Kultur

Kreativ meg her og kreativ meg der

Til ungdommen. Kreativitet kan læres. Det betyr ikke at det er en god idé.

Ungdom søker seg gjerne til de kreative yrkene med overdreven selvtillit og urealistiske forventninger - og havner på kollisjonskurs med virkeligheten. Tegning: ARNE NØST

  • Joacim Lund
    kommentator

Før i tiden var idealet i arbeidslivet å være lojal og utholdende. Premien var trygghet, gullklokke og god pensjon. I dag er idealet å være selvstendig og selvrealiserende. Leve drømmen. Skape noe. Det er som en epidemi. Plutselig vil alle være kreative. Er du ikke kreativ, er du drepende kjedelig. Usynlig. Og dermed strømmer ungdommene til videregående skoler og folkehøyskoler for å studere foto og film og design og billedkunst og musikk og hva det nå er alt sammen, og ikke minst medier og kommunikasjon, som har økt voldsomt i popularitet de siste årene. Westerdahls school of communication hadde i år rundt 1000 søkere til 169 studieplasser. Ved Norges Kreative Fagskole er situasjonen tilsvarende. I bagasjen har mange av søkerne en ytterst romantisk forestilling om hva som venter dem i deres fremtidige kreative liv:

Fata morgana

De skal sitte på kafé med uflidd hår, en åpen Macbook og et gåtefullt uttrykk i ansiktet. På kvelden skal de drikke uforsvarlige mengder rødvin og ha ubeskyttet sex med en tilfeldig bekjent i sitt gigantiske, industriaktige loftsatelier. Når det bleke måneskinnet flommer inn gjennom takvinduene, skal de flyte gjennom de magiske skapelsestimene i en transelignende tilstand. Når de betrakter sine mesterverk om morgenen, skal de lytte til Händel så det klirrer i glassene. Frokosten skal bestå av kaffe og sigaretter. De skal bli hyllet. Beundret. Begjært.

Gode Gud, de skal få seg en overraskelse når virkeligheten treffer dem.

Parallell virkelighet

De kreative yrkene har mye å by på, for all del. Som spennende prosjektjobbing, interaksjon med andre skapende mennesker og i mange tilfeller frihet. Gleden over å skape noe av verdi for andre, kanskje til og med noe som overlever deg selv, noe etterkommerne kan betrakte, undres over og kanskje være stolte av. Kreativitet er dessuten ikke bare viktig på et personlig plan, men for hele samfunnet.

Denne uken har en del av samfunnsdebatten handlet om Norge og Richard Floridas teorier om hvordan man skaper kreativitet i byer og regioner. Når oljen tar slutt, er kreativitet den nye valutaen. Problemet er altså ikke at kreativitet er hausset opp. Kreativitet har en reell verdi. Problemet er at virkeligheten i de kreative yrkene for de fleste er lysår unna forventningene.

Hardt arbeid

I de kreative yrkene må de fleste forholde seg til kunder, ledelse, økonomi, leveringsfrister og slike ting. Glem rødvin, sex og Händel. Alle jeg vet om som har lykkes i kreative yrker er hardtarbeidende, målrettede og strukturerte mennesker. De jobber lange dager med korte og få pauser. De er opptatt av å spise sunt og få nok søvn. De fnyser av kafébohemene, simpelthen fordi de vet at de som kaster bort tid og penger aldri vil lykkes. Men hva med talent, da? Hva hvis du (i likhet med alle andre) har fått en nådegave?

Født sånn eller blitt sånn?

Forleden kom jeg over Tor Arne Bjerke på Facebook, en filmprodusent med undervisningsfartstid fra Noroffinstituttets filmutdanning i Oslo og Høgskolen på Lillehammer. Bjerke mener at begrepsforvirringen er stor. Nokas-ranerne, for eksempel, var kreative, men de skapte ingenting. Og er talent det samme som kreativitet? Nei, mener Bjerke, talent kan ikke læres.

Diskusjonen er ikke ny, og det kan godt hende at Bjerke har rett. Talent er et nokså udefinerbart begrep, og det ser ut til at noen kan surfe lenge på medfødte egenskaper, mens andre må jobbe beinhardt og strukturert for å oppnå de samme resultatene. Kombinasjonen talent og hardt arbeid er en killer, ingen tvil om det. Men ikke alle talenter jobber hardt, og talent alene er ikke nok til å lykkes. I lengden kan derfor kreativitet bli vel så viktig som talent. Og at kreativitet kan læres, det hersker det liten tvil om.

Velkjente mekanismer

I boken Where good ideas come from fra 2011 skriver forfatter Steven Johnson om en rekke teknikker for å stimulere kreativitet. Som å være strukturert, men samtidig omfavne tilfeldigheter. Se etter det han kaller tilstøtende muligheter (noe du finner mest av i byene, tilbake til Richard Florida). Ikke holde kortene tett til brystet, men tvert imot dyrke åpenhet og kommunikasjon. Og tro på det du gjør.

