Kultur

Pianisten Joyce Hatto lurte både publikum og kritikere.

Historien om en stusslig skandale.

Isakstuen bygger sin roman på historien om den british pianisten Joyce Hatto, her avbildet i 1954 sammen med dirigenten Martin Fogel, og med komponisten Walter Gaze Cooper ved flygelet. Foto: Fred Ramage/Keystone/Hulton Archive/Getty Images Foto: Fred Ramage/Keystone/Hulton Archive/Getty Images

  • Anne Merethe K. Prinos

Monica Isakstuen

Tiden

Om igjen

Bok roman

Virkeligheten overtrumfer kunsten i Monica Isakstuens roman.

Escenic-afp000791056-BPPqy9KtB0.jpg

Såkalte vidunderbarn finnes det mange av. Historier om «vidundergamlinger» er ikke like frekvente. Den britiske pianisten Joyce Hatto (1928–2006) var tilsynelatende en av svært få i klassen. Etter en lite bemerkelsesverdig karrière spilte hun mot slutten av sitt liv inn nærmest hele standardrepertoaret for piano, totalt over hundre CD-er, og fikk omsider anerkjennelse. «Vår tids største pianist som nesten ingen har hørt om», sa en kritiker. «En av de fremste pianistene Storbritannia noen gang har produsert», uttalte en annen.«Men alltid er det noen som skal lage kvalm», som Monica Isakstuen småironisk skriver i sin roman om Hatto. For kun kort tid etter «pianovirtuosens» død begynte den berømte snøballen å rulle, og snart viste det seg at det hele var et gigantisk bedrag. Hattos ektemann hadde ganske enkelt bearbeidet andres innspillinger og utgitt dem som konas egne. De norske pianistene Leif Ove Andsnes, Håkon Austbø og Tor Espen Aspaas var for øvrig blant dem som ble plagiert.

Kritikkens feilbarlighet

Uten at det er et eksplisitt tema for romanen forteller Hatto-skandalen penibelt nok en god del om kritikkens feilbarlighet. I magasinet The New Yorkers fyldige dekning av bedrageriet fremgår det eksempelvis at én og samme anmelder, med femten års mellomrom, henholdsvis nedvurderte og roste det som faktisk er en mer eller mindre identisk utgivelse. At våre vurderinger styres av forhold vi ikke er oss fullstendig bevisst, blir med andre ord svært tydelig gjennom denne saken.

Hatto-innspillingene blir sagt å være tidenes største musikksvindel. Nå kjenner ikke jeg inngående til den internasjonale dekningen da avsløringene kom i 2007, men jeg har likevel inntrykk av at det er noe smått over historien. Isakstuen er inne på det samme når hun lar en av bipersonene i romanen ha en teori om at det hele er for pinlig. Når svindelen avsløres, fører det ikke til en «liten fengselsdom engang. Kan man bli ynkeligere?»

Sørgelig affære

Slik er historien om Joyce Hatto en sørgelig affære fra ende til annen. Aldri god nok til virkelig å slå igjennom, aldri viktig nok til å vekke et skikkelig raseri, selv ikke etter et spektakulært bedrageri.

På sett og vis fungerer derfor Isakstuens Om igjen som en slags oppreisning for Hatto. Nennsomt og med stor sans for variasjon av teksttyper og skrivemåter, lar forfatteren oss nærme oss pianisten gjennom den frustrerte jeg-fortelleren Ida.

Idet boken åpner, har hun forlatt mann og en liten sønn og murt seg inne på et hotellrom for å forsøke å skrive en roman om damen som en gang var hennes pianolærer. Men det glipper – om igjen og om igjen – fordi det er umulig å vite hva som er sannhet, hva som er løgn. Slik er dette en tekst som sirkler rundt en stor gåte, uten at den har noen ambisjon om å kunne forklare den.

Triumf

Det høres kanskje paradoksalt ut, men i mine øyne er problemet med Om igjen at interessen den vekker for Hatto-saken, står i fare for å overskygge romanen. For selv om den utvilsomt er godt utført – historien den parallelt forteller om Ida og hennes selvdestruktive begjær knytter for øvrig fint an til fortellingen om Hatto – er saken som sådan så spesiell at den nærmest overtrumfer kunsten. På den annen side: Kanskje går det an å se det som Joyce Hattos etterlengtede, endelige triumf. Jeg unner henne den.

Les mer om

  1. Litteratur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Delt omsorg til debatt

  2. KULTUR

    Monica Isakstuen: – Hvor hardt kan du ta i et barn før det ikke er greit?

  3. KULTUR

    Brageprisen til Åsne Seierstad og Monica Isakstuen

  4. KULTUR

    Preben Jordals lesetips: 3 gode bøker om jødiske skjebner

  5. KULTUR

    James Joyce lærte seg norsk for å lese Ibsen på originalspråket

  6. KULTUR

    Ketil Bjørnstad om litteraturanmeldere: – De er mobbere