Språket bryter stillheten

Skam fører til taushet. Med sine bøker vil Sofi Oksanen bryte denne tausheten.

AV FINN SKÅRDERUD

professor, psykiater og forfatter

Hun skriver om skammen knyttet til overgrepet, skammen for den psykiske lidelsen og simpelthen skammen over å være den man er.

Sofi Oksanens roman Baby Jane fra 2005 kommer om kort tid på Oktober forlag. Dermed finnes snart alle hennes tre romaner på norsk. Romantittelen Baby Jane er hentet fra psykothrilleren Whatever happened to Baby Jane? fra 1962. Bette Davis spilte filmrollen som diabolsk og sjalu storesøster, og kvinnerollen er blitt kåret som en av de 50 verste skurkene i amerikansk film.

Så onde er ikke kvinnene i romanen, langt fra, men de har det vondt. Vi leser om hvor destruktiv panikkangstens isolasjon kan bli. Den er ødeleggende for hovedpersonen selv. Hun forsøker dels å dekke over sin fortvilte skam gjennom skamløs atferd. Det er velkjent, gjennomskuelig og virker sjelden. Men slik skader hun også den kvinnen hun elsker.

Jeg smatter forsiktig på en uferdig fordom idet jeg på overtid venter på Sofi Oksanen i Helsingfors’ sentrum. Hun har ikke svart på beskjeder på flere dager. Hun iscenesetter seg selv som goth rocker med tung sminke, svart og hårprakt. Er de til å stole på når det gjelder avtaler?

– Beklager

Så piper meldingene inn i en tett serie: «Kommer straks. Beklager», «Om fem minutter», «Snart.» Hun kommer andpustent løpende, beklager igjen, virker brydd over forsinkelsen, og klager over den travelheten som følger med suksess. Jeg biter i meg mitt forspill til en fordom.

Oksanen debuterte i 2003 med Stalins kyr. Jeg våger å påstå at dette er en av de psykologisk mest rike – og presise – romaner som noensinne er skrevet om fenomenet spiseforstyrrelser. Her forsøker man å spise skammen i seg. Men det blir bare mer skam.

Det store gjennombruddet kom med Utrenskning fra 2008. Det handler om traumer og overgrep gjennom tre generasjoner, om menns overgrep mot kvinner, om den sjalusiens og misunnelsens ondskap kvinner imellom som kan vokse ut av kjærlighet, og om Sovjetunionens krenkelser av baltiske Estland. For denne romanen mottok Sofi Oksanen Nordisk Råds Litteraturpris i 2010. Boken kommer ut i mer enn 25 land, og det dramatiske stoffet er også blitt til teater. Ved Kungliga Operan i Stockholm arbeides det nå med operaversjonen.

– Men det blir dessverre lite tid til skriving av slikt, sier hun.

Noe av det som gjør Oksanen original og særdeles god, er evnen til å smelte sammen stor og liten kultur, store og små kriger og personlig historie med nasjoners og staters historie. Invasjon, okkupasjon og kontroll er gyldige metaforer i både det store og det lille.

– Ja, det er for meg meget viktig å sette individene i en historisk sammenheng.

Sofi Oksanen har finsk far og estisk mor, og gjennom sin estiske bakgrunn har hun nære erfaringer av hvordan sovjetkulturen krenket det estiske. Både i Stalins kyr og i Utrenskning er det likheter mellom å være kvinne og å være Estland. En kvinne kan oppleve å miste kontrollen over sin egen kropp, gjennom vold, angst eller spiseforstyrrelse; og den estiske kroppen ble kontrollert av det sovjetiske. Selve tittelen Utrenskning kan vise både til deportasjon til Sibir og til vaskemanien i håp om å fjerne følelsesmessig og symbolsk skitt.

Marguerite Duras

Vel plassert ved restaurantbordet innleder jeg med hvordan jeg er blitt slått av stillhetens helt sentrale rolle i de tre romanene. Hennes skikkelser er overfylt av vanskelige erfaringer, men de mangler språket for å formidle det.

– Ja, jeg er svært opptatt av å gi språk til det som ikke kommer frem i dialoger. Den franske forfatteren Marguerite Duras er min heltinne. Hun har inspirert meg helt fra tenårene. Jeg forsto først senere at det som traff meg så sterkt, var opplevelsen av fremmedhet, og min egen erfaring som tokulturell. Duras, som vokste opp i Indokina, gir språk til erfaringene kvinnelig depresjon og kolonialisme; og hvordan de henger sammen.

Det er viktige forskjeller mellom øst og vest. I vestlig kulturtradisjon er det vanlig å si at den traumatiserte skal snakke om sine erfaringer. Men det var nettopp det man ikke kunne gjøre i østkulturen. I mine forarbeider til romanene satte jeg meg inn i forskning omkring posttraumatiske konsekvenser av Gulag, det sovjetiske systemet av straffearbeidsleire. Holocaust snakkes det om. Gulag skal det ikke snakkes om. Min onkel ble i ungdommen sendt til Sibir. Hans side av familien er høye, men han stoppet å vokse der. Hans barn var svært urolige om de skulle bli korte som ham. Hans vekststans var en daglig påminnelse om traumet.

