Kultur

Johan Harstads monsterroman tåler tyngden av seg selv

Det er bare å legge bort skepsisen for den 1100 sider lange romanen.

Johan Harstads roman klarer både å fremkalle latter og irritasjon, mener vår anmelder Tor Stenersen

  • Anne Merethe K. Prinos

Er det en god idé å skrive en roman på 1100 sider? Kommersielt sett neppe. En hel del lesere vil åpenbart la seg avskrekke av sideantallet i seg selv. I Johan Harstads tilfelle vil jeg si: Synd for dem.

Vill ekspansjon

Nå er det ikke vanskelig å finne eksempler på passasjer i Max, Mischa & Tetoffensiven , Harstads første roman siden Darlah fra 2008, som med letthet kunne ha vært strøket, men samtidig er det enkelt å se hvorfor boken må være akkurat så lang og vilt ekspanderende som den er. Jeg-fortelleren, den unge, norskfødte teaterregissøren Max Hansen, skriver for livet for å holde fast i en historie som en gang hang sammen, men som nå er i ferd med å forvitre og forsvinne. Slik har teksten en iboende drift mot assosiasjoner, digresjoner og utsettelser (her kan en kortbukse nevnt i forbifarten utløse et innskudd over flerfoldige sider), og motsatt; en uvilje mot økonomisering og effektivisering.

Eller som det heter om en flyreise hovedpersonen foretar: «Så fløy vi. Det er den provokative forenklingen av de forhold som sammen brakte oss og 89 andre personer, inkludert besetningen så vel som selve Airbus 321-200-maskinen, med sine 48.500 kg ikke ubetydelige dødvekt, pluss vekten av rundt regnet tjuefem tonn drivstoff pluss vår bagasje og øvrig cargo pluss den samlede vekten av flymagasiner, sikkerhetsbrosjyrer, servise og bestikk, toalettpapir og dispensersåpe av garantert ikke-allergifremkallende kvalitet […]».

Bredspektret

Historien om Max, som kom til USA som barn, om foreldrene hans, om vennen Mordecai, kjæresten Mischa og onkelen Owen strekker seg over et tidsspenn på nærmere 50 år og tematiserer alt fra oppvekst, identitet og tilhørighet til ensomhet og erindring, kunst og krig.

Ikke minst det siste står helt sentralt. Vietnamkrigen og Francis Ford Coppolas film Apokalypse nå er gjennomgående motiver i en tekst som aktivt forholder seg til USAs historie det siste halve århundret. Ved hjelp av en elegant, elastisk sirkelkomposisjon og et språk som er fullt av originale, slående bilder og parallellføringer forteller Harstad ikke bare historien om flere enkeltskjebner, men også historien om et samfunn i sterk endring.

Harstad_doc6n1pd4o35ed11tbhb7yi-yXcmbULn1F.jpg Gyldendal

Max, Mischa & Tetoffensiven er en roman det av åpenbare grunner tar tid å lese. Det handler imidlertid ikke utelukkende om det massive sideantallet, men nesten like mye om vellet av åpne og skjulte referanser til hendelser og kunstverk man får lyst til å oppsøke på nytt eller undersøke nærmere. Ionescos Nesehornet , som er den første skoleteateroppsetningen Max er med på, Mark Rothkos bilder, Brewster McCloud (en Robert Altman-film fra 1970 med Shelley Duvall i en av rollene, hun pryder også omslaget på boken) – kildene står og roper på en.

  • Les også: Johan Harstad studerte Vietnamkrigen i 20 år. Intervju med forfatteren.

Overbevisningskraft

Men det er ikke bare autentiske kunstverk Harstad klarer å vekke interessen for. Minst tilsvarende godt skriver han om fiktive. Max’ teaterproduksjoner og Mischas kunstutstillinger fremstår alle med så stor grad av overbevisning at de tilsynelatende like gjerne kunne ha vært realisert i virkeligheten. Og ikke bare det – jeg skulle gladelig ha sett dem.

Kun en forfatter som er fullt ut på innsiden av stoffet sitt, kan få til noe slikt. Og det er Harstad hele veien, uansett hva han begir seg ut på. Nå er det riktignok ikke så rart at en som også er dramatiker, vet hva som gjelder for teatret, men han får i hvert fall meg til å tro like mye på fremstillingen av flymaskiner og granatkastere.

Tilforlatelig

En roman som er så mettet av kunnskap som denne, kunne lett ha virket belærende og forelesningsaktig. Når det ikke skjer, er det fordi materialet er så godt innarbeidet at selv en to siders monolog om norsk emigrasjonshistorie virker helt tilforlatelig. Her er det heller ikke snakk om å pynte seg med egen kunnskap, det handler snarere om å dyrke sammenhenger og innsikt i relaterte problemstillinger.

En roman kan gjøre så mye rart med deg. Den kan fremkalle latter og gråt, refleksjon og tvil, glemsel og erindring, forståelse og empati, utålmodighet og irritasjon. Alt dette gjør Johan Harstads roman. Jeg har bare en ting å si: Respekt!

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Bokanmeldelse

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Han har muligens skrevet årets merkeligste roman

  2. KULTUR

    Bokanmeldelse: Nina Lykke med vidunderlig satire om fastlegen fra helvetet

  3. KULTUR

    Samar Yazbek skriver gripende og surrealistisk om Syria-krigen

  4. KULTUR

    Ingunn Økland: Siri Hustvedt spolerer spenningen i sin nye roman

  5. KULTUR

    Bokanmeldelse: Alexander Kiellands tippoldebarn debuterer med Instagram-vennlig roman om homofili

  6. KULTUR

    For et herlig og magisk filmeventyr