Kultur

En strøm av klisjeer

Målt mot forfatterens egen standard er <i>Min kamp. Fjerde bok</i> temmelig ordinær litteratur.

Min kamp. Fjerde bok tar opp igjen motivene fra debuten Ute av verden (1998). Men denne gangen har Karl Ove Knausgård skrevet en betydelig dårligere bok, mener vår anmelder. BERIT ROALD/SCANPIX

  • Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Yngve Knausgård

Sjelden har vel en ny norsk roman vært gjenstand for like pussig og feilslått forhåndsomtale som Min kamp. Fjerde bok . Ifølge oppslag i VG og Dagbladet skulle dette bindet være rått og radikalt, med ung og ekstrem sex.Men i dag er altså boken her. Den inneholder knapt et eneste samleie, ettersom hovedpersonen mislykkes hver gang den attraktive debuten er innen rekkevidde. Fjerde bok er uskyldig og pubertal inntil det rørende, med hverdagslige skildringer av ungdomstidens lengsler og katastrofer.

Nord-Norge

Handlingen starter i Nord-Norge. Sommeren 1987 ankommer Karl Ove Knausgård den lille bygda Håfjord. Han skal være lærervikar, men har samtidig viktigere ting fore: Den unge mannen drømmer om å bli forfatter.

Det meste av handlingen er lagt til nettopp denne perioden, men et fyldig midtparti skrur tiden tilbake til skoledagene i Kristiansand. Som gymnasiast bruker Karl Ove det meste av tiden til å jakte på jenter og anmelde plater i lokalavisen.

Skjødesløs

Fjerde bok er en oppvisning i selve det litterære programmet som ligger til grunn for romanserien: Knausgård bare skriver i vei, tilsynelatende uten kritisk blikk på det kunstneriske resultatet.

Det han vinner på en slik poetikk, er en umiddelbar stil – skjødesløs, tilgjengelig, appellerende. Leseren kjenner seg omsluttet av en raushet med plass til både pinligheter og sårede følelser.

De første hundre sidene flyter av gårde i en ungdommelig, uredigert tone. Her er Knausgård i godt lune, og dyrker en effektiv komikk i skildringen av den 18 år gamle jyplingen som entrer sitt nye liv i nord med to gamle kofferter, alpelue og skrivemaskin. Han gjengir til og med utdrag fra det som liksom skal være hans tidlige novelleforsøk; stort sett hjelpeløse tekster om en sart gutt med ondskapsfull far. . .

Normalprosa

På sitt beste er det en forfriskende estetikk som utvikles i Min kamp . Især i Første bok holder den hele veien. I Fjerde bok går den etter hvert på tomgang. Gradvis tar klisjeene over, bildene bygges over samme lest og den umiddelbare stilen glir over i forutsigbar normalprosa. Det som skjer her, er nøyaktig hva den danske dikteren Inger Christensen skildret som den frie tankestrømmens forbannelse: Når tankene skal strømme fritt, blir teksten full av selvfølgeligheter. Man tar det man har for hånden, gjentar seg selv, tyr til enkleste oppskrift.

«Den inneholder knapt et eneste samleie, ettersom hovedpersonen mislykkes hver gang den attraktive debuten er innen rekkevidde»

Dermed blir mange av Knausgårds fremste kvaliteter til rutine. De «følsomme naturskildringene» kommer som på bestilling, innimellom drar han en «fabulerende refleksjon». Han aner nok selv at det blir tamt, for plutselig er vi tilbake i skriveverkstedet i Malmö «den femogtyvende november 2009».

I et lite og utenpåklistret parti forsøker han å vekke liv i kampprosjektets opprinnelige dragsug. Hva er da mer effektivt enn å bringe inn de tre små barna og ektefellen Linda? Og selv om 1980-tallet er langt unna, kan han forsikre om at «nesten alle i denne historien er der ute fortsatt».

Villrede

Ikke overraskende virker det som om Knausgård er i villrede om hvilke moralske valg han kan og bør ta. Selv den som vil skrive fritt og «ukunstlet», støter altså på dilemmaer underveis. Men nå kommer fordringene primært fra virkeligheten, ikke kunsten.

I Fjerde bok går han vekk fra den omstridte praksisen med autentiske navn på levende mennesker. Ikke bare de unge elevene er anonymisert, både bygda og lærerkollegene opptrer under fiktive navn.

Kanskje er Knausgård også ubekvem med enkelte partier i Andre bok , der han åpner for muligheten av at han selv har begått et seksuelt lovbrudd i Nord-Norge. Dette «dementeres» i hvert fall på tydeligste vis i Fjerde bok . Her er det kun snakk om uskyldige svermerier og et mulig kyss på en fyllefest. Men heller ikke dette helt sentrale partiet i boken blir til god litteratur:

«Å gud, var det mulig? Vær snill nå. Nei og nei. Jeg var jo lærer. Hva om det kom ut? Lærer kysser trettenåring på fest? Å gud i himmelen ( ...) Hvorfor skulle jeg kysse henne? Det var jo bare en forbanna impuls, noe jeg gjorde, det betydde ingenting.»

Paranoid

Knausgårds romandebut Ute av verden (1998) har langt på vei de samme motivene som Fjerde bok . Men her skildres tilsvarende kriser på et langt høyere litterært nivå. I Ute av verden får forvirringen et paranoid og kroppslig uttrykk, samtidig som Knausgård veksler effektivt mellom ulike stilnivåer. Innskytelser og fornemmelser kommer som små innskutte bisetninger midt i hovedstrømmen. Krisene skaper et oppjaget, fortettet språk fullt av feberhete bilder.

Den etablerte, drevne forfatteren har rett og slett skrevet en betydelig dårligere bok enn hva han gjorde som tolv år yngre debutant.

Konvensjonelt

Som idé og gigantprosjekt har Min kamp fremdeles en aura av vågemot og radikalisme. Men akkurat nå virker det som om Første bok vil bli stående som den suverene opptakten til en gradvis mer konvensjonell litteratur.

Les mer om

  1. Litteratur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Bokanmeldelse: Karl Ove Knausgårds nye roman føles som et konstruert bokprosjekt

  2. KULTUR

    Skriver ny roman om familiens indre liv: Men nå er han en kjempende far, ikke en utleverende forfattertype.

  3. KULTUR

    Litteraturen er på villspor

  4. KULTUR

    «Inferno» av Ari Behn utkommer nå på nytt. Men hvor mye oppmerksomhet skal bøker med selvmordsmotiv få?

  5. KULTUR

    Ingunn Økland: Knausgård forsvarer en litteratur uten fiksjon, men selv er han best når han dikter

  6. KULTUR

    – Den første norske doktoravhandlingen om «Min kamp» er tvilsomme saker