Fortiet og fortalt

På besøkene i Estland lærte jeg å lese mellom linjene. I tabuiseringen av erfaringer oppstår det alternative språk, gjennom handlinger eller kroppen. Man kommuniserte via motstandens anekdoter og allegorier, som han som kalte hunden sin for Stalin og anstrengte seg veldig for at den skulle bli lydig, forteller hun.

– Hvor tenker du at Finland med sin historie og geografi befinner seg i en slik spenning mellom fortiet og fortalt?

– Det ikke-sagte får konsekvenser for det krenkete individet selv, men også for senere generasjoner. Traumer skader gjennom generasjonene. I Finland betaler vi fortsatt den mentale prisen for vår taushet omkring traumene fra annen verdenskrig. Vi er ett av verdens mest bevæpnete folk. Og vi har tre ganger så mye familievold som land det er naturlig å sammenligne oss med. Og vi har skoledrapene med unge menn som går amok med skytevåpen. Jeg er skuffet over debatten. Vi tar den ikke.

Og så kommer det flyktninger hit med voldsomme historier i bagasjen.

– Du har en gang sagt at debutromanen Stalins kyr er din protest mot mye av den overflatiske litteraturen om spiseforstyrrelser.

– Ja, jeg syntes at mye var særdeles slett. Det var som om det var skrevet for barn eller voksne som har tungt for det. Ganske uintelligent og ulevd. Har man strevd noen år med slike lidelser, så husker kroppen. Historiene er skrevet inn i deg, i kropp og sinn, og det er ikke bare å finne en kjæreste, lese en bok – og vips så er det hele over.

Mens jeg skrev ble det mer og mer en beretning om et land. Jeg skrev om min mors og min mormors land, jeg skrev om Finland, og om Russland som lenge har påvirket begge. Jeg skrev for å dokumentere mitt liv. Uten minner finnes ingen identitet. Og landene ble som en kropp. Hovedpersonen skammer seg over denne kroppen. Spiseforstyrrelsen blir et taust språk for en slik skam. Det handler om å overleve, fastslår hun.

Slik Oksanen skriver i Stalins kyr om hvor utfordrende det er med nære forhold og intimitet. Både maten og seksualiteten er for jeg-fortelleren Anna kroppspraksiser for å skape avstand. Hun beskytter seg. Maten kan oppleves som tryggere enn forhold, slik sex kan bidra til å unngå sann intimitet.

Hun skriver:

«Jeg lå bare med dem som ikke kom nær meg. For hvert skritt han kom nærmere, slanket jeg ham en kilo lenger unna.»

Jeg spør videre.

– Gjennom å smelte sammen forstyrrede kropper og land innfører du et kulturelt perspektiv på slike lidelser. Og det er en kulturforståelse som stikker langt dypere enn reklame og slankepress.

– Ja. Og det er få i dagens Finland som skriver om det krysskulturelle og om hvordan det er å være en andregenerasjons innvandrer, slik jeg er en representant for.

– Og la meg få legge til, og nå blir jeg ivrig på vegne av et sosialpsykologisk blikk på psykisk lidelse, –at spiseforstyrrelser i dag øker sterkt i samfunn som er i raske endringer, som det kapitalistiske Kina, svarte kvinner i det urbane Afrika, de baltiske republikkene og Russland.

– Gamle Sovjet, humrer Sofi Oksanen tilbake, var jo nesten en spiseforstyrrelse i seg selv, med sine timelange køer og mangler. Nå blir vi tvunget inn i slike besettelser på nyere vis.

Og jeg driver på.

– Kaos i kulturen blir til kaos i identitet, kaos i sinn og kropp, kaos i forhold og kaos på tallerkenen. Det flyter, og kroppen blir det faste man forsøker å klamre seg til.

Så spiser vi videre.

Psykisk smerte

– Du har en særlig interesse for å skrive om psykisk smerte.

– Ja, jeg ønsker å fremme større følsomhet for slike temaer. For dem det gjelder, men ikke minst for familiemedlemmene og dem som er rundt, svarer Oksanen.

– Du virker skeptisk til psykiatrien? Psykoterapien ønsker jo gjennom dialog å skape nye fortellinger som alternativer til taushet og skam. Det er et slektskap mellom psykoterapi og litteratur.

– Det er med psykiatrien som det er med poteter. Noen er bra, noen er greie nok, noen er råtne. Jeg har en del venner som har dårlige erfaringer. Når du er langt nede og har vært lite heldig, da er det ikke bare å ringe rundt i håp om til sist å finne en behandler som er god.

Ja, jeg er vel skuffet, legger hun til.