Fay Wildhagen: dynamisk debut
Fay Wildhagens debutalbum har en god flyt. Hennes sterke stemme og følsomme gitarspill gir en god lytteropplevelse.
Vår vurdering:
Terskelen for å starte et prosjekt, spille inn musikk og få den ut til lyttere har aldri vært lavere. Internett har gjort verden mindre, men samtidig gjort musikklandskapet større og mer uoversiktlig.
Iblant virker det helt vilkårlig hvem som får oppmerksomhet og ikke, og man kan begynne å lure på om vi er blitt nok en industri hvor det gjelder å skrike høyest fremfor å skape noe nytt. Men så kommer artister som Fay Wildhagen på banen.
Gitarhelt med følsomme fingre
Hun er tjueén år gammel, og besitter en nydelig stemme. En gitarhelt med følsomme fingre og en sans for substans over stil.
Ut fra mengden av unge, norske artister som prøver å male melankolske lydbilder i grenselandet mellom rock og pop, skiller hun seg ut mindre fasade og pretensjoner, mer innhold.
Man kan finne spor av tidlig Arcade Fire (eller strengt tatt deres rollemodeller Neutral Milk Hotel) og våre egne Team Me, men med en større sårbarhet, og en evne til å strippe ned arrangementene der det trengs.
Skjelvende sårhet og sterke toner
Snow starter med «Into the woods», en låt som åpner med avmålte pianotoner og rolig fingerspill på en akustisk gitar, og sakte bygger seg opp med strykere og en rytmeseksjon med trøkk. Wildhagens stemme flyter rundt i den pene miksen, vekslende mellom skjelvende sårhet og sterke toner.
Hør ukas beste låter her:
15 låter du ikke bør gå glipp av
En ferdighetsøvelse
Neste ut er «Fire on the mountain». Nok en gang begynner låten med fingerspill, men mer energisk denne gangen. Oppbygningen skjer raskere uten å miste elegansen fra åpningen, og utløses i et energisk refreng før et nytt vers starter byggeprosessen på nytt.
Mot slutten av sangen får vi også høre en stilig gitarsolo, som i større grad slutter seg til kompet enn den stikker seg ut som en ferdighetsøvelse.
Et triumferende glis
Videre har vi «Lionheart», en raskere poplåt som omformer den store, åpne sounden til et triumferende glis. Den følges av nydelige «Carry you», en nedstrippet ballade med pene pauser og en gripende tekst som utheves av Wildhagens falsett.
Det er en naturlig utvikling i rekkefølgen på sporene de bygger hverandre opp og strippes ned på lik linje med hva som skjer internt i hver enkelt komposisjon. En slags postrockflørt, som kan minne om hva band som Mogwai og Godspeed you! Black Emperor har perfeksjonert.
Store metaforer fra naturen
Som vokalist gjør Wildhagen et sterkt inntrykk. Stemmen hennes er full av følelser, og viser et imponerende spekter.
Ikke bare i toner og oktaver, men i hvordan hun bruker stemmekraften; noen linjer hviskes, andre ganger gir hun alt så den nesten brekker, og hun vektlegger ord på en måte som får dem til å fremstå som viktige.
Tekstene er gode, og bruker store metaforer fra naturen for å beskrive følelsesliv.
Syv minutter lang
Snow s midtpunkt, tittelkuttet, er en syv minutter lang reise gjennom albumets musikalske univers, fra den stille kassegitarklimpringen til en rocka, storslått avslutning.
Andre høydepunkt er singelen «We are», med skivens mest allsangvennlige refreng, rocka «If we ever find the right place», som nærmer seg noe Sonic Youth kunne gjort, mens sistesporet «Heritage» tar ut den siste energien i en støyfull gitarorgie.
Henter fra flere sjangre
Det er flere av de samme grepene som går igjen gjennom albumet. Slik oppnår Fay Wildhagen en uniform og gjenkjennelig sound, uten å tråkke opp igjen de samme sporene.
Der mye av musikken innenfor denne stilen kan bli noe monoton i lengden, er Wildhagens musikk dynamisk. Hun henter fra forskjellige sjangre, uten at blandingen noen gang fremstår som for eklektisk eller påtatt.
