Kultur

Bokanmeldelse: Vondt og viktig om foreldres største frykt

Men hvor mye kan man utlevere sine avdøde barn?

Lars Petter Kjær opplevde alle foreldres mareritt da han mistet sine tvillinger til selvmord. I «Elias og Benjamin» skriver han om kampen – og sorgen.
  • Erle Marie Sørheim
    Erle Marie Sørheim
    Bokanmelder og forfatter
  • Lars Petter Kjær: «Elias og Benjamin. En fortelling om å være far i møte med det utenkelige.»
  • Sakprosa fra Cappelen Damm

Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Psykologutdannede Lars Petter Kjær opplevde alle foreldres mareritt da hans ene sønn, Elias, begikk selvmord. Seks måneder senere klarte ikke tvillingbroren, Benjamin, å leve med sorgen lenger. «Elias og Benjamin» er Kjærs forsøk på å bearbeide det umulige.

Skandinavisk sorglitteratur

De siste årene har en rekke skandinaviske forfattere markert seg med bøker om å miste sine barn. Danske Naja Marie Aidts «Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake – Carls bok», utkom på norsk i 2018, og Therese Tungens «Snu deg. Edvins bok» ble lansert tidligere i år.

Slike bøker ligger i tiden. Virkelighetslitteraturen og talkshows der kjendiser snakker ut om personlige kriser, har gjort at det som før opplevdes som for privat, har fått en naturlig plass i offentligheten. På sitt beste gjør dette at tabuer rives ned og at folk tør å dele mer med andre. På sitt verste kan det bli for utleverende.

I hvilken grad eier foreldrene sine avdøde barns historie? I «Elias og Benjamin» forteller Kjær om tvillingenes aspergerdiagnose, hvordan de slet med å sosialisere med andre, og hvordan de trengte ekstra oppfølging i hverdagen.

Det er en vanskelig balansegang, men uten informasjon om guttene, kan heller ikke leseren henge med på hva som skjedde.

Jeg syns Kjær mestrer balansekunsten. Dette er først og fremst hans sorghistorie og hans desperate kamp for sønnene. Vi får lese tunge tanker som mange pårørende vil kjenne seg igjen i:

Hvordan skal jeg forstå og akseptere meg selv som pappa, når avslutningen ble så
voldsom og tragisk? Var ikke kjærligheten min nok? Kan jeg tro at den har en verdi?

Enkelt og kortfattet

I motsetning til Aidt og Tungen er ikke Kjær forfatter av yrke. Det bærer boken preg av. Han skriver rett frem og konkret, en del vendinger og adjektiv går mye igjen. Men historien er velkomponert og får derfor en sterk nerve. Leseren forblir hele veien nysgjerrig, selv om vi vet om den største tragedien.

Kjær gir oss mange innsikter indirekte og uten patos. Han er en handlingens mann i krisen, men redselen for Benjamins liv, gjør at Kjær knapt får sørget over Elias. Minnet om ham blir uklart. Det er veldig sår lesning:
Jeg leter etter deg, Elias. Jeg trenger å finne deg igjen. Finne frem til mine bilder av deg som lever i meg et sted, ikke de som er blitt formet av Benjamins smerte og frykt.
Mens Benjamin fortsatt lever, er det i bilen faren opplever mest kontroll. Måten han griper fast i rattet, minner om hvordan han skulle ønske han kunne holde fast i sønnen sin.

Beskrivelsene av kjøreturene er ikke gripende prosa i seg selv, men som et gjennomgående tema fungerer de godt. De illustrerer hvordan Kjær desperat forsøker å få tvillingene på rett vei, men hvor lite det hjelper med en gang han må slippe dem ut.

Innbundne gravsteiner

Alle disse sorgbøkene har barnas navn i tittelen. Slik står de igjen som innbundne gravsteiner over barna forfatterne har mistet. Ønsket om at barna skal bli forstått, virker som en viktig motivasjon i «Elias og Benjamin». Det klarer Kjær, han forteller nok til at vi forstår, uten å utlevere dem for mye.

Kjærs bok er ikke den språklig sterkeste, men den skildrer en intens kamp og viser en forbilledlig vilje til å snakke åpent om diagnoser og depresjon. At selv en med så mye ressurser som ham ikke klarer å vinne den kampen, er nedslående. Men slik viser også boken hvor maktesløse pårørende kan bli i møte med tunge depresjoner. Det fjerner skam for alle.


Les mer om

  1. Bokanmeldelse
  2. Litteratur
  3. Kultur
  4. Aftenposten Lørdag
  5. Selvmord