Sørensen, Hagtvet og Brandals antologi er polemisk og unyansert om islamisme

Variabel antologi der mange av analysene halter.

Palestinske jihadister marsjerer i flyktningleiren Rafah på Gazastripen. Boken skiller ikke i særlig grad mellom jihadister og islamister.
  • Brynjar Lia

Førsteinntrykket av antologien preges naturlig nok av forsidebildet der ISIS-bøddelen med tilnavnet JihadJohn betrakter sin taggete halshuggingskniv. Boken er likevel ikke om jihadisters voldsorgier, men om «islamisme», et begrep vi akademikere vanligvis forbeholder politiske bevegelser med islamsk lovgiving som fanesak.

Boken innledes av Øystein Sørensen med en definisjonsdiskusjon der islamisme beskrives som én størrelse med klare totalitære trekk. Ifølge Sørensen kan islamister rett nok opptre i moderate politikeres skikkelse, men det er rent taktikkeri. I sitt vesen er den udemokratisk, renhetssøkende, kontrollerende, voldelig, antipluralistisk, kort sagt like totalitær som fascismen.

Denne «islamofascisme»-tesen er like gammel som islamismen selv og har fått brutal medfart i akademia. Valgdeltagelse har vært en integrert del av islamismen helt fra starten. For over 70 år siden mente islamismens moderbevegelse, Det muslimske brorskapet (MB) i Egypt, at «vestlig konstitusjonalisme» var den politiske modellen som lå dem nærmest. Siden den gang har utviklingen stort sett gått i retning av større, snarere enn mindre, omfavnelse av demokratisk praksis.

Jihadisme

Fremveksten av jihadistbevegelsen(e) har vært en ganske separat prosess. Selv om berøringspunktene er mange, er ulikhetene uomtvistelige. I boken bidrar Julie Sandness med en sammenligning mellom MB og al-Qaida, men finner få likheter. De har samme mål, nemlig «Kalifatet», skriver hun. Denne antagelsen gjentas flere steder i boken, men er ikke korrekt. I MBs tidlige skrifter finner vi at deres «Kalifat» skulle være en islamsk versjon av Folkeforbundet, som jo er noe ganske annet enn dagens ISIS-kalifat.

Mehdi Mozaffari, kjent for bl.a. boken «Islamisme: en orientalsk totalitarisme», vektlegger at islamismen oppsto samtidig med europeisk fascisme og ble formet i samme brytningstid. Men igjen finnes det ikke grunnlag i kildematerialet for å hevde at MB tok fascismen som modell eller allierte seg med nazistene.

Noen av kapitlene heller mot ren islamkritikk. Halvor Tjønns bidrag fokuserer på den såkalte Medina-perioden, da opprørske jødiske stammer ble massakrert eller gjort til slaver av Profetens menn. Tjønn mener således at ISIS har skriftlig «belegg» for sine voldshandlinger fra Koranen og gir dermed næring til myten om at sharia kan leses rett ut av hellige tekster. Men tekstene må fortolkes for at sharia kan gis innhold, og nok en gang finner islamister og jihadister helt ulike svar.

Empirisk analyse

I flere av kapitlene har man heldigvis latt totalitarismemodellen ligge til fordel for god empirisk analyse. Sørensen selv leverer godt i sin gjennomgang av ISIS' propagandaskrifter. Cecilie Hellestveit skriver kompetent om ISIS’ ekspansjon og forklarer godt hvordan interne og eksterne faktorer banet vei for denne statsdannelsen. Hellestveit er en mye brukt ekspertkommentator i norske medier, men har til nå vært et omtrent ubeskrevet blad når det gjelder forskning på jihadisme.

Boken har også solide bidrag om islamisme og jihadisme i Skandinavia, et understudert tema. Lars Gule skriver meget godt om de norske fremmedkrigere i Syria. Sylo Taraku reflekterer rundt «islams interne kritikere» med eksempler fra Norge; Stian Michalsen analyserer Profetens Ummahs ideologi; og Kirstine Sinclair og Saad Ali Khan gir et meget interessant innblikk i utviklingen av Hizb ut-Tahrir-bevegelsen i Danmark.

Helhetsinntrykket trekkes dessverre ned av de debattpregede bidragene. Man slår legitime islamistpartier i hartkorn med jihadister. I iveren etter å påvise totalitarisme hos islamistene plukker man fakta som passer, og analysene halter. Polemiske utfall mot «islamofile» og «venstrevridde» forskere styrker heller ikke antologiens troverdighet som fagbok.

Antologien er redigert av Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal og er del av en bokserie fra «Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati» ved Universitetet i Oslo. Boken «Islamisme: Ideologi og trussel» tar mål av seg til å bidra til «en kunnskapsbasert debatt» om islamisme. Her lykkes den bare delvis.

Anmelderen er professor i Midtøsten-studier ved Universitetet i Oslo.

Oppdatert: Sylo Tarakus navn var feilstavet.