• Er du under 20 år? Da kan du lese Aftenposten gratis i tre måneder ved å registrere deg her!

Se for deg en gutt på ti år. Lyshåret. Flink på skolen, litt lang og keitete. Over gjennomsnittet interessert i Steven Gerrard, fotball og Liverpool. En pliktoppfyllende storebror med to ressurssterke foreldre.

Omtrent slik beskriver Andreas Haugen (24) seg selv som barn. Glad. Samvittighetsfull. Vanlig.

Da han begynte i sjetteklasse, begynte utfordringene. Etter hver fotballtrening fikk han feber og ble slapp. Nyrene verket. Til slutt ble plagene så intense at han ikke klarte å dra på skolen. Livet til 12-åringen besto i hovedsak av lange dager på sofaen.

Andreas var født med en ekstra nyre. Etter tre år på sofaen og flere kamper med helsevesenet, gikk legene med på å fjerne den. Operasjonen på Rikshospitalet gjorde ham frisk igjen.

Alle var i ekstase. Endelig var han seg selv igjen! Gladgutten.

Andreas som liten gutt.
Privat

Aldri bra nok

Han virket glad og som han klarte det meste. Det gikk bedre på skolen. Folk kommenterte at han så bra ut. Men egentlig var historien en annen.

Følelsen av ikke å strekke til hadde kommet snikende i løpet av sykdomsperioden. Nå opplevde han et press om å ta igjen det tapte, alt han ikke hadde fått gjort de tre siste årene.

– Jeg følte at jeg aldri fikk til noe. Ingenting var godt nok, sier 24-åringen fra Fredrikstad.

Løp til han var så tom at han nesten ikke kom seg hjem

Han ville ikke dele problemene med noen. Han var redd for at familie og venner ikke ville forstå hva han slet med. Han burde jo være glad, nå som han endelig var frisk?

Andreas bestemte seg for å ta tak i problemet på egen hånd. Han skulle ned i vekt. Helt til han ble fornøyd. Helt til de vonde følelsene ble borte.

– Jeg løp mye ute i skogen. Helt til jeg var så tom at jeg så vidt klarte å komme meg hjem, forteller han.

Han kuttet ut lunsjen på skolen. Forklarte det med at han hadde spist så mye til frokost at han ikke orket.

Matinntaket ble stadig lavere. En høstdag i 2011 bestemte Andreas seg for å slutte helt å spise. Den dagen var han lykkelig.

Strenge treningsregimer og et rigid kosthold

85 prosent av alle gutter mellom 16 og 24 år trener minst én gang i uken.

I en helt ny undersøkelse kommer det tydelig frem at gutter og unge menn sliter mye mer med kroppsforstyrrelser enn man har vært klar over.

Studien viste blant annet at én av tre unge menn har vært på slankekur det siste året.

Slankingen hadde ingen sammenheng med overvekt.

Gutters kropper er ikke laget for å være så ekstremt definerte som dagens skjønnhetsideal legger opp til, sier psykolog Lars Halse Kneppe.
Anna-Julia Granberg

Psykolog Lars Halse Kneppe skrev sin hovedoppgave om spiseforstyrrelser blant gutter. Han fant at sykdommen er vanskelig å oppdage blant menn.

For det første snakkes det lite om.

For det andre er dagens diagnosekriterier i stor grad rettet mot symptomer som er utbredt blant kvinner. Der kvinner ofte får anorektiske eller bulimiske symptomer, preges de mannlige av strenge treningsregimer og et rigid kosthold. Noen tyr også til ulovlige stoffer.

– Menn har et annet skjønnhetsideal å forholde seg til. Hvordan magen og resten av overkroppen ser ut, er viktig, sier Kneppe.

I starten fremstår treningen som sunn. Enkelte kommer imidlertid til et punkt der treningsglede blir erstattet med en angst for at man ikke skal få trent og spist som planlagt.

Innlagt

Det gikk seks uker uten at Andreas spiste. Det eneste han gjorde, var å ligge på sofaen. Dag ut. Dag inn. Mens han lå der, ga kroppen stadig flere signaler om at tilstanden var kritisk. Andreas følte seg nummen. Ben og armer var røde. Hjertet fokuserte på å pumpe blod til de aller viktigste organene.

Foreldrene tok tak i situasjonen. 13. desember ble Andreas fraktet til Haldenklinikken, hvor han ble innlagt.

Han husker ikke de første månedene på klinikken. Han er blitt fortalt at han ikke kunne gå ut av sitt eget rom fordi legene var redde for at han skulle dø hvis han gikk.

Andreas møter en venninne i Oslo etter intervjuet med Aftenposten.
Ketil Blom Haugstulen

Et halvt år senere skrev han seg ut. Etter kort tid fikk sykdommen overtaket igjen. Alt handlet om tall. Etter at han hadde spist lunsj, var han i gang med å planlegge middagen.

– Alt skulle veies, måles, kuttes, ordnes og fjernes. Det var et mareritt. Livet mitt besto av mat og trening, deler han åpent.

Innen august hadde Andreas gått ned 10 kilo. Det var klart for innleggelse nummer to.

