Kultur

«A human position»: Stemningsfullt fra jugendbyen Ålesund

Et kjærestepar, en kattunge og noen ikoniske sunnmørske møbler. Det er alt i dette lavmælte, norske dramaet, men heller ikke så lite.

Amalie Ibsen Jensen og Maria Agwumaro er upåklagelige i «A Human Position».
  • Kjetil Lismoen
    Kjetil Lismoen
    Filmanmelder
  • Karakteren finner du nederst i saken.
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Da jeg var på vei for å se denne filmen, hadde jeg det fryktelig travelt. Det var en sånn dag der verden står i veien for deg og helst bør skygge banen. Så satte jeg meg i kinosalen med samme utålmodige forventning om at noe skulle skje.

Det var verst tenkelige innstilling. De første minuttene skjer det tilsynelatende ingenting.

Vi ser hovedpersonen Asta (Amalia Ibsen Jensen) komme gående langsomt opp en bratt trapp i dybden av et oversiktsbilde av Ålesund. Hun stanser og blir stående lenge og se melankolsk utover byen sin.

Jeg merket at jeg ble irritert. Samtidig måtte jeg skjerpe meg. Hva er dette?

Gradvis ble jeg trukket inn i et lavmælt univers jeg sjelden har sett i norsk film før. Noen vil gjenkjenne deler av det filmatiske universet fra Anders Emblems første film, «Skynd deg sakte». Han tar noen steg videre med denne renskårne filmen. Med finstemte virkemidler forener han det vesle rollegalleriet med arkitekturen og subtile sommerstemninger i jugendbyen Ålesund.

Én ting er sikkert: Slik har du aldri sett Ålesund på film. Ibsen Jensen hadde også en hovedrolle i Anders Emblems forrige film.

Stemninger, ikke drama

Det som kan kalles handling i tradisjonell forstand, er såre enkel. Asta er tilbake i jobben som journalist i Sunnmørsposten etter et lengre sykefravær. Vi vet ikke hva som har skjedd, men hun har et stort arr på magen.

Hun virker demotivert og deprimert, men får litt mer energi da hun kommer på sporet av skjebnen til en utvist asylsøker. Men dette er ikke en film der vi får mange svar. Det er stemninger og atmosfære Emblem søker, ikke dramatiske situasjoner som får en forløsning.

Det er i samspill med kjæresten Live (Maria Agwumaro) at Asta gjenvinner noe av livsgleden. Deres felles prosjekt er leiligheten i gamlebyen i Ålesund, der det gjenstår mye før oppussingen er ferdig. Asta forsøker å ta del i Lives pasjon som er møbelsnekring. Sammen med norsk films mest profesjonelle og lekne katteskuespiller blir vi vitne til deres små gleder i hverdagen. På undersiden merker vi en tristhet, noe uavklart. Vil Asta komme seg videre fra traumet?

Det er ikke alltid den tilbakeholdne stilen gir like god uttelling.

Elegant og enkelt

Som sagt bygges det ikke opp til en stor spenning rundt dette spørsmålet. Vi får isteden små glimt av de stemningene som Emblems antydende stil åpner for. Det kan være et hvilende bilde av en gate under skumring eller et innklippsbilde av den nevnte kattungen. Disse nedskårne øyeblikkene, som er gjerrige i dramatisk forstand, vokser til noe større under et emosjonelt vendepunkt der Live synger en sang for Asta.

Fortellemåten er både elegant og slående enkel, godt hjulpet av Michael Lanhams sensitive foto. Vi vet ofte ikke om det er natt eller dag. Ålesund sentrum er som kjent ikke folksomt. Men det tilfører hverdagens tristesse og melankoli noe tidløst og nesten magisk. Emblem integrerer byen og dens arkitektur sømløst i filmens fortelling. Han lar også den ærerike møbeltradisjonen bli en del av filmen, uten at det blir påklistret.

Men det er ikke alltid den tilbakeholdne stilen gir like god uttelling. Enkelte bilder er ment som hvileskjær, men de forblir statiske og tilfører ikke noe. Mysteriet rundt den utviste asylsøkeren er heller ikke helt tilfredsstillende forløst. Filmen rommer likevel så mye lovende at Emblem heretter må regnes som en vesentlig alternativ stemme i norsk film.

Vår vurdering:

Vår vurdering:

4 av 6

Les mer om

  1. Filmanmeldelse
  2. Film
  3. Ålesund
  4. Norsk film