Kultur

Leonard Ibsen med kraftløst (selv)oppgjør

Utleverende debut der de estetiske problemene overskygger de etiske.

Leonard Ibsen er i slekt med Henrik Ibsen, langt ute. Selv har han drømt om å bli forfatter siden han var 10 år. I år debuterer han, 34 år gammel. Foto: Tor Stenersen

  • Anne Merethe K. Prinos

Leonard Ibsen: Jar (Tiden)

Kan man skrive om hva som helst i selvbiografisk roman?

Det enkle svaret er vel at alt handler om måten det blir gjort på. I eksempelvis Merethe Lindstrøms ferske Fra vinterarkivene blir sensitivt biografisk materiale behandlet med så stor nennsomhet og litterær finfølelse at det oppleves irrelevant å komme med innvendinger om utlevering og etiske overskridelser.

Les også

Merethe Lindstrøm skriver om et liv på kanten av det levelige

Leonard Ibsens debutroman Jar går mange skritt lenger. Ikke bare trekker forfatteren utstrakt veksel på nære familiemedlemmers liv; boken kommer også med eksplisitte anklager om straffbare handlinger, rettet mot en person som ikke er dømt. Den forteller nemlig om hvordan jeg-fortelleren Leonard i barndommen blir utsatt for grov vold av en stefar.

Uangripelig

Ifølge intervjuer har kone, mor, mormor og søster fått lese manus på forhånd, mens stefaren er anonymisert. I juridisk forstand har nok forfatteren og forlaget dermed sitt på det tørre; romanformen og anonymiseringen gjør verket strafferettslig uangripelig. Den etiske siden av saken er naturligvis noe helt annet.

Samtidig er grensene for hva som er etisk akseptabelt i skjønnlitteraturen blitt forskjøvet etter det siste tiårets bølge av virkelighetslitteratur. Mens jeg leste Min kamp med like store deler fascinasjon og indignasjon, synes jeg det er vanskelig å hisse meg opp over Ibsens roman. Det handler kanskje primært om at Jar er såpass svak litterært at den mangler provokasjonskraft.

Enkle forbindelser

Historien om kunstnermormoren som sent på 1960-tallet brøt med det borgerlige livet i Bærum og forlot mann og barn, om faren som døde ung, og om moren som lot den brutale stefaren herje fritt med Leonard, avslører en hovedperson som bærer på et så stort sinne at han selv blir en voldsmann, en mann som slår sin egen kone.

Gjør dette Jar til en modig bok? Tja. Som man skjønner, er fortellingens årsakssammenhenger av enkleste slag. Mødrenes synder hjemsøker barna, svik avler svik: «Jeg skal skrive om mamma, jeg skal skrive om Hassan, men først må jeg skrive om mormor.» Sten skal legges på sten, og i lange partier tar teksten form av en ren oppramsing av hendelser.

En underlig oppstyltet stil bidrar heller ikke akkurat til å heve kvaliteten: «Mens jeg skriver dette, renner det meg i hu at madrassen ikke blott og enkelt var slengt ned på gulvet, men plassert oppå en slags sokkelkonstruksjon. Dette synes av en eller annen grunn maktpåliggende å få på det rene.»

9788210053955-300dpi_doc6maiatw2dvo1jstz02hf-f6YZHQTlRB.jpg Foto: Tiden Norsk Forlag

Terapi

På den annen side er ikke Jar uten treffende beskrivelser av ulike tiders mentalitet og ideologi, som da jeg-fortelleren som barn vil være grei mot Hassan fordi det er «viktig å være snill med utlendinger.» Først og fremst gir teksten likevel inntrykk av å være skrevet som en del av en terapeutisk prosess av begrenset allmenn interesse.

Leonard Ibsen lar romanen om ham selv og familien hans slutte 22. juli 2011. Det kan leses som et forsøk på å etablere en forbindelse mellom den lille, private historien og verden, men det kan også sees som et forsøk på å låne kraft fra en skjellsettende historisk hendelse. Akkurat dét er ganske provoserende.

Ferske bokanmeldelser:

  1. Les også

    Synnøve Macody Lund er best når hun gradbøyer sitt eget navn og liv

  2. Les også

    Henning Hagerup: Litterær grave-essayistikk

Les mer om

  1. Anmeldelse
  2. Litteratur