Ifølge forskning.no er begrepet self-efficiacy godt etablert i psykologien. Noen god norsk oversettelse finnes ikke, det betyr rett og slett troen på egen mestring innenfor et bestemt område. I idretten ser vi det hele tiden. Skal du en gang i fremtiden se bilder av deg selv i avisstativene, øverst på pallen med en medalje mellom tennene, må du ha tro på deg selv. Det samme gjelder kreativitet. Tro på egen kreativitet gir større kreative resultater.

Selvtillit på godt og vondt

I 2009 sendte førsteamanuensis Gro Ellen Mathisen ved Universitetet i Stavanger og hennes medsammensvorne, Kolbjørn S. Brønnick ved Stavanger Universitetssjukehus, hele 374 personer på kurs i kreativitet. Forsøkskaninene var én gruppe studenter og to grupper offentlig ansatte. Resultatene var tydelige. Alle de tre gruppene scoret vesentlig høyere på self-efficiacy etter kurset, også flere måneder etter at det var avsluttet. De hadde opparbeidet seg en varig tro på egne evner, og dermed blitt mer kreative. Men ifølge Dr. Jean M. Twenge i boken Generation Me , er ikke problemet at de som er født på 1980— og 1990-tallet mangler selvtillit. Det er det motsatte.

En endeløs strøm av ros

Generation Me er produktet av foreldre som har lest selvrealiseringsbøker. Elsk deg selv. Du er perfekt, uansett hva andre forteller deg. Du kan oppnå hva som helst, bare du tror på deg selv. Problemet er at høy selvtillit uten virkelighetsforankring oppmuntrer til latskap snarere enn hardt arbeid. Selvtillit er ingen effektiv vaksine mot tenåringsgraviditeter, kriminalitet, rusmisbruk eller NAVhengighet. Vi jakter på den fullkomne lykke, men mislykkes som oftest. Og ettersom vi er perfekte, kan det umulig være vår egen skyld.

Den lidende kunstner

På oppdrag fra Kulturdepartementet gjorde Telemarksforskning i fjor en kandidatundersøkelse blant tidligere studenter ved kunsthøyskolene i Oslo og Bergen og kunstakademiet i Trondheim. Bare én av fem studenter fra 2005 er i dag kunstnere på heltid. 65 prosent av de som ikke er det, skulle gjerne vært det dersom det var økonomisk mulig. Andre synes at kunstneryrket er for ensomt.

Ifølge Regjeringens nettsider har mer enn en fjerdedel av alle kunstnere negativt resultat i næringsvirksomheten - inkludert stipend. Nesten ingen har råd til å tegne tilleggsforsikring i folketrygden eller skaffe seg en privat pensjonsordning. Mange har ikke engang råd til å få barn. Det samme gjelder mange av de andre frie yrkene. Da den forrige finanskrisen skyllet inn over landet, skrudde næringslivet igjen kranen, og produksjonen av reklamefilm stanset nesten helt opp. Det ble kroken på døren for mange filmarbeidere, som var avhengige av reklameinntekter for i det hele tatt å ha råd til å jobbe med film.

Best å være strait

Et viktig budskap til de som fortsatt er unge nok til å kunne velge, kan derfor være at det er lurt å bruke både hodet og hjertet. Det er mulig å være kreativ innenfor mange yrker. De fleste, kanskje. Forskere er kreative. Eiendomsmeglere også (litt i overkant etter min smak). Selgere. Leger. Mekanikere. Jurister. Til og med regnskapsførere er kreative. En god opplæring i kreative prosesser og troen på egne evner kan komme godt med overalt. Men det viktigste budskapet er at et kreativt yrke ikke er en billett til selvrealisering og lykke, begreper som for øvrig historisk sett er helt ferske, ifølge boken Satisfaction not guaranteed av professor Peter N. Stearns ved George Mason University.

Kreativ behandling

En gang hørte jeg en radiodokumentar. Det var en kreativ fyr som snakket, han var nærmest besatt av en voldsom skapertrang, ifølge ham selv. Men han hadde sett seg rundt, og registrert at de skapende menneskene rundt ham var de minst lykkelige. De fikk ikke anerkjennelsen de drømte om, ikke pengene heller, og hverdagen var preget av leveringskrav, spisse albuer og dårlig økonomi. Han valgte å gå i terapi for å bli mindre kreativ. Det burde kanskje flere gjøre.

Følg Joacim Lund på twitter: twitter.com/yokokula

Relevante artikler

  1. MENINGER

    Sentraliser skaperkraften!

  2. VERDEN

    Tekst: Barack Obamas tale til Demokratenes landsmøte i Philadelphia

  3. A-MAGASINET

    Disse to har preget måten vi sitter på

  4. KULTUR

    Bob Dylan plate for plate gjennom 54 år

  5. A-MAGASINET

    Hermann Sabado (37) skulle gå den fornuftige veien. Russerevyen ble vendepunktet

  6. A-MAGASINET

    Med to ord fikk han en samlet norsk samfunnselite til å innse korona-alvoret