I flere år vekslet han mellom syke og friskere perioder. Helt til han under sin siste innleggelse fikk hjelp av en svært dyktig psykolog.

– Han tok tak i hovedproblemet. Vi snakket om selvfølelse, sinne og skyldfølelse.

Nå er Haugen sikker på at han ikke vil få et nytt tilbakefall.

– Livet byr på mange utfordringer. Jeg kan ikke slutte å spise hver gang det blir tøft.

Magnus Aulstad hadde alltid fått høre at han var så tynn. Det ville han endre på. Sammen med flere av guttene i klassen begynte han med tung styrketrening.
Andrea Gjestvang
Treningen ga resultater. Magnus fikk høre at han så bedre ut, og han ville ha mer. Han måtte være mer ekstrem enn andre.
Andrea Gjestvang

Frykten for å krympe

Magnus Aulstad (23) har i flere år strebet etter det muskuløse idealet, den andre siden av spiseforstyrrelsene som rammer gutter. Før han ble syk, spilte han på juniorlaget til Rosenborg. Han var en naturlig ledertype: utadvendt og hardtarbeidende. Fotballtalentet folk snakket om.

Fremtiden så lys ut. Så fikk han påvist diabetes, den medfødte varianten. Sykdommen gjorde at Aulstad ikke fikk trent på tre måneder. Da han kom tilbake, var formen dårlig.

Han var 17 og utålmodig. Ville vise at han fortsatt kunne.

– For første gang i livet møtte jeg motgang på fotballbanen, forteller han.

Magnus hadde alltid fått høre at han var så tynn. Det ville han endre på. Sammen med flere av guttene i klassen begynte han med tung styrketrening. De fulgte fitness-profiler fra hele verden på sosiale medier. Drømmen var å se ut som dem. Før fotballtreningene om morgenen sto ulike «byggeøvelser» på planen: knebøy, markløft og benkpress.

Mellom øktene var det viktig å få i seg nok næring. Proteinpulver som sørget for at musklene ikke krympet i løpet av natten. Kreatin. Aminosyretilskudd. Pre-workout.

Treningen ga resultater. Magnus fikk høre at han så bedre ut, og han ville ha mer. Han måtte være mer ekstrem enn andre.

Måten han organiserte hverdagen på, ble usunn. Da han flyttet hjem igjen til Lillehammer, forsto foreldrene at han var syk. De forsto hvor stort kontrollbehov han hadde. Magnus måtte vite hvor maten var, hva som var hans mat, bestemte hva ingen andre fikk røre.

I starten nektet Magnus for at han hadde et problem. For tre år siden sprakk boblen. Siden har han gått til psykolog. Men tilfriskningsprosessen tar tid. Han klarer ikke gi helt slipp.

– Jeg må trene hardt. Det finnes ikke noe som heter rolig trening for meg, sier han.

Andrea Gjestvang

Virkelighetsflukt

Frode Stenseng er førsteamanuensis ved NTNU og har forsket på trening som avhengighet og virkelighetsflukt. Han sier at trening er fint for de aller fleste, men at det for enkelte fungerer som en type emosjonsregulering der vonde følelser fortrenges.

– Når man er i treningsøktene, er man i et lukket psykologisk rom. Man slipper å tenke på vanskelige ting. Man kan fokusere på konkrete ting som å gjøre gode tekniske løft, sier han.

Stenseng tror at høy treningsaktivitet bidrar til å opprettholde en mestringsfølelse blant gutter i en tid der mannsrollen har endret seg.

– Gutter har færre arenaer å hevde seg på enn før. Å være godt trent er blitt et statussymbol.

Om treningen er usunn, avhenger ifølge Stenseng av hvilken motivasjon som ligger bak.

– Virkelighetsflukten er positiv hvis man reiser inn i en aktivitet for å oppleve noe positivt. Den er negativ hvis man flykter inn i en aktivitet for å rømme fra noe, avslutter han.

Førsteamanuensis Frode Stenseng ved NTNU har forsket på trening som avhengighet og virkelighetsflukt.
NTNU

To idealer

I løpet av de åtte årene Andreas Haugen har vært syk, har han jobbet som frivillig i ROS (Rådgivning for spiseforstyrrelser). Han har snakket med mange gutter som sliter med mat- og/eller treningsforstyrrelser.

Han forteller at guttene han har møtt, typisk streber etter to idealer. Noen ønsker å være sterke, ha lav fettprosent og store muskler. Hvis du ikke har muskler, må du være tynn.

Dette stemmer overens med forskning på området. En studie fra Australia viste for eksempel at det muskuløse mannsidealet blir stadig mer problematisk å forholde seg til for unge menn.

Andre studier har vist at gutter som er overvektige eller tynne og hengslete, har økt risiko for å utvikle kroppsforstyrrelser.

– Hvordan opplever du at gutter som sliter med spiseforstyrrelser, synes det er å snakke om sin egen lidelse?

– De er redde for at folk ikke vil forstå. Å være syk på den måten er ikke så maskulint. Å være syk er jo knyttet til å fremstå som svak, sier han.