Kultur

Sviktende dømmekraft i Gyldendal | Ingunn Økland

KOMMENTAR: Forlaget ivaretar hverken forfatteren eller hans levende modell ved utgivelsen av «Elsken».

Direktør Kristenn Einarsson i Forleggerforeningen hevder at bokbransjen tar etiske vurderinger på «det dypeste alvor». I møte med «Elsken» fremstår dette som hul retorikk, skriver Ingunn Økland. Foto: Kristin Hefte

  • Ingunn Økland
    Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

I den løpende litteraturdebatten hører vi stadig forlagsfolk bedyre hvor ansvarsbevisste de er. Forlagene tar etikkspørsmål på «det dypeste alvor», sier direktør Kristenn Einarsson i Forleggerforeningen. Men av diskresjonsgrunner kan de – ifølge Kari Marstein i Gyldendal – ikke fortelle hvordan dette skjer i praksis.

Som utenforstående er det naturlig å anta at ansvarlige forlagsredaktører i hvert fall har oppmerksomheten rettet mot bruken av levende modeller i selvbiografiske tekster. I så fall ville manuset til boken Elsken av Tomas Espedal fått alarmen til å gå i Gyldendal forlag.

Les også

Kvinne mener hun blir utlevert i Tomas Espedals nye roman: – Forlaget burde gått flere runder

Oppsiktsvekkende passasje

Forfatteren er en nestor i den virkelighetsnære litteraturen i Norge, han har endatil publisert bilder av mange av sine levende modeller i fotoboken Mitt privatliv.

I høstens utgivelse er det et spesielt intrikat forhold mellom fiksjon og virkelighet. Elsken har en oppsiktsvekkende passasje som skildrer et indre drama utløst av en voldtektsanklage. Romanens mannlige hovedperson blir innkalt til politiavhør, men anmeldelsen blir senere henlagt.

Denne passasjen fremstår som en litterær bearbeidelse av et virkelig hendelsesforløp. Som Aftenposten forteller i dag, så eksisterer det en faktisk politianmeldelse, en henleggelse av saken og to personer med motstridende oppfatninger av hva som skal ha skjedd.

Konflikten har lenge vært kjent i deler av litteraturmiljøet. Men også for lesere som ikke kjenner forhistorien, vil Elsken lett kunne fremstå som et forsøk på renvaskelse i en selvbiografisk konflikt.

Forfatteren har tydeligvis regnet med at han uforstyrret kunne prosedere sin versjon innenfor rammene av en nærmest juridisk uangripelig romanform. At kvinnen nå velger å ta til motmæle, er en direkte konsekvens av dette samrøret mellom fiksjon og virkelighet: Gyldendal provoserer frem en imøtegåelse fordi forfatterens litterære versjon fremstår som et partsinnlegg i en eksisterende konflikt.

Rystende opplevelse

Det er for så vidt forståelig at en forfatter ønsker å bruke rystende opplevelser som materiale for en roman. Men det er forlagets oppgave å sørge for at denne versjonen ikke slår tilbake på forfatteren selv. Det er nå i ferd med å skje fordi saken er brakt ut i offentligheten på en så diskutabel måte.

Fremfor alt burde Gyldendal ha sørget for at romanen ikke identifiserte motparten. Men Elsken inneholder sensitiv informasjon om hennes privatliv. Forfatteren søker i tillegg å diskreditere kvinnens troverdighet. Etter #metoo er det en utdatert strategi, uansett hvor uskyldig man føler seg.

Jeg er også kritisk til at Gyldendal ikke har stanset bruken av begrepet «falskt vitnesbyrd». I Norge er det straffbart å avlegge falskt vitnesbyrd, og kvinnen som er levende modell i romanen, reagerer naturlig nok på å få det knyttet til seg.

Hul retorikk

Generelt er det ulovlig å publisere private detaljer fra folks liv uten at de har gitt sitt samtykke. Som kjent gjelder det i begrenset grad for romaner ettersom disse er definert som diktning og beskyttet av den kunstneriske ytringsfriheten. Debatten om virkelighetsnær litteratur har derfor handlet om etisk ansvar, ikke juridisk. Spørsmålet er hva det egentlig betyr når folk som Kari Marstein og Kristenn Einarsson snakker om å ta slike dilemmaer på «det dypeste alvor».

Med Elsken som siste eksempel har jeg inntrykk av at dette langt på vei er hul retorikk. Forlagene bruker fiksjonsbegrepet for alt det er verdt. Aftenposten kjenner til flere andre utgivelser av nyere dato der forlagene knapt nok har interessert seg for reaksjonen til levende modeller eller andre berørte.

Satirisk om bokbransjen

Selve denne dobbeltkommunikasjonen er faktisk gjenstand for en ny norsk roman. Dagbøkene 1996–2018 av Kristian Klausen er en satirisk fortelling om bokbransjen. Den handler om en forfatter som jobber med et dagbokprosjekt som langt overgår Min Kamp i størrelse og utleveringer.

Hovedpersonen selv lurer på om han bør utelate partier som kan være sårende for venner og tidligere kjærester. Redaktøren forsikrer ham om at det ikke er nødvendig: «Uansett hvordan vi pakker inn og presenterer dette, uansett hva noen sier; så er det en roman. Det står roman under tittelen, det står roman på forsiden, den skal stå i seksjonen for romaner i bokhandelen. Det skal du forholde deg til.»

Tilbake i det virkelige liv må dette sies å være en innstilling som i 2018 virker både naiv og spekulativ. Men utgivelsen av Elsken er et tydelig tegn på at den lever i beste velgående. Elsken er problematisk på så mange måter at den vil bli stående som et eklatant eksempel på sviktende dømmekraft i forlagsbransjen.

Les mer om

  1. Roman
  2. Virkelighetslitteratur
  3. Gyldendal

Relevante artikler

  1. KULTUR
    Publisert:

    Hvor vanskelig kan det være, Gyldendal?

  2. KULTUR
    Publisert:

    – Romaner kan ikke stemples ut av jusens verden

  3. KULTUR
    Publisert:

    Forlag og forfatter får kritikk – kvinne mener hun utleveres i ny roman

  4. DEBATT
    Publisert:

    Hvordan mener Ingunn Økland at norske forlag skal faktasjekke fiksjonen?

  5. KULTUR
    Publisert:

    Helga Hjorth vil ha mer personvern i kunsten

  6. KULTUR
    Publisert:

    Forfatter Maria Kjos Fonn: – Jeg kunne aldri utlevert mine nærmeste