hel del, tatt i betraktning at de fleste filmer regisseres av menn. Og dette gjør jeg helt bevisst.

Den fjerde regissøren som Jessica Chastain har jobbet med, er Liv Ullmann. Da forespørselen kom om å spille tittelrollen i filmen basert på August Strindbergs teaterstykke Frøken Julie, var Chastain ikke et øyeblikk i tvil.

– Liv er en legende i filmverdenen, og det var på grunn av henne at jeg ønsket å gjøre filmen. Det eneste jeg hadde lyst til, var å henge med henne i to måneder!

De to kvinnene møttes for første gang til lunsj i Los Angeles og kom umiddelbart overens. Chastain beskriver samarbeidet på settet som så tett at det nærmest var som om Ullmann spilte rollen gjennom henne.

– For meg var rollen et partnerskap med Liv, sier Jessica Chastain om Frøken Julie, Strindbergs drama, som Liv Ullmann regisserte henne i.

– For meg var rollen et partnerskap med Liv. Hun påpekte ting ved karakteren som virkelig åpnet henne opp for meg. Vi vet jo alle at Liv er en fantastisk kunstner, men hun er også et helt utrolig menneske. Sensitiviteten hennes er påfallende, hun reagerer på hver minste lyd, hvert minste ord. Å være sammen med henne er en gave.

Senere forteller Liv Ullmann meg på telefon at hun hadde gjort grundig research før hun blinket seg ut Chastain til rollen som frøken Julie. Bredden i Chastains roller hadde gjort inntrykk.

– Hun kan komedie. Hun kan være lidenskapelig, hun kan spille djevelen eller fryktelige, nevrotiske kvinner. Og så er hun utrolig intelligent. Den absolutt beste og mest allsidige i sin generasjon. Det gjør også at hun kan velge og vrake, sier Ullmann.

Allerede da de møttes til første samtale, hadde Chastain lært seg hele teaterstykket utenat. Da de møttes igjen til innspillingen i Irland, møtte Liv Ullmann en enormt fokusert skuespiller.

– Hun kom ikke dansende inn på settet som en stjerne, men holdt seg i rollen og var mye for seg selv. Hun konsentrerte seg veldig om det ødelagte sinnet som frøken Julie har. Vi hadde et sterkt forhold. Vi forsto hverandre, ofte uten ord, sier Ullmann.

For meg er enhver prisutdeling et symptom på en sykdom.

– Da jeg senere møtte henne igjen, på filmfestival i Toronto, var hun nesten som en annen kvinne. Hun kom kvitrende mot meg, hang om halsen på meg og sa: Dette gjorde vi sammen, Liv. Men det er jo ikke sant. Det at hun sa det, varmer likevel hjertet mitt så enormt.

Da jeg nevner Jessica Chastains nærmest aktivistiske tilnærming til rollevalg for Ullmann, påpeker hun at nettopp det forteller hvor ettertraktet Chastain er som skuespiller.

– Det er utrolig flott og helt riktig tenkt det hun sier, men det er samtidig noe man bare kan tillate seg når man er på øverste hylle som skuespiller. Hun utnytter den posisjonen hun har fått. Og det er bra.

I Zero Dark Thirty (2012) spiller Jessica Chastain CIA-agenten Maya, som til slutt klarer å fange Osama bin Laden. Chastainble Oscar-nominert og vant en Golden Globe for rollen.

Dristig takketale

I januar i år ble det opprettet en ny pris under Critics’ Choice-utdelingen i Los Angeles: «Most Valuable Player». Den gikk til Jessica Chastain. Tidligere samme dag hadde akademiet publisert sin melkehvite Oscar-nominasjonsliste, hvor ikke en eneste mørkhudet skuespiller var med. Jessica Chastain brukte sine tilmålte minutter på scenen til å levere en følelsesladet tordentale om filmbransjens mangel på mangfold. Hun siterte borgerrettsforkjemperen Martin Luther King jr., som slo fast at dersom vi holder munn om det som virkelig betyr noe, ja, da er det er begynnelsen på slutten av våre liv.

– Noen tolket talen min som en kritikk av Oscar-nominasjonene, men det jeg sa, har egentlig ingenting med prisutdelinger eller nominasjoner å gjøre, sier hun.

– Jeg har snakket om dette i årevis; om mangelen på kvinneroller i Hollywood, om etniske minoriteter og ønsket om ulike perspektiver i filmindustrien. For meg er enhver prisutdeling et symptom på en sykdom: Det at det ikke finnes tilstrekkelig mangfold når det gjelder hvilke filmer vi lager.

Jeg skulle ønske Hollywood var flinkere til å representere det mangfoldet vi faktisk har i USA.

Som rødtopp har hun selv følt dette på kroppen og vet hvor lite som skal til før man defineres som annerledes. Eller enda verre: Blir kategorisert som en type som bare passer til en og annen veldig spesifikk birolle.

– Men jeg vil ikke engang sammenligne det å ha rødt hår med det å være en asiatisk-amerikansk eller afroamerikansk skuespiller. Eller det å være latino eller kvinne, for den saks skyld. Det er mange der ute som skriker etter historier de faktisk kan relatere seg til, sier hun.

– Jeg har mye større glede av utenlandsk film, fordi jeg vet at jeg kommer til å få se en bredere gruppe mennesker. Jeg skulle ønske Hollywood var flinkere til å representere det mangfoldet vi faktisk har i USA. Vi har et helt utrolig spenn når det gjelder ulike kulturer og hudfarger.

Pause fra filmen

Etter å ha spilt inn fire store filmer på rappen, innvilget Jessica Chastain seg nylig en syv måneder lang pause – fra i fjor høst til denne våren – uten å skjenke filmene hun måtte takke nei til, en tanke. Hun ville bort fra filmsettene og filmbransjen, og i stedet «sjekke inn» hjemme og med seg selv. I dag er hun bosatt på motsatt kyst av filmhovedstaden Los Angeles og lever et forsøksvis anonymt liv i Brooklyn med omplasseringshunden Charlie, som mangler et ben. Og selv om hun er jevnlig å se på forsiden av magasiner og i talkshows, forsøker hun å holde en så lav profil som mulig.

– Du la kanskje merke til hvor ekstremt nervøs jeg var under takketalen min på Critics’ Choice Awards. Jeg snakket med en helt lys, skjelvende pipestemme. Jeg trives mye bedre med å jobbe med andre skuespillere i små grupper, og å holde meg i bakgrunnen, sier hun.

– Jeg har rett og slett aldri følt meg som en filmstjerne.