Kultur

David Bowie viser hvem som er stjernen

69-åringen tråkker nok en gang opp nye musikalske stier, uten å miste det viktigste: sin egen genialitet.

  • Robert Hoftun Gjestad
    kulturjournalist

Vår vurdering:

5 av 6

David Bowie fylte 69 år på fredag. SONY MUSIC

En entusiastisk overskrift i den engelske avisen The Mail on Sunday omtaler David Bowies nye album som «bonkers, but brilliant». Det er en beskrivelse som både treffer og bommer.

Ja, legendenes 26. studioalbum * (Blackstar) er tidvis preget av litt galskap. I alle fall musikalsk, der Bowie i tre av albumets syv låter beveger seg solid utenfor komfortsonen for en ikonisert rocker på 69 år, og på helt andre marker enn på det plutselige comebacket The next day for tre år siden.

Les minnehilsenene:

Les også

- Vi har mistet en av popkulturens fremste artister

Det er fryktelig langt fra det store glamrockgjennombruddet «Starman» i 1972, til dette albumets eksperimentelle jazzrocklåt «Sue (Or in a season of crime)», for å si det slik.

Men dette er jo artisten og personen Bowie i et nøtteskall, og årsaken til at så mange av oss fortsatt følger ham, over 50 år etter at han dukket opp på scenen. De musikalske overraskelsene. Kompromissløsheten. Den evige søken etter å utfordre, både seg selv og oss som lyttere.

Comebacket for tre år siden:

Les også

Bowie på godt og vondt

Tydelig jazzinspirert

At han her har sagt seg inspirert av jazz og Kendrick Lamars sjangeroverskridende hiphop, føles utelukkende naturlig. Han har også droppet de fleste av sine faste musikere til fordel for en moderne amerikansk jazzkvartett ledet av saksofonist Donny McCaslin.

Mannen som er viden kjent for å «gjenoppfinne» seg selv musikalsk fra album til album, har tatt et nytt steg til siden. Og så får vi leve med at nevnte «Sue» med sin aggressive stil og dystre tekst ikke akkurat fremstår som et høydepunkt i diskografien.

Uro og død

Betydelig bedre er det like skumle og nesten ti minutter lange åpningskuttet «Blackstar», som ble sluppet sent i fjor høst. Det beveger seg fra en høyst eksperimentell og skremmende åpning i spennet mellom rock, jazz og elektronika, via et melodisk mellomspill og til en rolig finale. Utsøkt Bowie, rett og slett.

Den kryptiske teksten er, som ofte fra Bowies hånd, ikke lett å tyde. Albumets bandleder McCaslin skal ha sagt at den handler om IS' fremvekst, uten at det virker opplagt.

Men uro og død er garantert involvert: «Something happened on the day he died, spirit rose a metre and stepped aside. Somebody else took his place, and bravely cried, I’m a blackstar».

Inspirert av jazzen verden er også påfølgende «'Tis a pity she was a whore», som tidligere har vært ute som B-side på vinylsinglen «Sue». Låten om denne fyren som har hatt et ublidt møte med en dame som «punched me like a dude», jages frem av McCaslins frenetiske saksofon. Sint, og nok en gang utsøkt.

Mandag morgen gikk Bowie bort. * (Blackstar) skulle bli hans siste album.

Mer konvensjonelle låter

Disse tre er strengt tatt * (Blackstars) «rare» eller «bonkers» låter, og beskrivelsene som har rullet i forkant av albumslippet er ikke treffende for helheten. For de fire andre av de syv låtene er på ingen måte musikalsk galskap, men heller god, konvensjonell poprock i et lett programmert lydbilde.

«Girl loves me» driver stakkato frem, mens «Dollar days» er en renskåret ballade som ved hjelp av en sår saksofon drømmer seg tilbake til den engelske landsbygda med håp i bunn: «Don't believe for just one second that I'm forgetting you, I'm trying to, I'm dying to».

Avsluttende «I can't give everything away» smyger seg også pent frem, båret av den karakteristiske og kjære stemmen som ikke har tapt seg på 69 år. En flott avslutning på et nytt sterkt album fra mesteren, hans mest spennende på flere tiår.

De spanske debutantene Hind:

Les også

Disse debutantene er på ingen måte et blaff i musikkverden

Fri på alle måter

Albumets absolutte midt— og høydepunkt er likevel den drøye seks minutter lange låten «Lazarus». En melankolsk drapert rockeballade som kunne passet inn på alle hans album fra 1975 og frem til i dag. Slektskapet er kanskje størst til nydelige «Slip away» på Heathen -albumet fra 2002.

Tekstlinjer som «Look up here, I'm in heaven, I've got scars that can't be seen» og «I've got drama, can't be stolen, everybody knows me now» må kunne tolkes som et direkte statement fra artisten selv, som etter hjerteoperasjonen i 2004 har trukket seg tilbake fra alt av rampelys, intervjuer og turnering.

Det som sies, det sies med musikken: «This way or no way, you know I'll be free, just like that bluebird, now, ain't that just like me?».

Konklusjonen får være at David Bowie fortsatt føler seg fri til å gjøre som han vil – på alle måter. Heldigvis.

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Les mer om

  1. Anmeldelse
  2. David Bowie

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Bra nok for David Bowie

  2. KULTUR

    Bowie, Cohen og Lemmy: Musikk når døden banker på

  3. KULTUR

    "The Gouster": Albumet da David Bowie gikk fra stjerne til legende

  4. KULTUR

    Aftenposten kårer: David Bowie laget årets album

  5. KULTUR

    David Bowie fikk dødsdommen tre måneder før

  6. KULTUR

    Ny intervjubok: En fin nær-Bowie-opplevelse